Jeg jobbet en gang med tenåringer i aldersgruppen 14-19 år, i de ti østligste kommunene i London. De var NEETs – Not in Eduction, Employment or Training. Noen hadde kommet ut fra ungdomsfengsel. Noen hadde blitt utvist fra skolen så mange ganger at de bare sluttet å gå. Noen av ungdommene var oppkalt etter alkoholholdige drinker: jeg har jobbet med ei jente som het Tequila, ei som het Chardonnay og en gutt kalt Jack Daniel.
Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres… Les mer

Han kaster. Jeg vet ikke hvor godt han mener å sikte, men tallerkenen flyr gjennom rommet.
Jeg: lent mot stueveggen. Dukker. Tallerkenen treffer veggen, rett over der hodet mitt var, soyasaus renner nedover tapeten. Jeg har ris i håret og på skuldrene. Grønnsaker og glasskår spredt på gulvet.
… Les mer

I serien Mennesker Jeg Møtte, slår det meg at det ikke er alle jeg vil skrive om. Denne, f.eks, kan du jo oppleve selv.
Første gangen jeg hører om Emmanuel, er fra Jay. Vi har drevet med noen aktivist-greier, og har kommet oss til Den Jamaikiske Baren Jeg Bare Finner I Fylla. Og Jay sier “Emmanuel. Du må treffe Emmanuel!”  Jeg forstår at Jay har funnet en ny inspirasjonskilde; øynene hans lyser når han snakker om Emmanuel. Slik går det til at jeg allerede kjenner deler av historien hans når vi treffes noen måneder senere.
Det er en konferanse om menneskerettigheter, i Coventry. De siste årene har jeg jobbet med afrikanske land, eller for å være mer presis, så ankommer jeg Coventry med en rar følelse av… Les mer

1. F og jeg begynner veien på det jeg tror er hjemover. Det er halloween; jeg har et likblekt ansikt og sorte klær, jeg har et vampyrbitt på halsen og noen påmalte blodflekker, men lot Vampyren være igjen på festen. Vi rekker akkurat å gå under første broen, da F plutselig bryter ut: har du noen gang tenkt på at kanskje ingenting er virkelig?
2. Klokken er halv tre om natten. Jeg tror jeg ikke forstår hva han egentlig mener med spørsmålet. Jeg sier har du lyst på tequila? og han svarer “ja!”. Og det er faktisk slik, denne kvelden, at jeg har tequila i vesken. Flasken går mellom oss et par ganger. Så oppdager jeg at jeg ikke vet… Les mer

“Yoshimi… er det en tavle du bærer på?”
Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.
F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”
Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….
Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.
Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er… Les mer

Det begynner en høstkveld i november, 2000. Jeg flykter.
Jeg flykter ned trappen, ut av bygningen og er forbi, bort fra campus, da jeg snubler inn i E, som utbryter “Oi, activist lady,” i det vi omtrent kræsjer inn i hverandre. Og jeg nikker, og skal til og løpe videre da E strekker ut en arm og stopper meg. Sier
“Hva i all verden er galt?”
Hun følger med meg bort til busstoppet, selv om jeg prøver å riste henne av. Vi har snakket med hverandre en, kanskje to ganger før. Jeg sier jeg skal tilbake til rommet mitt i studentblokken, og pakke ned tingene mine og pelle meg ut og finne et annet sted å bo. Nok er nok.
Det er ikke en plutselig reaksjon… Les mer

I 1986 skjedde noe i Yorkshire. Nøyaktig hva som skjedde er jeg usikker på, men det resulterte i at  Mohammed Sidique Khans fingeravtrykk ble holdt av politiet i West Yorkshire. Khan var den gangen 11 år gammel.
Debatter pågår i Storbritannia i dag rundt lovligheten av å holde fingeravtrykkene til mindreårige.  Storbritannia har nemlig sin NDNAD – National DNA Database – som er den største av sin type i hele verden. Den holder DNA og fingeravtrykk av etterhvert større og større deler av Storbritannias befolkning. Det offisielle navnet er UK National Criminal Intelligence DNA Database –  og innen slutten av oktober 2009 var over 10% av Storbritannias befolkning registert – barn fra 10 år og oppover inkludert. Ikke trenger du være siktet for å være registrert… Les mer

Undersøkelsene begynte i går. Fem måneder, regner de med at de skal ta. Et eller annet sted bak i hjernen min registrerer jeg at fem er et primtall.
Undersøkelsen foretas av domstolen i England, og det som skal undersøkes er 52 dødsfall fra 07.07.2005. (Jeg registerer at 52 er antallet kort i kortstokk. Jeg sier ikke at det er av betydning, jeg sier bare at jeg registrerer det.)
For første gang siden den dagen, offentliggjøres filming og lydklipp. Filming viser vraket av det som en gang var et t-banetog, lydklippene gjenspiller samtaler mellom ansatte på London Underground.  Historien gjenfortelles. I detalj. Og på et eller annet tidspunkt forsvinner skillet mellom nå og da.  Fem måneder, skal dette ta. Fem måneder.
Men dette er ikke en offentlig granskning,… Les mer

1. At en dag står en blond dame på trappen. Hun er sikkert i slutten av 50-årene, hun er tynn, og hun snakker ikke så mye engelsk. Tysken min er akkurat akseptabel nok til at jeg forstår. I hånden har hun Mozartkuler. De er til meg. Hun sier “takk for at du har tatt vare på datteren min”. Og i trappen sitter K og gråter. Mor har kommet for å hente henne. Og dette er siste gangen vi sees.
2. Det er juni 2002. Jeg er egentlig ikke sikker på hvordan K og jeg ble kjent med hverandre, en dag bare er kontakten der. Jeg tror det er gjennom en felles bekjent fra Italia som jeg først traff på språkreise i en alder av seksten, og… Les mer

Hør, vi bare er sånn. Du plasserer oss i samme rom, og noe som ligger på grensen til galskap er nødt til å forekomme. Denne dagen har vi vært på en “Agatha Christie Murder Mystery” – kveld, der all intekten går til Nok En God Sak.
Venninnen til C kjører oss hjemover. Klokken er sent. Vi skal til meg først, men plutselig roper C “Stopp!” og bilen bråbremser. Det ligger noe i veien. C trodde det var en genser.
”Får du meg til å stoppe midt på veien på grunn av en genser?” kjefter sjåføren. Men før C rekker å svare ser vi at det ikke er en genser. Det er en katt.
Sjåføren sukker, skjuler kanskje litt himling med øynene og går… Les mer