I kveld er det en uke siden Utøyamassakren og bomben i regjeringskvartalet. Det er mørkt og dystert, det som skjedde. Det skal jeg ikke  legge et lokk på.
Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.
Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.
14 juli… Les mer

Det er så mange ting som dukker opp, nå. Jeg vil kalle det plutselig, men helt plutselig er det ikke.
Ting jeg vil skrive om, men som jeg syns blir for tett på.  Som hva det er å bli diagnosert med ptsd etter et terrorangrep. Som hva det betyr. Hvordan det er med en slik diagnose i det norske helsesystemet. Hvordan en fungerende hverdag er noe av det beste jeg kan tenke meg. Det er noen ting man lærer: ikke slipp folk for nære. Fordi? Fordi. Fordi er god nok grunn.
Jeg har ikke skrevet om dette før. Kanskje det er på tide at jeg gjør det, etterhvert? For etter et terrorangrep, kommer håndteringen av den. Det er fortsatt noe jeg lærer og må lære.  Selv om… Les mer

Sånn er det:
Jeg husker knapt mitt eget passord, og knapt mitt eget brukernavn, og brukernavnet, i det minste, burde være lett. De siste ukene har jeg blitt profesjonelt og mindre profesjonelt korrekturlest (nei, ikke på bloggen, da), og jeg setter pris på det, jeg kan knapt grammatikk lenger og kan noen si til meg hva staving er, liksom?
… mens spørsmålet egentlig er hva gjør jeg her? Ikke i universet, eller på jorda, eller i Norge, det er en annen diskusjon, det er nok en diskusjon det også, men hva gjør jeg egentlig i cyberspace, WTF liksom driver jeg med her?  Jeg blogger ikke – derfor er jeg ikke? Det er noe som ikke stemmer, her er det definitivt noe som ikke stemmer
(og egentlige skulle jeg… Les mer

hvordan rask fart nedover bakkene har en tendens til å få humøret opp. Jeg må få meg carvingski og støvler. Det må rett og slett være det mest økonomiske slik dette går
hvordan jeg er rimelig sikker på at det store morsinnstinket ikke har slått rot i meg, og hvordan jeg likevel ender opp med noen annens femåring som har mistet “alle” i bakken og som ikke finner dem igjen
at skiheiser ikke er min greie
at den egentlige kulda kommer etterpå. Når du er inne og kald og er ferdig; og det kjennes som frosten sitter i selve skjelettet eller noe, for den vil virkelig ikke ut, uansett hvor mange varme tekopper en heller i seg og uansett hvor mange lag ull man befinner seg under
likevel. Det… Les mer

Når jeg blir rik skal jeg ikke kjøpe en dritt. Når jeg blir rik skal jeg nøye meg med å få noen til å komme hit og male vegger og ansatte deg som kan gjøre fem viktige ting:

Du passer på at når Alabama 3 (nei, IKKE  køntri-bandet, det andre) endelig finner det for godt å spille på scene, så har jeg billetter til meg, og noen jeg kan overtale eller utpresse til å bli med
Du holder deg oppdatert på inquesten som pågår om terroraksjonen i London fra juli 2005, og gir meg referat på akkurat fordøyelige nok biter. Dessuten minner du meg på at en inquest ikke er en offentlig granskning.
Du er en kløpper på å lage hummus og passer på at jeg… Les mer

Du vet du tenker for mye på globalpolitikken nå du våkner og er fly forbanna på
din andre halvdel fordi han støtter Mubarak, og han sier at han ikke gjør det  
men du husker godt hva han sa, jaha, han sa han var på vei ned til Kairo for å støtte
stakkars Mubaraks styrker, og han sier
har du slått deg i hodet eller? hvor fikk du det fra?
og du svarer  
jeg husker ikke helt, men jeg husker at du sa det
og klokken er  ca ni, og du har nettopp våknet, og det slår deg at det kan
det kan muligens være en link mellom søvn og ideen om at han nå skal ned og sloss for Mubarak
men for sikkerhets… Les mer

Han kaster. Jeg vet ikke hvor godt han mener å sikte, men tallerkenen flyr gjennom rommet.
Jeg: lent mot stueveggen. Dukker. Tallerkenen treffer veggen, rett over der hodet mitt var, soyasaus renner nedover tapeten. Jeg har ris i håret og på skuldrene. Grønnsaker og glasskår spredt på gulvet.
… Les mer

1. Det bombes i Moskva og et forsøkt terrorangrep skjer i Stockholm. I Manchester er det forsøkt terrorangrep på et handlesenter, og i juli 2010 eksploderer media er hjemme med informasjon om et planlagt angrep linket til Norge. Jeg tenker at jeg snakker for mye om terror. Men ingen av disse er hendelser jeg bare dikter opp for å ha noe å si. Nye scener fra Primtalldagen materialiserer seg i hodet mitt etterhvert som avstanden til London øker. Enkelte ting er det kanskje like greit å ikke huske.
2. På et eller annet tidspunkt slutter jeg å sove. Sommerens tre beste sovenetter er under åpen himmel i marka. Jeg sier at det bare en fase. Det går tre måneder. Jeg får en diagnose. Jeg liker… Les mer

“Er det en hannhund?”
“Nei, det er en tispe.”
“Hva?”
“Det er en tispe!”
“Men det kan jeg jo da se! Jeg spør; er det en hannhund?!”
“Nei.”

Notes to self:
1.Tispe er nå introdusert som ny hunderase på Jylland.
2.Tispe, i norsk forstand, på dansk er tæve.
3. Tispe og tæve er sannsynligvis ikke de ordene jeg kommer til å trenge igjen med det første.

… Les mer

Snøen som faller. Snøen på bakken. Jeg ser ikke trærne for bare skog.
Tenker “denne skauen var da vitterlig mye større før?” og ja, nesten så lenge siden er det siden sist jeg gikk her: at skogen enten var større eller at jeg var ganske mye mindre. Det kan jo være en kombinasjon av begge deler.
Stillheten. Her det trær, mine fotspor, valpens fotspor, fallende snø. Og stille. Ikke noe mer, i grunn.
Yogadamen, kommer jeg på mens vi trasker rundt her, yogadamen snakket alltid om skyene. “Nå kommer skyene”. Skyene som suger alle tankene til seg, men jeg har tungt for å se at skyene gjør annet enn å slippe ned regn eller snø. Jeg snakker ikke i metaforer, hører du? Skyene suger… Les mer