Det andre morsomme med tordenbloggen er at noen fant ut at det var en god ide å sende Yoshimi ruster opp dit. Sånt blir man overrasket av. Se her? Det er jo sant. (Bevis på at man ikke lyver ).  Det betyr at du bær klikke her for å oppdage nye, gode blogger, og å nominere noen til å gå videre. (Note to self: det kan være at de ikke er nye for deg, ja, jeg ser den).

Og… eh.

resten av det man egentlig skulle si i dag får man ta i en egen post. For ordens skyld.

Så følger hun opp med noe som er litt lettere. Nemlig 15 bøker man ikke glemmer. 15 bøker er lettere enn 15 forfattere. Så vi prøver.

1. I never promised you a rose garden, Johanne Greenberg. Denne leste jeg da jeg var 14.  Og så da jeg var 16.  Etterpå ble jeg interessert i psykologi en god stund. Jeg bet meg særlig fast i karrierelisten som  Deborah Blau, hovedpersonen som lider av schizofreni, setter opp, der bl. a  profesjonell assassin blir satt opp på listen.

2. The hitch hikers guide to the galaxy, Douglas Adams.  Jeg begynte for tidlig på denne. Jeg ville lære engelsk, og dette var boken jeg fant. Man ender opp med å bruke ordboken veldig mye, da, for å finne ut hva i alle verden visse ord betyr, bare for å senere se en fotnote som forklarer at det er en intelligent blåfarge.

3. Animal Farm, George Orwell.  Alle tenåringer burde lese denne når de går gjennom sin mest marxistiske periode. 1984 er en bok jeg måtte miste tre ganger før jeg fikk lest den ferdig, men etter at 1984 også er lest, holder jeg likevel en knapp på Animal Farm.

4. Åndenes hus, Isabel Allende. Magisk realisme er bra!

5. A long way gone, Ishmael Beah. Av og til er det vanskelig å skille bok og person. Men jeg møtte Ishmael og kjøpe boken hans. Ishmael var barnesoldat i Sierra Leone. I ettertid har han fått skrevet en bok om det.

6. Seeing, Jose Saramago. Han kan skrive litt tungt til tider, men altså… det som begynner som en politisk satire blir plutselig mørke, mørke greier. Etterfølgeren til den mer kjente “blindness”.

7. Extremely lound and incredibly close, Jonathan Safran Foer. Det er ni år gamle Oskar som forteller. Han mistet far sin i  9/11.  Og han har masse å finne ut av.

8. The curious incident of the dog in the night-time, Mark Haddon. Mark Haddon går inn i hodet Christopher som har aspergers.  Christopher liker primtall og koder og mønstre, og liker ikke fysisk kroppskontakt. I ettertid innrømmer forfatteren at han angret på at han gav diagnosen  Aspergers til hovedpersonen fordi han nå støtt og stadig blir invitert til å holde foredrag om autisme, uten å egentlig være ekspert i saken.

9. The book of disquiet.Fernando Pessoa. Ikke forvent at det skal skje så mye da…

10. Scepticism Inc, Bo Fowler. Burde kanskje hatt navnet “Nietsche for begynnere”.  Fortelleren her er en handlevogn som er programmert til å tro på gud. Og historien handler om Edgar Malfoy, som setter opp et metafysisk gamblingsprosjekt og oppfordrer folk til å “put their money where their faith is”. Snart blir den katolske kirken konkurs…

11. Wicked, Gregory Maguire. Historien om trollmannen i Oz, men fortalt fra den slemme heksen i vest sitt ståsted. Alle fortellinger har to sider.  Fikk du med deg hvorfor Dorothy skulle ta livet av heksen, f.eks? Og ville ikke du også blitt forbanna om noen slapp et hus ned på søsteren din?

12. Half of a yellow sun, Chimamanda Ngozi Adichie. Etter du har lest denne kan du kanskje mye mer om Biafra, det kunne i alle fall jeg.

13. The Road to Los Angeles, John Fante, Egentlig liker hele Bandini-serien til Fante. Men skal jeg trekke en ut, så blir det denne.

…

to til? Jeg kommer ikke på to til uten å se i bokhyllen først.  Det hadde sikkert vært juks!  Så det får bli med tretten.

Norge.

Norge er ikke med i EU.

Nei.

Ikke meld dere inn! Ikke gjør det, ikke gjør det!

Dette er velmenende råd fra taxisjåføren som kjører meg gjennom Brussels
gater. Fordi jeg har vært på farta i de siste dagene, ankommer jeg Brussel uten
kart, uten telefonnumre, uten kontaktpersoner… men med en gateadresse. Da blir
det taxi. Det øker sjansene for å komme frem. Og i denne snakker vi altså
EU.

Se her, sier taxisjåføren og stopper utenfor Europaparlamentent.
Denne begyningen er den styggeste i hele Brussel! Tror du ikke?

Jeg har ikke sett hele Brussel, svarer jeg.  Det er jo også sant.

***

Etterhvert går jeg gjennom Brussel med en dame som kjenner området. Brussel
er ikke så ille, bestemmer jeg meg for. Men når vi spiser middag-lunsj-whatever
insisterer kelneren på å snakke fransk til meg.

Jeg kan ikke fransk, sier jeg men snakker du engelsk?

Oui sier kelneren. Og fortsetter å snakke fransk. Han gjør ikke
det med de andre i selskapet, det er det som forvirrer meg.

Han tror du er britisk, hvisker nederlenderen ved siden av meg.
Prøv å stamme litt eller noe. Eller få inn en norsk aksent, hør mindre…
London ut!”

***

Turen til Belgia er interessant, men ting går for fort. Jeg er tilbake i Oslo
innen halv ti på kvelden.

I beina har mangel-på-søvn-smertene spredt seg fra anklene og opp mot knærne.
Det dunker bak øynene. Jeg er ikke happy.

Ute med en håndfull venner på kvelden,  etter jeg har kommet tilbake, sitter
jeg i sofaen med en øl i hånden og ikke snakker med noen.

Er du sur?” spør noen.

Nei.

Har noen dødd? spør noen.

Nei

Jeg er bare litt trøtt, innrømmer jeg…

Og bestemmer meg for en ting. Når man likevel ikke kan sove, kan man like
gjerne blogge om de forskjellige tiltakene man prøver.

Jeg håper selvsagt at søvnen blir mer medgjørlig snart.

I mellomtiden; gi meg tipsene dine.