Jeg hadde vel et slags romantisk forhold til Brighton. Byen, altså. Ikke en av de tusen mennene med samme etternavn.
Jeg sa til meg selv at det var hit jeg skulle. En dag. Om jeg skulle bli boende i dette landet, er var det i denne byen; hovedstaden av hva Stephen Wells beskrev som “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers”.
Og “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers” høres jo unektelig ut som min type folk, på mitt type sted. Mens resten av landet nylig diskuterte rødt versus blått versus gult i valget, for eksempel, stemte Brighton grønt og ble de første til å få The Green Party representert i Parlamentet. Det er nesten så man blir stolt, på tross av at man ikke kan stemme selv, og på tross av… Les mer