Yoshimi ruster opp

CPS skal, som de fleste andre organer drevet av styresmaktene, beskytte sine borgere. The Crown Prosecution Service (CPS) skal gå til rettssak på vegne av sine borgere.  Likevel ser nyere historie slik ut: i løpet av fem år har to Londonborgere blitt drept av politiet der, og CPS, til med samme mann innenfor CPS, hindrer tiltale mot individene i politistyrken som sto bak. Begge gangene.
Den ene har du vel hørt om: Jean Charles de Menezes, rørlegger, brasiliansk. Skutt av politiet på Stockwell stasjon 22 juli, 2005.  Politiet sa han gikk med en tykk og klumpete jakke, og at han var en terrorist. “Vi har skutt en av terroristene,” runger det ut gjennom London  - som fortsatt er i kaos etter bombeangrepet 7 juli og det… Les mer

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.
Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.
Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen:… Les mer

Det skjedde noe.  Det skjedde noe, i løpet av en dag, den dagen, 11 september 2001 som endret synet på verden og synet på mennesker.
Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele… Les mer

Jeg hadde vel et slags romantisk forhold til Brighton. Byen, altså. Ikke en av de tusen mennene med samme etternavn.
Jeg sa til meg selv at det var hit jeg skulle. En dag. Om jeg skulle bli boende i dette landet, er var det i denne byen; hovedstaden av hva Stephen Wells beskrev som “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers”.
Og “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers” høres jo unektelig ut som min type folk, på mitt type sted. Mens resten av landet nylig diskuterte rødt versus blått versus gult i valget, for eksempel, stemte Brighton grønt og ble de første til å få The Green Party representert i Parlamentet. Det er nesten så man blir stolt, på tross av at man ikke kan stemme selv, og på tross av… Les mer

1. Jeg flykter fra nyttårsfesten og han løper etter, han roper vent mens jeg overhodet ikke har som hensikt å vente, men inntak av vin, champagne og tequila gjør det ikke så altfor vanskelig å ta meg igjen, særlig ikke i en blindgate; jeg står med ansiktet mot en murvegg og vil ikke se på noen.
2. Han sier unnskyld, og klemmer meg, han sier du vet jeg ikke mente ille, og jeg nikker, for jeg vet det. Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det. Det går bra, sier jeg. Han mumler noe om at jeg burde røyke, og fyrer opp til meg. Jeg rister på hodet og tar i mot likevel.
3. Vi går arm i arm nedover Beverley Road med… Les mer

1. Jeg ankommer Belfast med en tysk biolog. Det slår meg at vi er et merkelig reisefølge, men det gjør ingenting. Hun er ryddig og praktisk der jeg er kaotisk med hodet i skyene. Likevel er det jeg som oppdager først at passet mitt er borte. “Det måtte selvsagt være ditt pass,” sukker hun. Deretter setter panikken inn.
2. Jeg vet rett og slett ikke hva man gjør i et fremmed land uten pass. Vi drar til hallen vi skal være i. Jeg registrerer meg. Og nevner at passet mitt er borte.
3. Det er bare så mye man kan gjøre; man kan ringe. Jeg ringer flyplassen (ingenting), jeg ringer konsulatet i  Belfast, (nummer virker ikke og de åpner på mandag) konsulatet i Manchester og… Les mer

Galskapen på andre siden av pytten fortsetter. I det jeg skriver de ordene oppdager jeg selv at jeg sikkert burde skrive om valget i Storbritannia, men nei –  trekantdramaet Brown-Clegg-Cameron fortsetter frem til 6 mai så framt jorden ikke går under før da.
Men, for ikke så lenge siden hadde jeg en diskusjon som etterhvert utviklet seg slik:
“Jammen Yoshimi, det har jo vært en granskning inn i 7-juli-affæren!”
“Det har ikke vært en uavhengig granskning!”
“Jo.”
“Når da?”
“Det vet jeg ikke, men det må det jo ha vært..!”
Men. Kanskje det er fordi det er vår, kanskje det er fordi at når denne sommeren kommer og årsdagen er her, vil det ha gått fem år.  Uansett har det begynt å skje ting igjen.  Denne uken skal The… Les mer

V er 22 da vi treffes første gang. Hun har langt blondt hår, og et temperament man ikke kødder med. “Through hell and high waters” sier hun. Hver eneste gang.
“I’ll stand by you, through hell and high waters”. Når noe kontroversielt skal bringes opp av noen hun kjenner, når en konflikt ligger i vinden. Loyalitet, er Vs greie. Definitivt.
Vi er på samme konferanse, påsken, 2004.
Jeg slipper jakker og bagger greier ned på en stol og nikker til de andre som sitter der, henter kaffe til meg og V. Når jeg kommer tilbake er bordet nesten tomt: V sitter der nå alene, resten av gruppen har flyttet seg over til nabobordet.
Jeg er er forbauset, jeg spør “hva skjedde?” men hun er for sint til… Les mer

“Ser du noe?” spør de.
“Nei,” svarer jeg. Og jeg merker dessuten at jeg blir irritabel bare av å ha en sans frastjålet i skarve tre minutter, noe noen av dem finner uforskammet morsomt.
“Kom igjen nå, gi meg hendene dine.” Og litt motvillig gjør jeg det; og ikke lenge etter er de bundet sammen bak ryggen min.
Det er november 2005 og jeg står utenfor Downing street med bind for øynene og hendene bundet på ryggen. Det er en del av en demonstrasjon mot bruken av tortur i krigen mot global terrorisme — særlig rettet mot behandlingen av fanger på Guantanamo Bay.   Det er et noen hundre av oss.  Men før megafonene virkelig lager bråk, kommer en tydelig og klar melding fra en… Les mer