Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres var gangster, WAG og rapstjerne. Hm. Hva kan man gjøre da? Jeg vet ikke om det var det rette, men vi laget bl.a en DJ-skole. Vi håpet det var hipt nok til å få et godt oppmøte.

Det handlet mye om mestring. Om å få bestemme selv. Om å få ting til. Om å få troen på at de også kunne gjøre noe. Utrette noe.

Av og til snakket vi om samfunnet. Om å være en samfunnsborger. Det så ikke ut til å funke. Disse ungdommene følte seg ikke som en del av samfunnet. Samfunnet var noe annet; samfunnet var dem som rottet seg sammen mot dem, samfunnet var dem som ikke ville slippe disse ungdommene inn, samfunnet var Alle De Andre.

Og det gikk ikke bra med alle, de fleste vet jeg ærlig talt ikke hvordan det gikk med, og et fåtall fikk vi rapporter om at hadde gått videre på college.  En ble skutt. Bak Lewisham politistasjon. Av en gjeng.  Kun lokalavisen dekket det, med en liten notis.

Jeg føler en form for lojalitet for disse ungdommene. Jeg føler de har blitt sviktet. Jeg føler Tequila ble sviktet fra det øyeblikket de kalte henne Tequila.  Jobben min var å sette i gang hjelp til dem. Mange ville ikke ha den. Mange ville forsikre seg om at jeg ikke kom fra barnevernet før de i det hele tatt ville snakke med meg. De ville forsikre seg om at jobben min ikke var å sladre til læreren deres, eller å få dem utvist eller enda verre; at vi ikke skulle drite dem ut foran deres venner.

Men. Dette. Betyr. Ikke. At. Jeg. Synes. Vold. Og. Tyveri. Er. Ok.

(Ser du? Jeg sa det til og med i rød skrift. Ser du?)

Vold og tyveri, stjeling fra 11-åringer, å sette andres liv i fare; dette er ikke ok.  Uansett hvem du er. Uansett hvor du kommer fra. Jeg unnskylder ikke volden. Jeg unnskylder det overhodet ikke. Det jeg sier er derimot dette;

-  kanskje de føler at de endelig mestrer noe.  Hvorvidt det har en negativ eller positiv  samfunnseffekt er kanskje ikke like viktig for dem.

- kanskje de føler at de endelig blir lagt merke til. At det er på en negativ måte er kanskje bedre for dem enn å ikke bli sett i det hele tatt.

- kanskje de ikke har et konkret budskap.

Kanskje de bare er sinte.

Jeg har venner i London som i begynnelsen var sympatisk stilt overfor disse ungdommene, men som nå ikke lenger tør å gå ut av døren. Sympatien og forståelsen de hadde i helgen er vasket bort nå. Det er godt mulig at politiet bruker sterkere lut nå, i kveld, for å få lagt et lokk på dette. Jeg forbereder meg mentalt på rapporter om  økt maktbruk og voldsskader.   Jeg forbereder meg mentalt på en kortsiktig løsning som kommer til å øke samfunnsskillet ytterligere.

Det egentlig spørsmålet mitt er “Etterpå”?

Vil noen bygge broer?  Hva gjør man egentlig for å løse rotårsakene til dette? For å sette alle bak lås og slå, blir behandling av symptomer når det egentlig er selve sykdommen som må behandles.

Jeg: lent mot stueveggen. Dukker. Tallerkenen treffer veggen, rett over der hodet mitt var, soyasaus renner nedover tapeten. Jeg har ris i håret og på skuldrene. Grønnsaker og glasskår spredt på gulvet. Jeg merker at kroppen skjelver. Ytterdøren smeller igjen, så hardt at jeg skvetter. Han har gått. Jeg vrir om alle låsene, det er mange låser på dørene i denne byen. Jeg er låst inne. Han er låst ute. Prøver å finne igjen i pusten. Note to self: ikke hyperventiler. Ikke hyperventiler!

Jeg kan også kaste ting gjennom rommet. Bøker. Jeg kyler bøker og bøker og bøker i veggen, en bok etter den andre. En bok mister ryggen. Noterer meg at den ikke er min. Samme kan det være.

Rødvin. Et glass. Jeg nekter å rydde opp matrestene, jeg nekter å rydde opp glasskårene, jeg tar på meg sko, heller, svarte sko, og av og til knuser det fra under sålen. Drikker et glass rødvin. Sitter med msn på laptop. Snakker med noen jeg aldri har møtt. Om nesten ingenting. Vedkommende spør hvorfor jeg er alene en fredagskveld. Jeg sier det fordi jeg låste ham ute. Vedkommende sier ”oi. Man kødder ikke med deg, altså.” Jeg forteller ikke om tallerkenen og glasskårene og risen jeg fortsatt har i håret. Jeg tømmer glasset. Logger av. Tenker Fuck MSN. Og: hva gjør jeg nå?

Jeg gjør som veloppdratte piker gjør. Jeg rydder. Jeg rydder glasskår og ris og grønnsaker og bøker, jeg støvsuger i samme slengen, jeg vasker opp, jeg vasker mat ut av håret, jeg fjerner alle spor, jeg visker det hele bort. Tar et langt bad.

Tenker: hvordan i all verden skjedde dette? Jeg er jo ikke typen til å havne i en slik situasjon. Slike situasjoner skjer ikke med meg. Hvem spør jeg om hva jeg bør gjøre?

Jeg spør ingen. Det er jo det innlysende svaret. Ikke spør noen. Bare… bare… bare gjør noe! Gjør noe. Jeg drikker et glass vin til.

***

Han banker på døren. Han sier ”unnskyld” og ”kan du åpne”, og jeg sier ”nei” og han ber meg åpne igjen, og jeg sier nei, og det fortsetter slik til han sier ”ok. Jeg går en tur” og jeg hører skrittene forsvinne nedover trappen og ut og i to timer er det helt stille. Dette er ikke en ordentlig fredagskveld. Dette er ingenting.

”Kan du slippe meg inn nå?” spør han når han kommer tilbake, og jeg sier ”nei” men åpner til slutt døren likevel.
Han sier ”du har et merke på halsen.” Han prøver å røre ved det, røre ved meg, men jeg vrir meg unna, jeg skal faen ikke røres ved!

”Tallerken,” svarer jeg. Og så tar jeg på meg skoene, og går. Jeg surrer rundt. Det er kaldt ute. De siste månedene har tilværelsen vært skrudd helt feil sammen. Vi påvirkes på måter vi ikke hadde drømt om. Det finnes ikke noe vettugt sted å gå til, så omsider surrer jeg meg tilbake på veien tilbake til leiligheten.

Han har flyttet sengetøyet inn i stuen. Han sier ”ikke vær redd meg, vær så snill, ikke bli redd meg” og ”det såret trenger å renses” og ”jeg mente jo ikke å bli så sint at..” og jeg sier ingenting, og på stuebordet viser laptopen en rekke sider som handler om vold i hjemmet.

”Jeg har ikke overskudd til dette,” sier jeg. Matt. Det jeg mener er kanskje uklart for meg også, men jeg orker ikke tenke, orker ikke snakke og orker i alle fall ikke å krangle. Holder meg i gangen, jeg vil ikke inn i stuen, ikke akkurat nå.

Merker at man blir underlig sliten av sånt som det her. Legger meg like godt. Få dagen overstått. Våkner og gir advarselen om at ”om noe slikt skjer en gang til!!!” og i advarselen ligger utropstegnene tett i tett, og han sier ”det skjer ikke en gang til” (og det gjør ikke det), og så snakker vi ikke om det, men ting er litt rart en stund fremover. Han holder øye med det lille såret på halsen, det blir et symbol som tar sin tid på å visne. Og vi snakker ikke mer om det, han forteller ikke om det, jeg forteller ikke om det, det bare glir inn i historien og blir der.

(Med et unntak: i 2007,  i et åpent øyeblikk under stjernehimmelen i Wiltshire, med en god dose rødvin innabords og i selskap med En Man Kan Si Alt Til,  glipper historien ut av meg igjen, og En Man Kan Si Alt Til ser på meg og han sier ”noen ganger gjør gode folk dumme ting,” og  det er en fin oppsummering og han finnes ikke dømmende, og jeg røyker ikke, men vi deler en røyk likevel mens han forteller en historie fra sitt tidligere liv og spør meg hva han bør gjøre med eksen . Men – det blir en lang avsporing og historien i Wiltshire har ellers ingenting til felles med dette.)

Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.

Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av at jeg har  jobbet litt vel mye med Afrikanske Land På S:  Sudan. Sør-Afrika. Sierra Leone. Swaziland. Og ja. Det er tilfeldig at det ble sånn.

Jeg ankommer Coventry. Finner gamle kjente -- og fremmede som etterhvert blir gamle kjente de også.Lørdag morgen, er jeg forøvrig, uforskammet tidlig oppe med tanke på ankomstfesten og det som fulgte den.  Jeg finner ingen kjente. Istedenfor finner jeg masse fremmede og en skikkelse som sitter alene nesten midt i rommet, og jeg går bort til ham fordi det av og til er kjipt å sitte alene, og jeg spør “Er det ledig her, eller foretrekker du å få være litt i fred sånn om morgenen?” Fyren reiser seg. Han tar meg i hånden. Han sier “Jeg heter Emmanuel. Vær så snill, sett deg”. Og så gjør jeg det. Og snart forstår jeg hvorfor Jay ble så inspirert av denne karen -- tidligere barnesoldat, nå musiker.

Emmanuel forteller i løpet av dagen, og opptrer på kvelden. Jeg vet faktisk ikke om det finnes et tørt øye i salen i det han begynner å fortelle om oppveksen sin, om det å bli rekruttert som barnesoldat i en alder av kanskje 8 (han er ikke helt sikker på når han ble født, men han har valgt seg 1980 og teller ut fra det),  om å være så sulten at man nesten spiser sin egen kamerat, om å bli smuglet til Kenya av britiske Emma McCune som giftet seg med den sudanske guerillalederen Riek Machar, om å skulle tilpasse seg samfunnet igjen etter fem år som væpnet barn i væpnet konflikt.

Og når vi snakker om Sudan, er Emmas historie også en for seg selv: Emmas War og Till The Sun Grows Cold er to bøker skrevet om Emma McCune, og i løpet av 2011 kommer filmen. En er skrevet av en journalist, som beskriver Emma som  en velmenende romantiker som  har tatt seg vann over hodet. Den andre er skrevet av en mor som har mistet en datter.  I 2004 var det tilsynelatende flere som kjente til Emma McCune enn som kjente til Emmanuel Jal. Det er mulig tallene begynner å peke andre veien, men historiene deres er linket sammen.

Så. Jeg begynner å spore av.

Men det hender fortsatt jeg tenker på Emmanuel, år etter noen kortere møter i aktivistverdenen i London. Han er et av menneskene  som kommuniserer at Det er ikke ok å gi opp! Historien hans kan du i dag få med deg gjennom dokumentaren War Child.

Den vises på fredag 4 februar, i Oslo. Og om du trenger litt rytme og liv etterpå, så opptrer Emmanue Jal her.

2. Klokken er halv tre om natten. Jeg tror jeg ikke forstår hva han egentlig mener med spørsmålet. Jeg sier har du lyst på tequila? og han svarer “ja!”. Og det er faktisk slik, denne kvelden, at jeg har tequila i vesken. Flasken går mellom oss et par ganger. Så oppdager jeg at jeg ikke vet hvor vi er. “Vet du hvor vi går?” spør jeg.

3. F ser foran seg. Han sier “Det er faktisk mulig at vi støter på en lilla elefant når vi går rundt hjørnet, der men hva beviser det egentlig?!”
“At vi lever i ditt hode og ikke i mitt?” foreslår jeg. (Seriøst, hva skal man si i sånne sammenhenger?)

4. F spør om jeg har fått med meg hva han kledde seg ut som. Jeg rister på hodet. Han sier han kledde seg ut som en seng, og forresten, har du mer tequila? Heldigvis har jeg det. Mer tequila, altså. Jeg spør om han har kledd seg ut som en seng fordi han har lakenskrekk eller noe sånt. F trekker på skuldrene. Han sier at han ikke vet. At en seng er en like god utkledning som noe.

5. “Hvor går vi?” spør jeg. “Vet du hvor vi går?” For jeg vet ikke. Jeg aner ikke. Jeg eier ikke retningssans, og på denne kanten av byen har jeg ikke vært før, tror jeg. F sier: “Hvis vi lever i noen andres tanker, så spiller det ingen rolle hvor vi går. Vi kommer frem likevel.”

6. Det er Halloween 2002. Jeg har på meg en sort, ikke altfor-lang kjole og høye hæler. Det er måte på hvor lenge jeg har lyst til å vandre rundt i det som MÅ være minusgrader i noen andres fantasi med et vampyrbitt i halsen. Jeg prøver igjen. “Om vi ikke er i noen andre fantasi, hvor går vi da?” F smiler plutselig. Han sier “da kan vi jo gå hvor vi vil!” Jeg har mest lyst til å vri halsen rundt på ham.

7. Dette er en loop. Vi er i en filosofisk loop og jeg kan ikke veien ut av den “Jeg er for kald til dette,” sier jeg. “Beklager, men… skal vi ta en taxi?!” F rister på hodet. Han sier at enten finner vi en lilla elefant eller en tiger, eller et annet tegn på at tilværelsen vår er noen andres fantasi, eller så kommer vi hjem til ham, og der kan vi lage te og varme oss mens vi lager en videre slagplan, fordi, tro det eller ei, han trenger kanskje litt virkelighetsforankring.

8. Deretter: blankt. Vi ender opp hjemme hos F. Jeg kan ikke huske å støtt på noen fantasifostre på veien men jeg kan selvsagt ikke garantere noe. F sier han vurderer å kutte filosofifaget og heller studere politikk. Det er muligens ikke det dummeste jeg har hørt. “Jeg mener, hva skal jeg gjøre som filosof?” spør han. “Hvem skal betale meg for å sitte og tenke?”

10. Jeg vet ikke. Jeg sier klokken er snart fire. Det er morgen! Og F smiler. Han sier “bli med ut” og uten at jeg ikke røyker, finner vi oss likevel under et tre, pakket inn i en sort ullkappe, under et tre, i en hage. F blåser røyken ut i ringer, og den stiger oppover og oppover. “ Fuck verden,” sier han. “Har du mer tequila?” Og ja. Jeg har faktisk det.

11. F dropper filosofistudiet. Han jobber med å pakke agurker en stund. Deretter politikk. Deretter…? Hvem vet? En eller annen gang i løpet av juni forsvinner han ut av livet mitt.

12. I sjeldne øyeblikk tenker jeg på lilla elefanter. You know. Vel. F knows.  Det er det som teller.

Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.

F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”

Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….

Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.

Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er dette?”  Jeg forteller. Igjen. Om protestforbudet. Om demonstrasjonene mot protestforbudene.

F sier at hun ikke ser problemet. Hvem er det som absolutt må gå og mene noe om alt hele tiden? Hallo! Ta en fucking chill pill, mate! Og Sjefen sier: “det er bra at denne loven kom, det ser jo ikke pent ut når alle går rundt og skriker og vifter med plakater hele tiden.”’
“Om man ikke kan vifte med plakater og skrike der beslutningstakerne kan se en, hva er poenget da?” spør jeg. Hun trekker på skuldrene. Hun mener at om bare alle vare snille med hverandre og tok litt hensyn….

“Er det et demokrati om man ikke har lov til å ytre seg?” spør jeg. Hun sukker. Hun sier “kanskje ikke, men… “
“Vi sees i morgen,” sier jeg. Tar tavlen min og går.

På Parliament Square, må jeg sjekke at jeg har brevet mitt med tillatelse. Det står hva jeg skal demonstrere for, det står når jeg må forlate stedet, og at jeg kan bli arrestert om andre blir med på demonstrasjonen min. Med andre ord må jeg demonstrere alene. Og det må alle de andre som er her også. Det er altså bra at fyren ved siden av har valgt en annen sak: “Nukes for everybody!” og at en annen demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner.

Det som ikke er så bra, er at de fleste av de forbipasserende ikke skjønner bæret.

Det er desember. Det er kaldt, til å være London. Jeg har lov til å demonstrere frem til klokken 19. Klokken 19.30 synges det julesanger. Teknisk sett er dette også en demonstrasjon. Teknisk sett kan man arresteres om man deltar her uten løyve. Det høres helt på trynet ut, men det er sant; ikke mange måneder siden ble noen tatt til retten for å spise en kake med en fredssymbol her, og en annen ble arrestert for å lese opp navnene på soldatene som døde i Irak, ved siden av minnesmerket for døde soldater.

Jeg er ikke så voldsomt på juleting. Men jeg vil ikke gå heller. Men jeg har et fly, i morgen kveld, som tar meg til Cape Town. Og viljen til å reise til Cape Town er sterkere enn trangen til å provosere med noe så banalt som “glade jul”, så med tungt hjerte sier jeg “god jul, og vi sees i 2008!”.

På kontoret neste morgen, kommenteres det at media ikke har skrevet om denne demonstrasjonen. Men det var slik det var med de forrige, også.  Ikke noe nytt der.

“Bare fordi media ikke skriver om det, betyr det ikke at det ikke skjer,” sier jeg. Sjefen ser skeptisk ut.
“… og bare fordi media skriver om det, betyr ikke det at det er korrekt,” legger jeg til. Sjefen sukker. Hun sier: “Reis til Cape Town. Vi kan krangle om dette når du er tilbake.”

Og jeg drar til Cape Town, velvitende om dette: at man ikke vil diskutere dette på nyåret. Eller etterpå det. Når G20-demonstrasjonene snart skal begynne i London i april i 2009, tar en av damene i teamet mitt kontakt på et lite stillerom, og hun hvisker at hun har sympati for demonstrantene og saken, og spør om hun kan ta ut feriedager for å delta, men kan jeg la være å si til de andre at det er derfor hun ikke er på kontoret? Hun er altså en skap-demonstrant.

Hun får fri. Og mens resten av kontoret forbanner demonstrantene som kludrer til ruten til jobb, ser jeg hvordan media blåser demonstrasjonene opp, og opp og opp og ut av proporsjon.  Hvordan de nærmest ferier at noen knuser et vindu til the Royal Bank of Scotland. Og hvordan de kaster seg over saken rundt Ian Tomlinson, i alle fall så lenge de tror at det var demonstrantene som var skyldig i dødsfallet hans.

Det er dette jeg tenker på nå. For atter en gang er det demonstrasjoner i Londons gater. Den blågule regjeringen har, i et klima der kostnader skal kuttes og folk sies opp, økt øvre grensen på skolepenger med 10%. Og studentene protesterer. Noen av dem klatrer opp på taket til de konservative, der en nå møter anklager for mordforsøk etter å ha kastet et brannslukningsapparat av taket. Det sies at det apparatet KUNNE ha truffet noen.

Media viser bilder av knuste ruter og branner. En bekjent starter et veddemål om når første demonstrant skal bli slått ned. Og jeg tenker dette;

at demonstrasjoner blir demonisert til de grader at folk nesten blir redde for dem. Demonstrasjoner har blitt ensbetydene med vold, ikke med en demokratisk rettighet. Og når det blir snakk om å snevre inn demonstrasjonsrettighetene, og å holde registre over f.eks miljøvernsaktivister eller våpenmotstandere, er det lite motstand å få. For hvem vet vel hva de kan finne på?

For når rapporterte media siste om ikke-voldelige demonstrasjoner?

Og de som viser motstand, har ikke lov å massedemonstrere der de kan bli hørt, og står istedenfor og demonstrerer for gratis sjokolade til menstruerende kvinner eller levelønn til julenissens medarbeidere.

Dette er dette alle parlamenters mor har kommet til. Og fortsatt hører vi på henne.

Jeg flykter ned trappen, ut av bygningen og er forbi, bort fra campus, da jeg snubler inn i E, som utbryter “Oi, activist lady,” i det vi omtrent kræsjer inn i hverandre. Og jeg nikker, og skal til og løpe videre da E strekker ut en arm og stopper meg. Sier

“Hva i all verden er galt?”

Hun følger med meg bort til busstoppet, selv om jeg prøver å riste henne av. Vi har snakket med hverandre en, kanskje to ganger før. Jeg sier jeg skal tilbake til rommet mitt i studentblokken, og pakke ned tingene mine og pelle meg ut og finne et annet sted å bo. Nok er nok.

Det er ikke en plutselig reaksjon som vil forsvinne når alkoholen forlater kroppen; jeg har bestemt meg, jeg skal ut. Jeg har bare ikke noe sted å flytte til. Enda. Men jeg skal flytte NÅ, derom hersker ingen tvil.

(Små detaljer som det ordner seg alltid. Slik virker det i alle fall på slike tidspunkt).

“hvor har du tenkt å bo?” spør E og skal være så veldig praktisk. Jeg trekker på skuldrene. Klokken er ti på kvelden. Bussene går sjeldnere nå. Jeg speider nedover gaten for å se om den ikke kommer snart.

“Du kan flytte inn hos meg,” sier E. “Jeg har en svart katt.” (Da er jo den saken ordnet…)

Jeg sier “eeeh,” og tenker det er liksom ikke helt meg å spontant flytte inn med noen jeg møtt to-tre ganger og som ikke kan navnet mitt – derav bruken av “activist lady” når hun støter på meg i korridorene.

“Bli med hjem til meg og få en kopp te mens du bestemmer seg,” sier hun, når det har gått et kvarter uten buss. Jeg tenker, samme faen hvorfor ikke? Blir med.

Hjemme hos E er veggene grønne. Hun tenner stearinlys som hennes selv-destruktive katt flere ganger brenner seg på. Hun sier “vil du se loftet? Der kan vi lage plass til deg.”

“Du kjenner meg ikke,” utbryter jeg. “Du kan da ikke flytte inn folk du ikke kjenner?”

Hun snøfter. Hun sier: “Darlig, du er nitten år og fluffy og velmenende. Hvor farlig kan du egentlig være?!”

Og 13.11.00, sånn ca rundt midnatt, finner jeg ut at jeg såvisst er en sånn som kan finne på å flytte inn hos fremmede. Det er aldri for sent å lære noe nytt om seg selv.

Slik blir vi kjent med hverandre. Innen morgenen vet hun til og med hva jeg heter.

Jeg har bodd i England i fire måneder. Jeg tenker det kanskje ikke blir så ille her, tross alt.

Debatter pågår i Storbritannia i dag rundt lovligheten av å holde fingeravtrykkene til mindreårige.  Storbritannia har nemlig sin NDNAD – National DNA Database – som er den største av sin type i hele verden. Den holder DNA og fingeravtrykk av etterhvert større og større deler av Storbritannias befolkning. Det offisielle navnet er UK National Criminal Intelligence DNA Database –  og innen slutten av oktober 2009 var over 10% av Storbritannias befolkning registert – barn fra 10 år og oppover inkludert. Ikke trenger du være siktet for å være registrert heller.

I følge reglene, kan denne typen data fra barn holdes i opp til tre år – eller opp til seks år dersom de er over 16 år gamle. Khan var som sagt 11. I april 2010 innrømmet West Yorkshire Police at de fortsatt satt på fingeravtrykkene hans fra den gangen. Nå – teknologien har utviklet seg siden 1986.  Teknologien har endret seg siden da-  men om noe burde nevte teknologi gjøre håndteringen av slik data lettere. Ikke vanskeligere.  Det er med andre ord ingen grunn til at politiet skulle sitte på fingeravtrykkene hans 24 år senere.

Politiet i West Yorkshire kunne nemlig umulig vite at nevnte Mohammed Sidique Khan, er samme Khan det nå referers til  når det snakkes om terrorangrepet 7 juli 2005, og da mer spesifikt bomben på Edgeware Road. Jeg må si dette til meg selv flere ganger. Jeg må hamre det inn i mitt eget hode: Politiet skulle ikke hatt DNA-et hans i dag. Han var 11 år. Ingen kjenner fremtiden, og i 1986 kjente vi heller ikke fremtiden. For å være ærlig, kjenner vi ikke en gang fortiden.

Jeg bekymrer meg over at britiske medier ikke har hamret inn samme logikken hos seg selv.  
Ingen nevner hvorvidt det er forsvarlig at politiet faktisk sitter på  24 år gamle fingeravtrykk til en 11-åring.

Avisene skriver forøvrig andre ting:  Når er jo undersøkelsen på vei – inn i dødsfallene som skjedde i det terrorangrepet, og denne dekkes tett. The Telegraph føler behov for å nevne at advokatene i undersøkelsen refererte til Khan og de tre andre som de påståtte bomberne og hvordan dette gjør vondt verre for familiene til de døde.  Men han er advokaten deres. Det er jobben hans å forsvare dem.  Andre aviser skriver hvordan den pågående undersøkelsen  inn i dødsfallene kanskje vil gi en form for closure, men jeg tror ikke på det; ingen reisende og overlevende fra den dagen er representert i saken. Dette er en undersøkelse for de døde og deres familier. Ikke de som overlevde. Som også har sine usvarte spørsmål om dagen som var.  Så hva med dem?

Som reisende på t-banen i London den morgenen, er jeg ikke den mest objektive i denne saken. Det er vanskelig å skrive rasjonelt om dette, men jeg prøver. For det er flere problemstillinger her: en er mangelen på offentlig granskning inn i det verste terrorangrepet som har skjedd i Storbritannia.  En annen er lovligheten av å holde 11åringers DNA i over 24 år, og så at dem som rapporterer om dette snur det blinde øye til problemstillingen om personvern.  Og, når jeg skriver dette, oppdager jeg at det er dette systemet jeg er forbanna på for at det ikke iverksetter en offentlige granskning inn i hendelsen som endret livet mitt. Hva forventer man av noe som er så råttent at når man pirker borti det, tror man ikke på alle systemsviktene man finner?

Det kan virke som jeg har gått litt av stien her nå. Ok. Khans DNA. Khan på t-banen. Det er altså en rød tråd i dette.  Og en ting kan vi være enige om:  At politiet hadde fingeravtrykket hans fra da han var 11, har ikke endret noe som helst.

Oppdatering: BBC har laget en oppsummeringsfilm av mediebildet da eksplosjonene skjedde. Kan enda ikke si om den er bra eller ei, jeg må nok se den selv først.

Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)

For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.

Men dette er ikke en offentlig granskning, det er en undersøkelse inn i dødsfallene til bombeofrene av dommer Lady Justice Hallett.  Det er ingen jury.  Familiene til de døde er representert, men de over 700 som ble fysisk skadet har ingen stemme. Fra en som var evakuert fra t-banen, oversettes dette i praksis til at ingen som faktisk var der og fortsatt lever har noe å si, eller tilgang til å stille spørsmål.

Sist dette ble dekket like detaljert, var for over fem år siden. Da var vi midt oppi det. Jeg hadde tatt det med i beregningen i det undersøkelsen nærmet seg. At det hele var pågående, sist gang.

Jeg hadde ikke tatt med i beregningen dette; at når det ikke er pågående lenger, er minnene fortsatt like sterke. At en t-banetur som endrer alt, ikke bare blir en normal t-banetur når nok avstand er gitt til den.

Fem måneder, registrer hjernen min. Fem måneder?
Jeg lurer på hvordan den hadde forholdt seg en en offentlig granskning. Og om vi noensinne vil finne det ut.

2. Det er juni 2002. Jeg er egentlig ikke sikker på hvordan K og jeg ble kjent med hverandre, en dag bare er kontakten der. Jeg tror det er gjennom en felles bekjent fra Italia som jeg først traff på språkreise i en alder av seksten, og som jeg siden endte opp på samme universitet med. Verden er ikke større enn at slikt skjer.

3. K er fra Østerrike. Hun studerer juss. Hun har en særlig interesse i borgerrettigheter og overvåkning. Det er ikke så rart at vi finner hverandre, i grunn.

4. Men K jogger hver morgen, mens jeg drikker tykk, svart kaffe. Hun står opp klokken 06.00 og leser til klokken er 22.00, men jeg går til puben rundt 22 og legger meg rundt 06.00. Hun er eksempelet alle verdens Snille Piker ser opp til. Hun skremmer vannet av meg, der jeg løper rundt og prøver å organisere en demo eller et banner eller et møterom mellom forelesninger og biblioteket og opphold i en av barene på campus. Ett blikk på Ks ultrapliktoppfyllende studierutiner overbeviser meg om at jeg kommer til å stryke. I alt.

5. K kommer ikke overens med sine hybelkamerater. Hun sier de er for umodne; de bare fester og bråker og drar inn ville katter i hytt og pine på tross av allergien hennes. Hun får ikke lese, hjemme. Hun begynner å oppholde seg på biblioteket istedenfor, fra åpning til stengetid. Jeg lurer på om maset mitt om at hun må engasjere seg eller bli med på puben gjør henne mer stresset istedenfor mindre. Jeg lurer på om hun heller skal få være i fred. Og jeg slutter å banke på døren hennes. Av og til sender jeg en tekstmelding. Av og til svarer hun. Jeg begraver meg i et nytt prosjekt; førstehjelp. Jeg tenker ikke så mye på det.

6. Men, telefonen ringer en dag; den skjærer gjennom stillheten en dag jeg sitter hjemme og faktisk leser fag. Det er K, forstår jeg. Men jeg forstår ikke stort mer enn det. Jeg gjør det jeg kan; jeg kaster meg på sykkelen og er på døren hennes ti minutter senere. Hun sitter på trappen. Hun er et nervevrak. Hun tør ikke gå inn. Det har vært innbrudd. Fjernsynet hennes er borte. Hybelkameratens laptop er borte. K er overbevist om at hun vil få skylden.

7. Jeg sier “de kommer ikke tilbake med det første, det er ikke mer å stjele her nå!” uten å vite om jeg snakker sant, men det spiller ingen rolle, for K nekter å tilbringe mer tid på rommet sitt. Jeg foreslår det eneste jeg kan komme på. Jeg sier “du kan flytte inn til meg en stund om du vil.” Hun nikker. To timer senere er hun ferdigpakket.

8. Samboeren er ikke overlig imponert over at jeg drar et nevrotisk kvinnemenneske fra Østerrike hjem, men vi rydder plass til henne, jeg sier “vi har plass nok” og vi har jo det. K flytter inn. Det er november. Ingen vet hvor lenge hun vil bli boende.

9. Men det er nå vi oppdager at vi er fra forskjellige planeter. Plutselig befinner hun seg i en verden som består av bannermaling, nattesamtaler om selvmord, gitarspilling og stearinlys. En verden som består av at venninner kommer på besøk uten varsel og klager over kjæresten sin, blir boende i tre dager og stikker igjen for å ta et oppgjør med dem, en verden der folk øver seg på å komme ut av skapet. Men K har et dårlig hjerte og takler dette dårlig. K er nervøs. Hun holder seg unna. Jeg prøver å dempe lydnivået og energien, men det er ikke lett.

10. På de rolige kveldene ender vi opp her; i øverste trappetrinn i trappen. Jeg masserer håndflatene hennes for det sies at det er der stress sitter. Hun sier nesten ingenting. Bare at hun må lese. Og at hun ikke er helt i form. Jeg prøver å holde stillere fester. Jeg sier det går an å lese seg i hjel. Hun sier at det er bare tull. Samboeren spør meg hvor lenge hun skal bli, og jeg sier hun skal bli så lenge hun vil.

11. Så låser hun seg inne. Hun kommer nesten ikke ut mer. Eksamen kommer. Året suser forbi med hjernerystelse, eksamener og aktivisme. Av og til sitter vi trappen med håndmassasje og te. Og en dag står moren der, på døren. Og K sitter fortsatt i trappen og gråter og vil ikke gå.

12. Jeg forstår ikke bæret, eller  kanskje jeg gjør det. Vår bekjente fra Italia kommer innom. De tar et tårevått farvel. Det har enda ikke slått meg at dette er den siste gangen jeg og K møtes. Jeg ser henne forsvinne inn i en taxi med moren. “Jeg kommer tilbake til høsten,” roper hun ut vinduet.

13. Det stemmer ikke. Jeg vet ikke hva som skjedde. E-postene hennes sluttet å komme frem. Italieneren mumlet noe om hvilehjem i alpene, men ingen vet om det stemte. Vi vet bare at hun ikke kom tilbake. Og at ingen av oss har sett henne siden.

14. At noen mennesker bare valser inn i livet ens. Blir en stund, og valser ut igjen. Etterlater seg noe. Som gjør at man innimellom tenker på dem, og håper at de har det bra og fortsatt er i live.

Venninnen til C kjører oss hjemover. Klokken er sent. Vi skal til meg først, men plutselig roper C “Stopp!” og bilen bråbremser. Det ligger noe i veien. C trodde det var en genser.

”Får du meg til å stoppe midt på veien på grunn av en genser?” kjefter sjåføren. Men før C rekker å svare ser vi at det ikke er en genser. Det er en katt.

Sjåføren sukker, skjuler kanskje litt himling med øynene og går rolig inn i bilen og parkerer den i veikanten. Finner man en katt midt på veien med C i bilen, er det tegn nok på at man ikke kommer seg videre med det første.  Gaten er dårlig opplyst. Jeg er litt redd for at noen faktisk skal kjøre på oss der vi står, midt på gaten og bøyer oss over en katt. Den rører ikke på seg.

“Vi må flytte den ut til veikanten,” foreslår sjåføren.
“Nei,” sier C bestemt. “Hva om det ødelegger ryggen dens? Du,” hun peker på sjåføren “stopper trafikken.”
Og på mystisk vis gjør sjåføren det; alle de to bilene som kommer vår vei sakker lydig farten og kjører nesten i grøftekanten for å ikke forstyrre De Gale Damene Med Katt.

C ber meg ta pulsen, mens hun finner førstehjelpsskrinet. Jeg finner ingen puls. Jeg tenker, jeg er under opplæring i førstehjelp, kanskje jeg rett og slett ikke klarer å ta pulsen? Men C finner heller ikke pulsen. Men katten ligger der. Den er varm og rører ikke på seg.

“Smertestimuli!” roper C. “Vi må finne kattens smertestimuli!”.
“ Skal vi klype den i øret?” spør jeg, og oppdager selv hvor rart dette høres ut. C rister på hodet. Hun roper til sjåføren; “hvor i helvete finner vi kattens smertestimuli?” Men sjåføren vet ikke, og sier “Ring dyrlegen!”

Jeg er den eneste med mobil. Året er riktignok 2001, men både C og sjåføren er fortsatt mot mobiltelefoner som den herskens nye teknologien den er. Jeg har en bar på batteriet, og oppdager at selvsagt er byens dyrlegekontorer steng klokken halv tre om natten.

C finner en slags dyrlegevakt. Du kan ringe og gi en beskjed, og så ringer de tilbake når de kan. Vi legger igjen en beskjed. Og C bøyer seg over dyret. Hun sier “vi må holde den varm, Yoshi, du er den eneste med to lag, få låne genseren til katten!”

Katterallergi eller ei. Pus skal reddes. Den pakkes inni genseren min. Og vi henger over dyret og prøver å ta pulsen og diskuterer hvor smertestimulien til en katt er.

Det er februar. Jeg glemte jakken min på Agatha Christie Murder Mystery. Sjåføren er lei av å vente på biler som ikke kommer. Og C betrakter katten, pent pakket inni genseren min, og sier “stakkars pus, hvem er det som savner deg i kveld, tro?”

Dyrlegevakten ringer. C følger instruksene og pirker borti katten så den burde rørt seg om den var i live.
“Hva nå?” spør vi dyrlegevakten. “Katten har ingen puls og reagerer ikke på smertestimuli.”
“Nå erklærer dere den død og flytter den fra veien og går hjem,” sier dyrlegevakten. Vi ser på hverandre. Nikker.
Det er en død katt på genseren min.

Sjåføren setter seg inn bilen. C og jeg ruller katten ut av genseren.
“Det må ha skjedd rett før vi kom, den er fortsatt varm!” sier C. Det er en slags protest.
“Men den har ingen puls… “ sier jeg. Og hun nikker. Blir plutselig Meget Pramatisk; løfter dyret opp og legger det ned i grøftekanten. Finner frem antiseptisk rensekrem siden vi har stått og fiklet med et dødt dyr i en rimelig lang tid.

Etterpå starter ikke bilen. C ler. Sjåføren banner litt. Vi må dytte den igang.

Halv fire ramler jeg inn døren til kollektivet der jeg bor. Den Vordende Skuespilleren ser Jerry Springer fra sofaen og sier “du er senere enn du pleier, frøken.”
“Gin,” svarer jeg. “Få gin, eller så forteller jeg deg om katten!”

Han ser på meg. Han konstaterer at jeg må ha vært ute med C, mer populært referet til som Det Gale Kvinnfolket. Jeg nikker. Han sier jeg er ny i England, men det finnes altså mange gale folk her…
“Gin”, sier jeg. “Nå!”

Enda husker jeg at katten var grå, med med svarte striper.