Den som du elsker, skal engang du miste
trygg er han ikke engang i din favn.
En gang du ser ham, skal være den siste,
og du skal rope forgjeves hans navn.
Kom da ihu:
Du, også du
nærmer dig natten og kan ikke snu.

Veien du går, må du følge til ende,
fører den og gjennom skyggenes dal.
Ingen kan stanse, og ingen kan vende,
ingen kan skånes for tårer og kval.
Gråt eller le!
Vellyst og ve
levner du bak deg som roser i sne!

Hvad kan vel ligne den søvn, som han sover?
Stjerneløs himmel og blikkstille hav!
Uro som naget ham, nu er den over.
Lad ham da fare i fred til sinn grav!
Spør ikke mer,
hvorfor det skjer!
Løvet, det faller, og sneen, den sner.

Så følger hun opp med noe som er litt lettere. Nemlig 15 bøker man ikke glemmer. 15 bøker er lettere enn 15 forfattere. Så vi prøver.

1. I never promised you a rose garden, Johanne Greenberg. Denne leste jeg da jeg var 14.  Og så da jeg var 16.  Etterpå ble jeg interessert i psykologi en god stund. Jeg bet meg særlig fast i karrierelisten som  Deborah Blau, hovedpersonen som lider av schizofreni, setter opp, der bl. a  profesjonell assassin blir satt opp på listen.

2. The hitch hikers guide to the galaxy, Douglas Adams.  Jeg begynte for tidlig på denne. Jeg ville lære engelsk, og dette var boken jeg fant. Man ender opp med å bruke ordboken veldig mye, da, for å finne ut hva i alle verden visse ord betyr, bare for å senere se en fotnote som forklarer at det er en intelligent blåfarge.

3. Animal Farm, George Orwell.  Alle tenåringer burde lese denne når de går gjennom sin mest marxistiske periode. 1984 er en bok jeg måtte miste tre ganger før jeg fikk lest den ferdig, men etter at 1984 også er lest, holder jeg likevel en knapp på Animal Farm.

4. Åndenes hus, Isabel Allende. Magisk realisme er bra!

5. A long way gone, Ishmael Beah. Av og til er det vanskelig å skille bok og person. Men jeg møtte Ishmael og kjøpe boken hans. Ishmael var barnesoldat i Sierra Leone. I ettertid har han fått skrevet en bok om det.

6. Seeing, Jose Saramago. Han kan skrive litt tungt til tider, men altså… det som begynner som en politisk satire blir plutselig mørke, mørke greier. Etterfølgeren til den mer kjente “blindness”.

7. Extremely lound and incredibly close, Jonathan Safran Foer. Det er ni år gamle Oskar som forteller. Han mistet far sin i  9/11.  Og han har masse å finne ut av.

8. The curious incident of the dog in the night-time, Mark Haddon. Mark Haddon går inn i hodet Christopher som har aspergers.  Christopher liker primtall og koder og mønstre, og liker ikke fysisk kroppskontakt. I ettertid innrømmer forfatteren at han angret på at han gav diagnosen  Aspergers til hovedpersonen fordi han nå støtt og stadig blir invitert til å holde foredrag om autisme, uten å egentlig være ekspert i saken.

9. The book of disquiet.Fernando Pessoa. Ikke forvent at det skal skje så mye da…

10. Scepticism Inc, Bo Fowler. Burde kanskje hatt navnet “Nietsche for begynnere”.  Fortelleren her er en handlevogn som er programmert til å tro på gud. Og historien handler om Edgar Malfoy, som setter opp et metafysisk gamblingsprosjekt og oppfordrer folk til å “put their money where their faith is”. Snart blir den katolske kirken konkurs…

11. Wicked, Gregory Maguire. Historien om trollmannen i Oz, men fortalt fra den slemme heksen i vest sitt ståsted. Alle fortellinger har to sider.  Fikk du med deg hvorfor Dorothy skulle ta livet av heksen, f.eks? Og ville ikke du også blitt forbanna om noen slapp et hus ned på søsteren din?

12. Half of a yellow sun, Chimamanda Ngozi Adichie. Etter du har lest denne kan du kanskje mye mer om Biafra, det kunne i alle fall jeg.

13. The Road to Los Angeles, John Fante, Egentlig liker hele Bandini-serien til Fante. Men skal jeg trekke en ut, så blir det denne.

…

to til? Jeg kommer ikke på to til uten å se i bokhyllen først.  Det hadde sikkert vært juks!  Så det får bli med tretten.

Humphrey the Schoolmouse had been reading again, and one pleasant afternoon in Wortlethorpe Churchyard he began to lecture his fellow church mice. “We have become victims of the Rat Race,” he told them, “crushed by the Pressures of Modern Life. Our nerves are being torn to shred in the Mad Struggle for Survival.” At this moment, everyone went indoors for tea.

E får noen rare blikk fra andre i det jeg åpner denne gaven og fniser. Det får så være at de ikke helt forstår denne. Men det er en super gave. Det er noe E har forstått, det er en ting vi deler, et felles sted vi rømmer til, nemlig inn i barnelitteratur som kan nytes av voksne.

Og sannsynligvis er det mer enn det. Barnelitteraturen tar oss litt tilbake også; til den den gangen historier hadde en lykkelig slutt, og verden var forholdsvis enkel og urørt med trygge rammer rundt. Home is where your heart is, sier de på engelsk. Men det er ikke alltid at hjertet er pålitelig, eller at hjemme har en geografisk plassering. Av og til er hjemme en tidsepoke, en atmosfære, et øyeblikk.

E og jeg har en felles forståelse i dette; hjertet vet ikke alltid hvor det vil, noen ganger vil det bare så langt bort som overhodet mulig. Eller det vil tilbake, til et annet sted: til tiden før, til en epoke med barnebøker og magiske verdener i flotte illustrasjoner, med filosofiske mus og happy endings.

Dette er selvsagt altfor mye å forklare et parti på fylla i Soho. Dessuten, sier E, jo færre voksne som ruser seg på barnelitteratur, jo større verden å boltre seg i. Eller?

“Vil du ha den pakket inn?” spør forresten damen på Tate Modern, Juli 2009. 10 juli, 2009, for å være eksakt. Jeg skal snart forlate landet.  “Nei, den er til meg,” svarer jeg lett. Jeg kjøper “The Day I Swapped My Dad For Two Goldfish” av Neil Gaiman. Jeg ser på coveret og vet at jeg må ha den, bare må ha den. ( Og skal du først stupe inn i barnebøkenes verden, bør du være litt kresen. Det er ikke barnas legeromaner eller legoromaner holder ikke).

I 2003 oppdager jeg dessuten The Gruffalo (anbefales med illustrasjoner). Jeg gir den til Spørsmålstegnet når hun blir litt større. Hun blir hektet. Jeg gir henne The Gruffalo’s Child. Hun blir spinnvill. Og når hun besøker meg (hun er litt eldre nå, hun er midt i Narnia-fasen) begraver hun nesen i Gary Larsons “Et hår i maten” som ser ut som en barnebok, men som ikke helt er det.

Det fine med å like bøker for barn, er at det er lettere å kjøpe bøker til barn som både barna og foreldrene liker.  “Hvor finner du alle disse?” spør Spørsmålstegnets far. Men det er ikke vanskelig. “I bokhyllen min,” innrømmer jeg. “Som regel, i alle fall”.

Av og til står de der lenge, og urørte. Som regel står de der urørte.  Jeg finner dem når vi pakker og flytter. Det er et like kjært gjensyn hver gang.

i carry your heart with me

i carry your heart with me (i carry it in
my heart) i am never without it (anywhere
i go you go, my dear; and whatever is done
by only me is your doing, my darling)
i fear
no fate (for you are my fate, my sweet) i want
no world (for beautiful you are my world, my true)
and it’s you are whatever a moon has always meant
and whatever a sun will always sing is you

here is the deepest secret nobody knows
(here is the root of the root and the bud of the bud
and the sky of the sky of a tree called life; which grows
higher than the soul can hope or mind can hide)
and this is the wonder that’s keeping the stars apart

i carry your heart (i carry it in my heart)

e.e cummings

Første verset ligger på nett og ser slik ut:

“On the first day of Christmas,

a buzzard on a branch.

In Afghanistan,

no partridge, pear tree;

but my true love sent to me

a card from home.

I sat alone,

crouched in yellow dust,

and traced the grins of my kids

with my thumb.

Somewhere down the line,

for another father, husband,

brother, son, a bullet

with his name on.”

Well done Ms Duffy, I say!

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I pur whiskey on him and inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and the grocery clerks
never know that
he’s
in there.

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too tough for him,
I say,
stay down, do you want to mess
me up?
you want to screw up the
works?
you want to blow my book sales in
Europe?

there’s a bluebird in my heart that
wants to get out
but I’m too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody’s asleep.
I say, I know that you’re there,
so don’t be
sad.
then I put him back,
but he’s singing a little
in there, I haven’t quite let him
die
and we sleep together like
that
with our
secret pact
and it’s nice enough to
make a man
weep, but I don’t
weep, do
you?

(Charles Bukowski, The Last Night of the Earth Poems)