Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.

F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”

Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….

Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.

Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er dette?”  Jeg forteller. Igjen. Om protestforbudet. Om demonstrasjonene mot protestforbudene.

F sier at hun ikke ser problemet. Hvem er det som absolutt må gå og mene noe om alt hele tiden? Hallo! Ta en fucking chill pill, mate! Og Sjefen sier: “det er bra at denne loven kom, det ser jo ikke pent ut når alle går rundt og skriker og vifter med plakater hele tiden.”’
“Om man ikke kan vifte med plakater og skrike der beslutningstakerne kan se en, hva er poenget da?” spør jeg. Hun trekker på skuldrene. Hun mener at om bare alle vare snille med hverandre og tok litt hensyn….

“Er det et demokrati om man ikke har lov til å ytre seg?” spør jeg. Hun sukker. Hun sier “kanskje ikke, men… “
“Vi sees i morgen,” sier jeg. Tar tavlen min og går.

På Parliament Square, må jeg sjekke at jeg har brevet mitt med tillatelse. Det står hva jeg skal demonstrere for, det står når jeg må forlate stedet, og at jeg kan bli arrestert om andre blir med på demonstrasjonen min. Med andre ord må jeg demonstrere alene. Og det må alle de andre som er her også. Det er altså bra at fyren ved siden av har valgt en annen sak: “Nukes for everybody!” og at en annen demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner.

Det som ikke er så bra, er at de fleste av de forbipasserende ikke skjønner bæret.

Det er desember. Det er kaldt, til å være London. Jeg har lov til å demonstrere frem til klokken 19. Klokken 19.30 synges det julesanger. Teknisk sett er dette også en demonstrasjon. Teknisk sett kan man arresteres om man deltar her uten løyve. Det høres helt på trynet ut, men det er sant; ikke mange måneder siden ble noen tatt til retten for å spise en kake med en fredssymbol her, og en annen ble arrestert for å lese opp navnene på soldatene som døde i Irak, ved siden av minnesmerket for døde soldater.

Jeg er ikke så voldsomt på juleting. Men jeg vil ikke gå heller. Men jeg har et fly, i morgen kveld, som tar meg til Cape Town. Og viljen til å reise til Cape Town er sterkere enn trangen til å provosere med noe så banalt som “glade jul”, så med tungt hjerte sier jeg “god jul, og vi sees i 2008!”.

På kontoret neste morgen, kommenteres det at media ikke har skrevet om denne demonstrasjonen. Men det var slik det var med de forrige, også.  Ikke noe nytt der.

“Bare fordi media ikke skriver om det, betyr det ikke at det ikke skjer,” sier jeg. Sjefen ser skeptisk ut.
“… og bare fordi media skriver om det, betyr ikke det at det er korrekt,” legger jeg til. Sjefen sukker. Hun sier: “Reis til Cape Town. Vi kan krangle om dette når du er tilbake.”

Og jeg drar til Cape Town, velvitende om dette: at man ikke vil diskutere dette på nyåret. Eller etterpå det. Når G20-demonstrasjonene snart skal begynne i London i april i 2009, tar en av damene i teamet mitt kontakt på et lite stillerom, og hun hvisker at hun har sympati for demonstrantene og saken, og spør om hun kan ta ut feriedager for å delta, men kan jeg la være å si til de andre at det er derfor hun ikke er på kontoret? Hun er altså en skap-demonstrant.

Hun får fri. Og mens resten av kontoret forbanner demonstrantene som kludrer til ruten til jobb, ser jeg hvordan media blåser demonstrasjonene opp, og opp og opp og ut av proporsjon.  Hvordan de nærmest ferier at noen knuser et vindu til the Royal Bank of Scotland. Og hvordan de kaster seg over saken rundt Ian Tomlinson, i alle fall så lenge de tror at det var demonstrantene som var skyldig i dødsfallet hans.

Det er dette jeg tenker på nå. For atter en gang er det demonstrasjoner i Londons gater. Den blågule regjeringen har, i et klima der kostnader skal kuttes og folk sies opp, økt øvre grensen på skolepenger med 10%. Og studentene protesterer. Noen av dem klatrer opp på taket til de konservative, der en nå møter anklager for mordforsøk etter å ha kastet et brannslukningsapparat av taket. Det sies at det apparatet KUNNE ha truffet noen.

Media viser bilder av knuste ruter og branner. En bekjent starter et veddemål om når første demonstrant skal bli slått ned. Og jeg tenker dette;

at demonstrasjoner blir demonisert til de grader at folk nesten blir redde for dem. Demonstrasjoner har blitt ensbetydene med vold, ikke med en demokratisk rettighet. Og når det blir snakk om å snevre inn demonstrasjonsrettighetene, og å holde registre over f.eks miljøvernsaktivister eller våpenmotstandere, er det lite motstand å få. For hvem vet vel hva de kan finne på?

For når rapporterte media siste om ikke-voldelige demonstrasjoner?

Og de som viser motstand, har ikke lov å massedemonstrere der de kan bli hørt, og står istedenfor og demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner eller levelønn til julenissens medarbeidere.

Dette er dette alle parlamenters mor har kommet til. Og fortsatt hører vi på henne.

Den nye regjeringen i England har nå satt opp et initiativ som heter “Your Freedom”. Nick Clegg ber med dette Storbritannias borgere om å gi innspill til hvilke lover de mener burde oppheves (ikke nye lover som burde legges til) i et slag for participatory democracy.

Initiativet ser på tre hovedtema:
– gjenopprettelse av borgerrettigheter
– opphevelse av unødvendige lover
– redusering av reguleringer for næringslivet.

Jeg lærer en del om rare lover av å skumme gjennom forslagene som allerede har kommet inn. Visste du, f.eks, at i Storbritannia er det forbudt å gifte seg etter klokken 16.00?

Så hva vil folk ha? Et par temaer som har blitt nevnt hittil inkluderer;

- opphevelse av SOCPA (loven som forbyr demonstrasjoner i en kms omkrets av Parliament)
– fjerne restriksjoner på antall mennesker som kan møtes
– gjenopprettelse av retten til å fotografere og filme i det offentlige rom
– ordentlige, uavhengige domstoler
– fjerne blasfemiloven
– holde politiet ansvarlig for deres handlinger
– avkriminalisering av cannabis

Det har ikke gått to dager enda, men hittil har over 2200 forslag, 7000 kommentarer og 18000 stemmer blitt levert.

Hva som praktisk kommer ut av dette, tør jeg ikke si noe om.  Hva er sjansen for at dette fører til mer tape, og flere lover selv om det vil virke mot initiativets hensikt?  Jeg har ikke sett noe slikt fra britiske politikere før.  I am intrigued.  Fra IMMI på island til dette i Storbritannia –  kan det være et form for håp jeg lukter i vinden?

Justisdepartementet i Storbritannia klassifiserer nå aktivister som “ekstremister”. Dette tar den tidligere praksisen med “spotter cards” (kort som gir politibetjente en oversikt over aktivister som muligens kan lage bråk og som bør holdes øye med) opp et nivå i systemet.  Fra å være en praksis, som som bryter med en rekke borgerrettigheter på et utøvende plan, åpner dette for å løfte det opp på et policy-nivå.  Det er lett å si at dette ikke spiller en rolle, men vent nå litt: for når dårlig praksis blir policy, blir det enda vanskeligere å kritisere praksisen.   Er du med?

Jeg ville egentlig blogge om akkurat denne klassifiseringen, men foreslår at du leser det selv. Noen ganger går man bare tom for energi, rett og slett.

En liten recap om tema jeg har blogget om angående våre naboer på andre siden av Nordsjøen:

• overvåkning (bruk av militære droner i et samfunn som allerede er verdens mest overvåkede)
• politivold og maktmisbruk – fra politivold som har resultert i siviles død til politiet som tropper opp på trappen din for legge ned bloggen din
• innskrekning av ytringsfrihet og demonstrasjonfrihet (fra fri organisasjon til å bli stoppet på gaten fordi du tar bilde på en offentlig plass)
• stigmatisering og kriminalisering av aktivister
• sensur, gag-orders og pressefrihet
• økende anti-terror-lovgivning som øker politiets muligheter til å undersøke hjemmet ditt, stoppe deg på gaten, arrestere deg – og som forøvrig strider EUs menneskerettighetkonvensjon.
• tortur, bruk av bevis hentet under tortur

…. og listen kunne fortsatt.

Jeg har et enkelt spørsmål til deg; hva kaller du et samfunn som det jeg har beskrevet ovenfor her?

Jeg vil beskrive det som skremmende, for å begynne med et mildt uttrykk.  Jeg vil beskrive det som undertrykkende.  Og rent geografisk vil jeg beskrive det som ikke langt unna.

Når jeg sier at jeg er redd det sprer seg, så er det ikke bare en liten bekymring som hjernen min tryller frem en vinterdepresjonstung dag.  Vi har f.eks sett Danmark bli tøffere med sine lover (lømmelpakken) når det gjelder demonstranter.  Datalagringsdirektivet er et annet eksempel.  Det er ikke like ekstremt som å sende militære droner opp i luften for å holde øye med sine egne sivile, men det er en skritt i retning av et økt overvåkningssamfunn, særlig om du tar i betraktning forslagene til lovendringer i Sverige, som jo internettrafikken vår går gjennom.

I Norge har vi en regel (hvor den kom fra, og når den kom er jeg ikke sikker på, hvordan allmennheten ble informert om den, er jeg ikke sikker på, ei heller om den ble det i det hele tatt) som hindrer aktivisme mot pelsindustrien; det vil si ingen distribuering av løpesedler eller demonstrering mot pelsindustrien – det er en 250 meters grense på hvor nærmt du kan gå.   Skal du dele ut løpesedler mot pels, må du derfor søke om tillatelse fra grunneier og av politiet.  På denne youtube-videoen blir det forklart at denne loven skylder tidligere problemer med bråk fra dyrevernsaktivstene.

Og jeg, jeg tror på dem når de sier at det er et tiltak for å hindre bråk, men effekten av et slikt vedtak er mye kraftigere enn det: Når man hindres fordi “man kan finne på å gjøre noe galt” bryter det med et grunnleggende prinsipp; for med en slik regel er man ikke lenger uskyldig til det motsatte er bevist.   Når man åpner opp for slike handlinger, da beveger vi oss ut på farlig terreng der vi  åpner opp for utviklinger som skrenker inn grunnleggende borgerrettigheter.  Hva blir det neste som blir tillatt?

Endringene i Storbritannia skjedde ikke over natten.  Og endringene der fortsetter å skje – som f.eks som nevnt øverst i innlegget med klassifiseringen av aktivister. Ting tar tid.  Men jeg kan ikke si hvor viktig det er å plukke opp trendene tidlig, hvor viktig det er å reagere tidlig.   Det er for sent å snakke ut når politiet har lagt ned bloggen din, f.eks.  Og det at verden globaliseres gjør det vanskeligere – det er ikke bare vi som påvirker hendelsene i vårt eget land lenger, men trendene i andre land, utviklinger i andre land, påvirker policy som kommer hit.  Det at det blir vanskeligere, gjør det forøvrig ikke mindre viktig.

For et par dager siden satt jeg og drakk vin med en brite.  Og av en eller annen grunn kommer samtalen inn på akkurat dette.  Han blir underlig taus, han går sin vei, jeg tenker “Fuck, I’ve said too much”.  Men etter ca et kvarter kommer han tilbake. Han sier noen burde skrive en kronikk om dette…

Det er nemlig akkurat den samme linken han reagerer på.  At det vi har sett skje der borte, beveger seg og sprer seg. At nesten ingen legger merke til at det kommer.  For som en annen kamerat sa til meg, og som jeg jo kan være enig i; det trenger ikke være en link mellom demokrati og velferd.  Så lenge folk har det bra, er det lettere å lukke øynene, lettere å la andre ta styringen for “så lenge vi har det ok, så gjør de jo en god jobb…”

Så når du snakker om det, føles det som om man skriker ulv, ulv! For jo, det finnes land med verre forhold i verden.  For jo, når man sammenligner våre levevilkår med andres land, så har man det bra i Norge.  Å kommunisere en truede borgerrettigheter til noen som bor i et samfunn rangert som blandt de beste i verden, er ikke en lett sak å få frem på et seriøst vis.

Men. Jeg ser Storbritannia som et land som har gått inn i en ond sirkel. At et brettspill nå kan kategoriseres som kriminelt, er bare ett av flere tegn på at ting har gått for langt,

Likevel ser jeg ikke at vi snakker om det.  Likevel ser jeg ikke at vi aktivt vurderer hvordan vi lar oss påvirke.  Jeg har allerede opplevd å ta skiheisen i Norge og tenke “hva om den blir sprengt?” basert på mine opplevelser i London.  Det blir en nitrist dag  om det skulle komme en dag da resten av den norske befolkningen tenker likt.

Det jeg har sett skje i London, er ikke samfunnendringer jeg vil være vitne til skal skje en gang til.  Kanskje det er delvis derfor jeg er føre var nå.  Brent barn skyr ilden, men trenger muligens litt mer hjelp av brannnvesenet når det begynner å brenne igjen.

Da hjelper det ikke når de sover på stasjonen.