Reklamen skulle trykkes i Financial Times. I dag.   Men merk ordvalget her; skulle.

I siste liten-manøver, snudde Financial Times på hælen og trakk seg istedenfor.

Da hadde jeg vel ikke så mye annet valg enn  å trykke det her – eller?

Forresten,  et annet oljeselskap har sin generalforsamling i morgen. Statoil holder sin generalforsamling 19 mai.

Så, dermed er dagens agenda klar.

Men det er ikke lett. Yoshimi besøker en butikk i Oslo med jakker i massevis, men får en uggen følelse i magen så snart hun ser et hav av løse tråder og at alt er produsert i Kina; antallet løse tråder i hele serien av jakker som henger der gir assosiasjoner til dårlig kvalitetssjekk, som gir assosiasjoner til raskt utført arbeid, som gir assosiasjoner til stress og dårlig tid, som gir assosiasjoner til billig arbeidskraft, som gir assosiasjoner til underbetalte barnehender i tekstilproduksjon.

Jaja, tenker Yoshimi, man kan i alle fall spørre! Så hun tar en jakke med til kassen. Hun begynner praktisk; finnes denne jakken UTEN masse løse tråder?
“Nei,” er svaret. Den kommer med løse tråder, eller så er alle uten løse tråder solgt ut.
Yoshimi ser gjennom flere jakker, flere klær, men “Made in China” er på alt sammen, og hun vet hun kan spørre om informasjon som de ansatte sannsynligvis ikke vil ha, hun vet hun kan google opp rapporter på samfunnsansvar fra denne kjeden, hun vet at det er vanlig å importere klær fra Kina, men etter ni år i England har hun opparbeidet seg en rimelig klar oversikt over hvilke butikker som addresserer slike problemer mer seriøst (enn andre), og kjedene i Oslo er langt, langt utenfor radaren hennes. Hun kan ikke nok om dem.

Så; neste sted.  Her finner vi noe interessant:  Her står det nemlig ikke “made in China” på innsiden. Her står det ikke en eneste ting. Ikke noe informasjon er gitt som avslører hvor dette kommer fra. Men det er færre løse tråder, færre opprevne sømmer, færre tegn på dårlig kvalitet.

Så Yoshimi tar med seg et plagg til kassen og spør
“Vet du hvor disse klærne er produsert?”
Kassedamen ser overrasket ut.
“Ingen har noen gang spurt meg om det,” sier hun tamt. “Men jeg tror det er Sverige. Vet du?” Hun henvender seg videre til en kollega. I mellomtiden har Yoshimi begynt å lage kø. På en lørdag ettermiddag er det ikke særlig populært.
“Nei,” svarer kollega. “De kommer vel fra overalt, hvordan det?”
“Jeg tenker på bruk av f. eks  barnearbeid i tekstilindustrien,” skyter Yoshimi inn “og generelt dårlige arbeidsvilkår” .  I tilfelle det hjelper dem på gli?

De ser på hverandre.
“Vel,” sier den første kassedamen med et brett smil.  ”Sånt skjer definitivt ikke hos oss! Det kunne aldri skjedd hos oss!”

Det er forresten Kappahl, som er den påståelige, og sier at slik ikke skjer hos dem, nei, definitivt ikke. Kapphal har også vært langt utenfor Yoshimis radar de siste årene, så, på tross hennes mistanker om at dette ikke kan stemme, vil hun ikke lage for mye bråk før det finnes fakta. Så hun går hjem og googler.  Det er ikke bedre enn at FN brukte Kappahl som en av sine eksempler i denne rapporten fra 2005.

Så hva forventer du egentlig, Yoshimi? Vel det er et godt spørsmål, er det ikke?  Kapphal er nemlig nå med i en rekke initiativer rettet mot forbedring av arbeidsvilkår i sine leverandørkjeder. Hvor langt dette arbeidet har kommet i praksis, tør derimot bloggskribleren her ikke si noe om.  For,  det er viktig å forstå at det å melde seg inn i, f. eks,  Global Compact,  ikke utgjør en garanti.

Aller helst skulle Yoshimi ønske at forbrukere var klar over, og stilte, disse spørsmålene.  Så unge kassadamer hos Kappahl begynner å forstå sammenhengen bak produktene de selger. Så hensynet til slikt blir en naturlig del av prosessen du går igjennom når du handler.  Så forbrukermakten kan brukes til å påvirke endring, så kanskje det blir vanskeligere å vaske vekk eksistensen av utnyttede barn med en billig prislapp.

Jaja.

Dream on, Yoshimi… dream on!

Mark Thomas – aktivist og stand-up komiker, har også luftet sine mistanker om BAE-spionasje på aktivistmedlemmer av CAAT – Campaign Against the Arms Trade. Det høres utrolig ut, jeg vet.

Fordi jeg er såpass opphengt i dette temaet, kunne jeg fortsatt å snakke om argumentene som blir brukt for å beskytte dem (“vi trenger jobbene”), for ikke å snakke om hvordan våpenhandel påvirker samfunn rundt omkring i verden – som f.eks at det finnes ca 300 000 barnesoldater i verden, at nesten 1000 mennesker blir drept av små våpen hver dag, at ved siden  av de faktiske våpnene, må vi også huske på produksjonen og salget av torturinstrumenter som går hånd i hånd og kanskje ender opp i bruk på Guantanamo Bay. Det finnes så mange gode grunner til å regulere våpenindustrien, men det var altså ikke det jeg skulle fokusere på –  jeg bare gav en smakebit likevel…

Altså. BAE Systems er ansett som en av verstingene. Og omsider, etter år der det ser ut som de har brukt en strategi som går ut på å forsinke, forsinke og atter en gang forsinket rettsystemet, har  Serious Fraud Office, SFO fått nok og er klare til å dra dem inn i rettsalen.

Vel. Jeg er barnslig oppgiret over dette, men rett skal være rett;  om det er noen som kan skyte sparke fra seg, så er det nok akkurat BAE Systems. Jeg forventer ikke en fair fight. Akkurat nå er jeg fornøyd med at det finnes en fight i det hele tatt! Det er en begynnelse.