Men, i dag giftet to demonstranter seg på Tahrir Sq. I følge twitter, sa bruden at hun hadde holdt til her i to uker;  og at hun ikke kunne forestille seg et bedre sted å gifte seg.

Og ved hjelp av litt gitarspill, bryter mengden ut i sang.

Jeg er ikke overbevist om at de går lei så fort, jeg.

Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.

Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av at jeg har  jobbet litt vel mye med Afrikanske Land På S:  Sudan. Sør-Afrika. Sierra Leone. Swaziland. Og ja. Det er tilfeldig at det ble sånn.

Jeg ankommer Coventry. Finner gamle kjente -- og fremmede som etterhvert blir gamle kjente de også.Lørdag morgen, er jeg forøvrig, uforskammet tidlig oppe med tanke på ankomstfesten og det som fulgte den.  Jeg finner ingen kjente. Istedenfor finner jeg masse fremmede og en skikkelse som sitter alene nesten midt i rommet, og jeg går bort til ham fordi det av og til er kjipt å sitte alene, og jeg spør “Er det ledig her, eller foretrekker du å få være litt i fred sånn om morgenen?” Fyren reiser seg. Han tar meg i hånden. Han sier “Jeg heter Emmanuel. Vær så snill, sett deg”. Og så gjør jeg det. Og snart forstår jeg hvorfor Jay ble så inspirert av denne karen -- tidligere barnesoldat, nå musiker.

Emmanuel forteller i løpet av dagen, og opptrer på kvelden. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et tørt øye i salen i det han begynner å fortelle om oppveksen sin, om det å bli rekruttert som barnesoldat i en alder av kanskje 8 (han er ikke helt sikker på når han ble født, men han har valgt seg 1980 og teller ut fra det),  om å være så sulten at man nesten spiser sin egen kamerat, om å bli smuglet til Kenya av britiske Emma McCune som giftet seg med den sudanske guerillalederen Riek Machar, om å skulle tilpasse seg samfunnet igjen etter fem år som væpnet barn i væpnet konflikt.

Og når vi snakker om Sudan, er Emmas historie også en for seg selv: Emmas War og Till The Sun Grows Cold er to bøker skrevet om Emma McCune, og i løpet av 2011 kommer filmen. En er skrevet av en journalist, som beskriver Emma som  en velmenende romantiker som  har tatt seg vann over hodet. Den andre er skrevet av en mor som har mistet en datter.  I 2004 var det tilsynelatende flere som kjente til Emma McCune enn som kjente til Emmanuel Jal. Det er mulig tallene begynner å peke andre veien, men historiene deres er linket sammen.

Så. Jeg begynner å spore av.

Men det hender fortsatt jeg tenker på Emmanuel, år etter noen kortere møter i aktivistverdenen i London. Han er et av menneskene  som kommuniserer at Det er ikke ok å gi opp! Historien hans kan du i dag få med deg gjennom dokumentaren War Child.

Den vises på fredag 4 februar, i Oslo. Og om du trenger litt rytme og liv etterpå, så opptrer Emmanue Jal her.

Å tilbringe tid i et arabisk-talende land, uten tilgang til internett, gjør at det er mye jeg plutselig ikke lenger får med meg. Det er ikke bare det at vi ikke ser særlig med aviser til salgs her, men de få vi ser er på arabisk.  Jeg forstår ikke arabisk. Sånn er det med den saken. Jeg forstår ikke en gang tegneseriene på arabisk, men det skal være notert at forsøk ble gjort. Jeg finner ut omfanget av opptøyerne i Algerie via en taxi-sjåfør.  Samtalen drar meg ut av en boble jeg på behagelig vis har flytt rundt i, der det ikke finnes dagligliv og en stor, verden utenfor med sine politiske og økonomiske problemer.

Hjemme er den første nyheten jeg får med meg, er den om Mark Kennedy. Mark Kennedy har infiltert miljøaktivistgrupper i sju år, under navnet Mark Stone, har nå blitt avslørt og savner støtte fra sine overordnete i Metropolitan Police. Kall meg a heartless bitch om du må, men hjertet mitt blør ikke for Mark Kennedy. Er det noe hjertet sukker over, er det det enda en spiker i kisten til the Mother Of All Parliaments.  For det føles nemlig slik; at hver gang jeg lurer på om kritikken min er for skarp, skjer det noe, et eller annet, som viser at den heller burde være skapere.

Artiklene jeg har lest om Mark Kennedy stiller få spørsmål om legaliteten til å infiltere og overvåke aktivistgrupper. Artiklene stiller heller spørsmål om Kennedys lojalitet og om han kanskje har byttet side? The Guardian spør om hvor mange fler det kanskje er der ute.

Jeg lurer i tillegg på dette:

- Det var i 1998 at politiet begynte å overvåke dyrevernsaktivister. Deretter miljøvernsaktivister. Mark Thomas har skrevet om infiltrering av CAAT – Campaign Against the Arms Trade. Er det ikke naivt å begrense denne debatten til miljøvern?

- Har det blitt en selvfølge, og allmenngyldig akseptert at overvåking som dette er ok?

Ferieboblen har sprukket. Jeg har ikke lest nyheter på uker. Det har vært noen flotte uke.  Men nå er internett her.  Pausen er over.

Politiet i England har stengt bloggen “Fitwatch” på grunnlag av at Fitwatch har bedrevet “kriminelle handlinger” ved å gi veiledning til forbrytere. Dette er det Fitwatch har gjort: de har gitt råd til studene i studentdemonstrasjonene i London, der et mindretrall av demonstrantene bestemte seg for å bryte seg inn i det konservative partiets bygning.

Mens The Daily Telegraph har en kampanje gående for å identifisere demonstrantene involvert, har Fitwatch gitt dem råd om hvordan de best kan håndtere situasjonen, og også gitt råd til studenter som er bekymret for å bli stemplet som kriminelle etter å ha deltatt i protestene.

Fitwatch må nå være stengt  i minst 12 måneder. Bloggen ble satt opp i 2007 av demonstranter som er mot overvåkningstaktikkene brukt av FIT – Forward Intelligence Team – som bruker kamera for å overvåke politiske aktivister.

Bloggen samlet opp råd som tidligere har vært publisert på nett.  Samlingene av rådene var i respons til The Daily Telegraphs aksjon for å identifisere studentene som  protesterer mot økte skolepenger.  Emily Apple, en av Fitwatch-aktivistene ble i 2008 arrestert av politiet for å spørre om registreringsnummeret til en politibetjent.

Det er vel bare to dager siden jeg sukket på bloggen her over hvilken forfatning alle Parlamenters mor har havnet i.  Noen hjertesukk er det knapt verdt å gjenta.

Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.

F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”

Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….

Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.

Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er dette?”  Jeg forteller. Igjen. Om protestforbudet. Om demonstrasjonene mot protestforbudene.

F sier at hun ikke ser problemet. Hvem er det som absolutt må gå og mene noe om alt hele tiden? Hallo! Ta en fucking chill pill, mate! Og Sjefen sier: “det er bra at denne loven kom, det ser jo ikke pent ut når alle går rundt og skriker og vifter med plakater hele tiden.”’
“Om man ikke kan vifte med plakater og skrike der beslutningstakerne kan se en, hva er poenget da?” spør jeg. Hun trekker på skuldrene. Hun mener at om bare alle vare snille med hverandre og tok litt hensyn….

“Er det et demokrati om man ikke har lov til å ytre seg?” spør jeg. Hun sukker. Hun sier “kanskje ikke, men… “
“Vi sees i morgen,” sier jeg. Tar tavlen min og går.

På Parliament Square, må jeg sjekke at jeg har brevet mitt med tillatelse. Det står hva jeg skal demonstrere for, det står når jeg må forlate stedet, og at jeg kan bli arrestert om andre blir med på demonstrasjonen min. Med andre ord må jeg demonstrere alene. Og det må alle de andre som er her også. Det er altså bra at fyren ved siden av har valgt en annen sak: “Nukes for everybody!” og at en annen demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner.

Det som ikke er så bra, er at de fleste av de forbipasserende ikke skjønner bæret.

Det er desember. Det er kaldt, til å være London. Jeg har lov til å demonstrere frem til klokken 19. Klokken 19.30 synges det julesanger. Teknisk sett er dette også en demonstrasjon. Teknisk sett kan man arresteres om man deltar her uten løyve. Det høres helt på trynet ut, men det er sant; ikke mange måneder siden ble noen tatt til retten for å spise en kake med en fredssymbol her, og en annen ble arrestert for å lese opp navnene på soldatene som døde i Irak, ved siden av minnesmerket for døde soldater.

Jeg er ikke så voldsomt på juleting. Men jeg vil ikke gå heller. Men jeg har et fly, i morgen kveld, som tar meg til Cape Town. Og viljen til å reise til Cape Town er sterkere enn trangen til å provosere med noe så banalt som “glade jul”, så med tungt hjerte sier jeg “god jul, og vi sees i 2008!”.

På kontoret neste morgen, kommenteres det at media ikke har skrevet om denne demonstrasjonen. Men det var slik det var med de forrige, også.  Ikke noe nytt der.

“Bare fordi media ikke skriver om det, betyr det ikke at det ikke skjer,” sier jeg. Sjefen ser skeptisk ut.
“… og bare fordi media skriver om det, betyr ikke det at det er korrekt,” legger jeg til. Sjefen sukker. Hun sier: “Reis til Cape Town. Vi kan krangle om dette når du er tilbake.”

Og jeg drar til Cape Town, velvitende om dette: at man ikke vil diskutere dette på nyåret. Eller etterpå det. Når G20-demonstrasjonene snart skal begynne i London i april i 2009, tar en av damene i teamet mitt kontakt på et lite stillerom, og hun hvisker at hun har sympati for demonstrantene og saken, og spør om hun kan ta ut feriedager for å delta, men kan jeg la være å si til de andre at det er derfor hun ikke er på kontoret? Hun er altså en skap-demonstrant.

Hun får fri. Og mens resten av kontoret forbanner demonstrantene som kludrer til ruten til jobb, ser jeg hvordan media blåser demonstrasjonene opp, og opp og opp og ut av proporsjon.  Hvordan de nærmest ferier at noen knuser et vindu til the Royal Bank of Scotland. Og hvordan de kaster seg over saken rundt Ian Tomlinson, i alle fall så lenge de tror at det var demonstrantene som var skyldig i dødsfallet hans.

Det er dette jeg tenker på nå. For atter en gang er det demonstrasjoner i Londons gater. Den blågule regjeringen har, i et klima der kostnader skal kuttes og folk sies opp, økt øvre grensen på skolepenger med 10%. Og studentene protesterer. Noen av dem klatrer opp på taket til de konservative, der en nå møter anklager for mordforsøk etter å ha kastet et brannslukningsapparat av taket. Det sies at det apparatet KUNNE ha truffet noen.

Media viser bilder av knuste ruter og branner. En bekjent starter et veddemål om når første demonstrant skal bli slått ned. Og jeg tenker dette;

at demonstrasjoner blir demonisert til de grader at folk nesten blir redde for dem. Demonstrasjoner har blitt ensbetydene med vold, ikke med en demokratisk rettighet. Og når det blir snakk om å snevre inn demonstrasjonsrettighetene, og å holde registre over f.eks miljøvernsaktivister eller våpenmotstandere, er det lite motstand å få. For hvem vet vel hva de kan finne på?

For når rapporterte media siste om ikke-voldelige demonstrasjoner?

Og de som viser motstand, har ikke lov å massedemonstrere der de kan bli hørt, og står istedenfor og demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner eller levelønn til julenissens medarbeidere.

Dette er dette alle parlamenters mor har kommet til. Og fortsatt hører vi på henne.

Av disse grunnene er dette også en vanskelig film å lage. Den er ikke ferdig enda. Fordi nevnte grunner i tillegg gjør filmen vanskelig å finansiere.

Men. Her er en smakebit okke som!

Reklamen skulle trykkes i Financial Times. I dag.   Men merk ordvalget her; skulle.

I siste liten-manøver, snudde Financial Times på hælen og trakk seg istedenfor.

Da hadde jeg vel ikke så mye annet valg enn  å trykke det her – eller?

Forresten,  et annet oljeselskap har sin generalforsamling i morgen. Statoil holder sin generalforsamling 19 mai.

“I’ll stand by you, through hell and high waters”. Når noe kontroversielt skal bringes opp av noen hun kjenner, når en konflikt ligger i vinden. Loyalitet, er Vs greie. Definitivt.

Vi er på samme konferanse, påsken, 2004.

Jeg slipper jakker og bagger greier ned på en stol og nikker til de andre som sitter der, henter kaffe til meg og V. Når jeg kommer tilbake er bordet nesten tomt: V sitter der nå alene, resten av gruppen har flyttet seg over til nabobordet.

Jeg er er forbauset, jeg spør “hva skjedde?” men hun er for sint til å si noe, og går til baren og kommer tilbake med to shots vodka; en til hennes kaffe, en til min, og på nabobordet kikker de på oss og rister på hodet.

“Hva skjedde?” spør jeg. Litt mer pressende. Det er tidlig med indre splid allerede 30 minutter etter ankomst.

Vs temperament har definitivt blitt vekket. Hun sier

“Dette skjedde. jeg sa ‘hei, jeg heter V, jeg tror ikke vi har snakket sammen før,‘ og de introduserte seg og sa hvilken lokalgruppe de kom fra, og de spurte meg hva jeg jobber med og jeg sa jeg er student, men kunne tenke meg å jobbe med journalistikk om jeg får visa etterpå og de spurte meg hvor jeg kommer fra og jeg svarte “Israel” og så flyttet de seg, og det er uakseptabelt å ta alle over en kam på den måten, har jeg ikke lov å være fra Israel og også være menneskerettighetsforkjemper?“

V er tøffere enn meg, og tøffere enn det jeg ville vært i hennes situasjon. Hun reiser seg. Hun trekker pusten dypt og går over til bordet til de som flyttet seg. Hun setter seg ned midt mellom dem og de ser overrasket på henne.

“Har jeg ikke lov å være menneskerettighetsforkjemper fordi jeg kommer fra Israel?” spør hun de eldre damene på nabobordet. “Har jeg ikke lov å følge mitt moralske kompass bare fordi jeg er fra Israel? Har ikke jeg lov å være mot krigen i Irak, eller Guantanamo Bay eller okkupasjonen av Palestinsk jord? Hvordan kan dere? Hvordan kan dere bare avvise engasjementet mitt fordi jeg er fra Israel?!”

De ser på henne. De mumler
“vi velger selv hvor vi vil sitte” og V reiser seg og sier “det blir aldri fred i verden med mennesker som dere som fredsforkjempere. Aldri!”

Og så løper hun. Og jenten løper raskt. Jeg mister henne til hun velger å slå på mobilen og krype ut igjen fra hvor-hun-enn forsvant til.

“Det finnes ingen miljøer som er renset for diskriminering eller kortsynte,” sier jeg til henne. Hun freser fortsatt. Hun sier det er vanskelig nok å være Israeler og ha noen av de meningene hun har, om hun ikke skal bortvises fra andre som mener det samme som henne på grunn stedet hun ble født. Om ikke en gang aktivistmiljøet kan ha et litt åpent sinn, hvilke sjanser har vi da?

V er stillere enn vanlig den helgen. Og på vei hjem, når vi smådøser på toget etter en lang helg med lite søvn, sier hun matt.

“jeg er 23 år og jeg har lært dette: det blir aldri fred. Vi er ikke skapt til fred. Hva skal jeg bruke resten av livet mitt på nå?”

***

Jeg vet ikke hva V ender opp med å bruke resten av livet sitt på. Høsten 2005 begynner vi å drifte fra hverandre.

En dag sender jeg henne en liten e-post, og oppdager at e-postadressen hennes på universitetet ikke lenger er aktiv. Hun har sannsynligvis blitt ferdig med mastergraden, og kan være hvor som helst i verden.

Det kjennes som et liv siden vi kjente hverandre. Jeg lurer på hvor vinden har tatt henne. Det slår meg at det ikke en gang har gått fem år.

Tid er en merkelig greie.

“Vel, det kommer vel an på hvilken sak du fronter. Poenget er at du skal ha rett til å fronte den”.
Og mannen nikker med.
“Men,” sier han. “Du trenger ikke demonstrere, det er jo ikke noe effektivt! Om det blir forbudt, gjør du job bare noe annet…”

Han mener dette; at dersom en kanal stenges, så bruker du bare en annen. What’s the big deal, liksom, om det blir forbudt å dele ut løpesedler i Oslo sentrum? Aktivistene kan jo bare finne en annen måte å være aktive på? De kan jo, for eksempel, benytte seg av internett, istedenfor å syte så veldig over at de ikke får lov til å være på gaten.

Og de kan jo det.  Men det er ikke slik jeg når frem til bestemor. Eller andre som ikke bruker internett noe særlig. For ikke å snakke om at internett-sensur ikke er en oppdiktet greie.  Og ikke minst for å snakke om at hele prinsippet uansett blir feil.

“Er du kreativ nok, finner du en måte,” sier han. “Slutt med den sytingen!”

Du trenger forøvrig ikke være kreativ for å tro på noe. Eller for å stå opp for det.  Poenget er mistet. Poenget med grunnleggende rettigheter går hus forbi. Mannen ser på det slik:

• Når endret vel en massedemonstrasjon verden?
• Om de ikke gjør det, hva er da poenget, liksom?
• Hvorfor skal man vel forsvare rettigheter som uansett ikke kan føre til noe?

For ham handler det om strategi, ikke prinsipper. Prinsipper er … såå gammeldags, på et vis. Prinsipper betyr ikke lenger noe om rettighetene man prinsippielt vil ha ikke kan utrette noe. Han ser på meg som om jeg er litt dum.  Det er bare verdt å kjempe for rettigheter man kan oppnå noe med.

“Dessuten,” skyter kameraten inn “dessuten må vel du forstå at rettigheter skrenkes inn til fordel for sikkerhet? USA, f.eks. England. Hva skulle vel de ha gjort etter terrorangrepene de hadde?”

“Har du hørt om terrorister som gjemmer seg i demonstrasjon?” spør jeg. “Har du?”
“Nei…”
“Burde man forby popkonserter fordi lokalet kunne være et bombemål?”
“Nei…”
“Hvorfor mener du at å forby demonstrasjoner for sine egne borgere gjør verden tryggere for terrorister?”

Fra andre siden av bordet får jeg blikk. “Nok nå” sier blikket.  “Gi deg, nå.”
“Jeg går og kjøper øl,” mumler jeg. For jeg kan like gjerne gi meg nå. Jeg stenger hodet i veggen, og veggen er hard.

The world is doomed anyway.  Den kan like gjerne gå ned med en øl i hånden.

Det var uprovosert; Ian Tomlinson var på vei hjem fra jobb da han ble sparket av politiet, og døde timer senere av indre blødninger.

Men, i media het det plutselig at demonstranter hindret politiet i å gi ham førstehjelp. Det het at demonstrantene kastet flasker på de stakkars politimennene som prøvde å hjelpe Tomlinson som ble omtalt som en demonstrant som plutselig bare klappet sammen. Dette ble den offisielle linjen en god stund. Kettling-metoder (avgrensning av politiet) ble iverksatt mot demonstranter i dagene som fulgte; noen av dem ble holdt i flere timer og kom seg ikke til barnehage for å hente barn, eller til sjapper for å finne mat, eller, for den saks skyld, til offentlige toaletter.

Demonstrasjonene ble dekket av media som voldelige. Og etterhvert ble de det; det blir som regel vold når politiet lasher ut mot damer som ypper seg med appelsinjuicekartonger i hånden (politiet sier at de trodde det var et våpen. Jeg har forøvrig aldri kjent til et våpen som ser ut som appelsinjuice, men kanskje det bare er meg). Men demonstrasjonene begynte som fredelige. Og i ettertid har det blitt stilt spørsmål om hvordan volden egentlige begynte, og hvilken mulig rolle politiet selv kan ha hatt i akkurat det.

En minnestund ble holdt for Ian Tomlinson 2 april 2009. I løpet av den, ble mer politivold filmet. På denne filmen ser du politibetjent Smellie slå demonstranten Nicola Fisher – to ganger.  Dette ble til rettsak som har gått i nesten ett år.

Det er først senere at sannheten om Ian Tomlinsons dødsfall kommer frem i lyset. Og den kommer ikke fordi politiet plutselig viser skyldfølelse over at et menneskeliv har gått tapt på grunn av deres operasjoner; det kommer frem fordi et øyevitne fikk det filmet på mobilen sin og lekket filmen ut.  En politibetjent responderer med å gå ut med følgende staus på Facebook: “I see my lot have murdered someone again. Oh well, shit happens.”

Jeg får frysninger av bruken av ordet “igjen”, men det er jo sant. Det er ikke første gangen mennesker har mistet livet i politiets hender i løpet av tiden jeg bodde i London.

Nå er det ett år siden, og familien markerer årsdagen. Ett år har gått, saken er ikke avsluttet.

Samtidig har politibetjent Smellie, som angrep demonstrant Nicola Fisher, blitt frikjent.  På dagen før årsdagen til politimordet på Ian Tomlinson.

I dag holdt Ian Tomlinsons familie en minnestund for ham.  Dette innlegget kommer vel litt sent, sånn sett  (nå er det vel teknisk sett 2 april).  Men saken er enda ikke over.  Og mens valget nærmer seg i Storbritannia, ser borgerrettigheter og politivold ikke ut til å være hot på noen partiers agenda.

I dag er jeg glad for at jeg dro derfra.