Jeg er derimot ikke glad i mønsteret her: at jo lenger borte stedet er jo mer ser det ut til å dra i meg. For midt i dette, har vi det med å redusere sine utslipp. For meg, er det ikke tvil om at dersom jeg vil redusere mine utslipp, er det flyreiser jeg først og fremst må håndtere. (For bolig? De meste der ligger utenfor min kontroll. Kjøtt? Jeg spiser lite kjøtt. Jeg spiser så lite kjøtt at folk ofte kaller meg vegetarianer, selv om det strengt tatt ikke er korrekt. Butikk? Jeg tror vi alle har rom til å redusere vårt forbruk, men jeg tror ikke at forbruket mitt er en like stor synder som reisingen).

En endring i omstendighetene har riktignok endret noe. Nå, tilbake i Norge, flyr jeg mye mindre enn jeg gjorde i mitt forrige liv. Jeg er ikke oppe i luften gjennomsnittlig en gang i uken lenger. Jeg er ikke en gang oppe i luften en gang i måneden. Resultatet? Reisefoten min, vel den klør, særlig når det er kaldt og mørkt og byen jeg bor ikke er min.
Og jo mer jeg tenker på mitt forhold til flyreising, jo mer tenker jeg på The Smiths: “if it’s not love then it’s the bomb that will keep us together“, særlig om man løst oversetter “love” til “omtanke for miljø”. Reduksjon av flyreiser ser nemlig ut til å koke ned til to ting for meg: samvittigheten/omtanke for miljøet og global terrorisme.

I begynnelsen av desember bestemte jeg meg for å Ikke Reise Likevel. Jeg hadde planer om å reise sør, langt, sør, sør for ekvator-sør. Men, fant jeg ut, at om jeg dro til Malawi, ville mitt utslipp på den ene turen tilsvare 3,636t. Det er ca 3 ganger så mye som det årlige utslippet til en person i India. Som er ca 5-6 ganger mer enn det årlige utslippet til en gjennomsnittsperson i akkurat Malawi som jeg ville reise til. (Slik er i alle fall min tolkning av flykalkulatoren til Fremtiden i våre hender . Og jeg skulle være der i 12 dager.

Så vel vitende om det, begynte jeg å se etter andre grunner til nettopp det å ikke reiser. Ville det f.eks være verdt det, du vet, med vaksiner og legebesøk? Og flyplasstress? Jeg sier til meg selv, at “nei! For 12 dager er det ikke verdt det. Dessuten er det under et år siden du sist satt føttene på afrikansk jord. Bli hjemme“.
Og jeg ble hjemme.
Jævla, dumme samvittighet…

Turen var den andre jeg avlyste mot slutten av 2009. For i november, da mørket for alvor begynte å sige på, og folk begynte å bure seg inne og ingen ville ut og leke lenger, og alt var stille og kjedelig til slik en grad at jeg kunne tro jeg var på landsbygden, tenker jeg at ”London er jo ikke så langt borte…”

Jeg har mye unfinished business med London. Og tiden går raskere der, et lite opphold i London er som å spole litt fremover i sirupsmåneden som er november. Og pundet var lavt, og jeg vet hvor pubene smaker av aktivisme og liv og røre, og hvor de blander absinthe i mojitoen.

Og likevel dro jeg ikke. Og sant skal være sant, og det var noe annet enn klima som stoppet meg der. (I sammenligning med en reise til Malawi vil en reise til London gi et utslipp på 0,529t). For hjertet synker ved tanken på maset det har blitt å skulle reise til og fra Heathrow. På tanken på å skulle scanne skoene, scanne laptopen, skulle vise passet, skulle bli røntgenfotografert, skulle bli spurt om hva jeg har i håndbagasjen, skulle bli bedt om å tømme vannflasken, osv, osv. Hjertet synker ved tanken på å skulle stå i superkø, på å skulle skvise meg inn på en vel overbefolket og overvåket Piccadilly Line som sild i tønne – sild med bagasje, attpå. Og alt dette for et tre dagers opphold i verdens overvåkningshovedstad.

Det er kanskje ikke så ille når man kun ser på dette som den kaotiske stoppeplassen Heathrow tross alt er, men jeg grøsser når jeg sammenligner Heathrow med Før og Nå. De økte sikkerhetstiltakene er så omfattende at det faktisk nå frister mer å bli værende hjemme.  Det sier i grunnen ganske mye.

Så. If it’s not love then it’s the bomb… Litt miljøsamvittighet, litt ekstreme sikkerhetstiltak – det ser ut til å være ingredienser i en dynamisk oppskrift. Vel. For meg i alle fall. Jeg tviler på at miljøsamvittigheten kommer til å gå over med det første. Og jeg tviler på at sikkerhetstiltakene kommer til å bli mildere. Mens det er urealistisk å tro at jeg aldri kommer til å reise noe sted

Men noen sier  “there is no such thing is a free lunch”.
Jeg tror min variant er “there is no such thing as pain free flying.”