- å se solen stå opp over sjøen om morgenen

- lussekatter

- å komme hjem, lage suppe, og krype opp i sofan og lese Game of thrones.

- den nye dynen min

- vissheten om at vintersolverv kommer nærmere og nærmere. Og at etter det, kommer lyset! Etterhvert,

- dagens dato.

Jeg tenker det er to av meg. Det er den som steller til fester og sammenkomster og lager punsj, som er presis på jobben (stort sett presis, i alle fall) og som anser seg som heldig fordi hun har muligheten til å jobbe med noe hun bryr seg om. Hver eneste dag. Det er hun som går med rak rygg gjennom korridorene, det er hun som tar med restkake fra helgens fest, hun som leverer eller overleverer og kommer med flere ideer enn hva som er gjennomførbart og som heldigvis har vett til å vite akkurat det, hun som styrer og steller, som er organisert ut til fingerspissene og aldri, aldri, aldri ligger et minutt bak deadline. Hun lager avtaler i forveien – ikke fordi hun har noe i mot impulsivitet, men rett og slett fordi dagene renner av gårde, og hun vil ha plass: til fiskemiddag hos en venninne på en tirsdag og en tur i marka på en lørdag og frivillig arbeid på en søndag. Hun driter i at hun ikke kan stå på ski, og tar skiheisen til topps i Hemsedal likevel. I helgene lager hun pannekaker til frokost. Fordi: hvorfor ikke? Andre anser henne for å være balansert, rolig og blid. Hun forstår seg ikke på dem når de sier sånt.

Så er det den andre. Det er den som våkner midt på natten fordi det presser på i brystet. Det er hun som skvetter ved lyden av gafler som faller på gulvet, hun som ikke vil krangle med noen, ikke for alt i verden fordi noe av det verste som finnes er mennesker som er sinte og aggressive, hun som blir tørr i munnen, tørr i halsen og får assosiasjoner ingen andre forstår, hun som reagerer på 7-tall, og på 2005-tall, og uniformerte menn med våpen og overskrifter som begynner på bokstaven T, hun som tenker “bombebussbanebombebussbanebombebussbane” i manisk tankemønster når trikken eller toget eller t-banen stopper på et sted uten grunn, som ikke liker folkemengder, som forbinder dårlig luftkvalitet med å være innsperret, og som ser målskiver der andre ser symboler. Hun som ikke ser seg i speilet, i alle fall ser hun ikke speilbildet sitt i øynene, hun som er trøtt og sliten og er på nippet til å grine hele tiden, hun som egentlig bare vil sitte i fred i et hjørne med hunden sin på fanget, som ikke mestrer å tømme oppvaskemaskinen, som ikke mestrer å koke opp pasta til middag, som kan bli stille, stille, stille fordi det er bedre å være stille enn å prøve å fortelle noen hva som skjer. Hun som ikke liker høye bygninger eller tunneller, som sier “jo det går bra” etter at sølvhammeren som hører til rundt halsen hennes har falt i bakken så mange ganger som et resultat av febrilsk tvinning av kjedet som sprekker og repareres og sprekker og repareres at hun har gitt opp å reparere det nå men bare bærer hammeren med seg likevel. Det er hun som ikke kjenner noen, ikke egentlig, som ikke ringer til noen, og som ikke kommer seg ut døren. Det er hun som hevder at hun ikke har angst, ikke er stresset, eller ikke har PTSD, men som bare er sliten. Som er mer vant til å være sliten enn å ikke være det. Som ikke helt forstå hvordan andre gjør det. Hvordan gjør de det? Som ser dagene tikke av gårde, uten innhold, uten action,  uten at hun får gjort annet enn å gå seg fast i historie om igjen og om igjen. Hun som bare må skjerpe seg. Og ta seg sammen.

Jeg tenker det er to av meg.
Og at de aldri, aldri må møtes.

Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på facebookveggene til bekjente:  “Et forsøk på å forskyve virkeligheten” av Frithjof Jacobsen. Og den treffer noe i meg. Flere ganger. Det blir som en verkebylle. Kan ikke la være å pirke på.  Og akkurat det er ikke nytt.  Jeg har en slik bylle jeg har pirket borti i årevis nå.

I artikkelen settes det ord på så mye som jeg kjenner igjen. Spørsmål jeg har gått og murret på.  Som hva er et offer? Hvem definerer hvem som er det? Og blir man diskvalifisert til å delta i debatten om en var tett på? Jeg mener nei. Men argumentet er ikke nytt. Jeg har hørt det før:

“Bare fordi du var i London da det smalt der betyr det ikke at du forstår… snarere tvert i mot.”

Tre dager etter terrorangrepet i London. Jeg prøvde ikke å dra oppmerksmhet til at jeg var under grunnen der borte i det hele tatt. Det holdt å skrive, på nett, på norsk, at det var London jeg skrev fra. Plutselig: diskvalifisert. Innforstått: du er for tett oppe i det til å forstå hva du snakker om.

Er det de samme stemmene som sier at det er på tide å gå videre?  Det skremmer meg. 22.11.2011 er fire drøye måneder siden. Sorg er noe som tar tid å bearbeide. Jeg er er ikke ferdig med å sørge over min bestefar som døde i mai. Og et terrorangrep er ikke det samme som et vanlig dødsfall.  En ting er at vi må kunne snakke om andre ting. Men å si oss ferdige med det? Kanskje noen kan det. Og kanskje de ikke skulle dømme dem som ikke er ferdig med det.

Og, på puben, når de snakker om Anders Behring Breivik er det ikke mangel på interesse som gjør at jeg slår ørene av og begynner å mate stearinlyset på bordet med sukker. Det er det at hele temaet rører ved ting som er så komplekse og omfattende, at jeg er redd for at om jeg åpner munnen og blander meg inn så kommer jeg ikke til å slutte å prate, og jeg kommer til å si ting jeg egentlig ikke vil dele med fremmede på en pub i Oslo en tilfeldig kveld; whiskey sour i glasset eller ikke. Og selv om ubehaget slanger seg rundt halsen min, og jeg må drikke fortere fordi halsen blir så sinnsykt tørr, er jeg likevel litt glad for at tema diskuteres.

Jeg savnet det etter Londonbombene.
Jeg er glad for at det ikke hysjes vekk som samtale i Oslo.
Og når overlevende fra Utøya kaster seg ut i offentlige debatter om saken kan jeg ikke annet enn å tenke at de er tøffere enn det jeg var. Tøffere enn det jeg er.  Og at dem som mener at de påtar seg en offerrolle, kanskje ikke vet hva de snakker om etter fire drøye måneder.

Novemberkvelden er mildere enn hjemme. Jeg blir kjørt, av faren til jentungen som døpte meg til Rainbow fordi hun ikke kunne uttale navnet mitt. Det var i 2004. Det var i tiden før. Det er mye man kan si om 2011 men en regnbue er jeg ikke.

Og praten går som før, men om andre ting. Økonomien som ikke bedrer seg. Medier som oppfører seg uansvarlig. Veien tar oss sørover, bort fra London. En helg ved havet. Og deretter bærer det til London. Det er greit. Jeg trenger tiden, merker jeg. For jeg hadde en plan. Jeg hadde en plan om å reise tilbake til Stedet, men jeg tror jeg ikke jeg får det til. Jeg kjenner hjertet galloppere bare ved tanken, en form for klaustrofobi setter inn, og brystet snører seg sammen. Jeg tenker “helvete heller, jeg hadde jo en Plan!” og ser for meg hvordan det kommer til å gå: at jeg toucher inn oysterkortet og kommer meg bort til rulletrappen. Og at noe skjer der, at jeg ikke kommer meg videre. At jeg ikke kommer meg ned til tunnellveggene. At pusten og vettet forlater meg på en og samme tid.

Jeg nevner dette senere. Etter vi har kommet frem og bært tingene ut av bilen og jeg har overlevert brunost og sursild, akkurat som bestilt. Smarte Damen sier at det viktigste ikke er å ta t-banen. At det viktigste er å kunne trives i byen. Mestre London først. Steder der maskingeværene marsjeres opp og ned over skuddsikre vester. Og senere kan jeg tenke på undergrunnen. By først, transport etterpå. Det handler om barneskritt. En ting om gangen. Om du ikke kan gå ned på t-banen, kan du gå til en t-banestasjon? I mine ører høres det ut som en unnskyldning. Jeg vil ikke ha en unnskyldning. Jeg vil bare ha vært der, ha gjort det, legge det bak meg, men tanken på å gå ned dit gir meg mest lyst til å hoppe på fergen til Frankrike og bare stikke langt, langt vekk. Flight. Ikke fight.

Og jeg sitter og tenker på dette, da F blir blek om nebbet og hvisker noe til sjåføren, sniker seg ut for å ringe. Det har vært en eksplosjon. Hun vil ikke si sånt foran meg, ikke før etterpå; og etterpå sier hun “du det var en eksplosjon. I Leeds. N er ok.”

Og jeg sier “hvaslagseksplosjon?” og “hvorvarden?” og “blenoendrept?” og “blenoenskadet?” og “vardetenulykkellernoeplanlagt?” F rister på hodet og ser på meg og spør “vil du ha vin?” mens vi holder kontakten med Leeds i andre enden av telefonen.

Vi drikker vin. Akkurat som før. Spiser ost. Sier at det er ikke godt nok med 2,5 år mellom hver gang vi sees og regner på hvor lenge vi har kjent hverandre. Det begynner å bli et solid antall år siden. Men her, akkurat her, i dette huset har jeg ikke vært siden 2004. Huset som symboliserer pause og fri og avkobling.

Jeg mener det når jeg sier at det er fint å være her igjen.

Men det er ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme.

Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners. Disse ble brukt på jernbanestasjonen i Bath, muligens den minst farlige byen jeg har bodd i, tidligere i høst. Fra uskyldig til det motsatte er bevist, til ”om du ikke har noe å skjule har du vel ikke mot å bli røntgenfotografert når du skal på eller av toget”?
 

Nei. Jeg trenger ikke smake lenge etter for å bekrefte at den ekle bismaken fortsatt er der. En venninne som bruker finanskrisen til å studere i, sender meg e-poster om de konservatives arbeid med å avskaffe the Human Rights Act i England. Dette er ikke nytt. Dette er en debatt som pågikk når jeg bodde der: det er nemlig vanskeligere å deportere terrormistenkte dersom man respektere menneskerettighetene deres. Og plutselig tolkes det som at menneskerettigheter og et trygt samfunn er motstridende elementer, og istedenfor å være to sider av samme jobb, skal den ene avskaffes på vegne av den andre.

Men the Human Rights Act er ikke akkurat kontroversiell. The Human Rights Act skal sikre en rettferdig rettssak , den skal sikre at tortur ikke forekommer, at du har rett til å ytre og organisere deg. Bare for å nevne noen eksempler. Disse er ikke tilfeldig valgt ut. Dette er også områder som Storbritannia i dag har problemer med å etterleve. Jeg skal ikke gang spørre om nøyaktig når man fikk en såpass skrudd oppfatning av hva et trygt samfunn innebærer at grunnleggende rettigheter for sivilsamfunnet ikke lenger skal forme del av det.

Men tilbake til reisen til London: i overnevnte klima skal jeg møte en av de få som både kjente meg før, og som jeg fortsatt har kontakt med etter. En som kjente meg i en tid der det gikk an å legge planer for fremtiden, der det var mulig å endre verden om enn bare bittelitt, der det ikke var unormalt å halvveis sitte på biljardbordet (for hvordan når man ellers frem når man skal skyte?) og drikke snakebite black i en bar oppkalt etter en russisk spion kvelden før en demonstrasjon som innebar menneskelige silhuetter, rødmaling og mel, fordi think of the children, stupid, noen har en fremtid som må bevares.

Det er ikke mange igjen, som kjente meg før, som kjenner meg nå. Kanskje det ikke er mange igjen som egentlig kjenner meg. Innimellom tenker jeg at det ikke gjør noe. Innimellom tenker jeg at “I am a tiny, insignificant, ignorant lump of carbon. I have one life, and it is short, and unimportant ” (Tim Minchin). Innimellom tenker jeg at det er fint å treffe igjen denne gamle traveren, på en pub vi har vært på før, et sted der ølet er sært selv for London. Og jeg lurer på hvordan det går med boken hans, og han svarer aldri og han spør meg hvordan det går med skrivingen min og jeg svarer aldri, vi er skuls, og spiller biljard istedenfor og småkrangler gjennom kvelden fordi det er få ting vi var enige om den gangen. Bortsett fra at nå krangler vi ikke lenger;det er derimot mange ting vi plutselig er enige om.

Bare det i seg selv er et tegn på at tidene har skiftet. På at samfunnet er annerledes. Men jeg reiser. Jeg reiser, jeg reiser, jeg reiser. Til mennesker jeg ikke har sett på lenge. Til gater og puber og steder jeg pleide å vanke. Til t-banen og stasjonen jeg ikke har vært på siden den dagen i 2005. Og jeg skal ta med te, hjem. Og se etter nye Banksy. Og gå langs elven når solen går ned, eller sannsynligvis plassere meg på en av broene. Og jeg skal sjekke status på Parliament Square.

Blant annet.

Krystian Majewski har laget et foto-basert spill der du dykker inn i hjernen til en traumatisert ung dame  som har vært utsatt for en ulykke, og utforsker drømmene hun har på repeat. Det snakk om flere av dem, de henger sammen og du kan gå frem og tilbake og oppdage nye ting. Det er et mer abstrakt enn konkret spill, men kan f.eks oppleves som at du som spiller hjelper henne med å huske, eller hjelper henne med å finne sammenhengen mellom drømmenes fragmenterte biter.

Jeg har ikke spilt dette nok til å kommentere mye på hvor vellykket det er, men spillet kan du selv spille gratis online om du er interessert i å prøve.  Hvor presis fremstillingen er av en traumatiskert hjerne tør jeg heller ikke uttale meg om. Men det er uansett interessant å se hvordan drømmene fremstilles og oppleves her.

Konseptet taler definitivt til meg. Det har vel kanskje sine grunner.
Spill er ikke den verste vinkelen å utforske et tema på.

Så, her er til deg
til  alkoholikeren som storrøykte
som sa, da jeg var fire, at  ”jeg er ferdig med å røyke nå, helt sant”
som jeg trodde på, som jeg stjal 15 sigaretter fra
og trakk dem ned i do med stolt mine over bestefar som ikke lenger skulle røyke seg og meg ihjel
før du eksploderte, på en måte jeg aldri har sett noen eksplodere på siden 1988
her er til deg
som gravde bilen ned i hagen og plantet jordbær langs konturene dens
til deg
som svømte rundt tomten din hver eneste 1 mai uansett hvor kaldt det var i vannet
som vippet mellom Frp og SV ved hvert valg for “samme greie, det i grunnen?”
til deg
som fylte rommet du var i, helt til det siste
som alle hadde så mye rart å si om da du levde, men
de er stille nå, vi er stille nå

men alle mente så mye om det du mente
og alle mente så mye om måten du gjorde det på,
det var noe med å bruke krutt som diplomati
ting som ikke var kompatible
og så var det spriten da, de sa du ødela alt
alt ødela du med den spriten
bare at jeg så det ikke, jeg merket det ikke
bare at jeg så noe de andre ikke så eller de så noe jeg ikke så og samme kan det være
jeg merket bare at du var beundrelsesverdig irritabel overfor Hotel Cæsar og Se&Hør
at de når de begynte med det du kalte “syklubben” kjørte vi to bort
ut nordpå, til havet og snakket om  faktiske ting
helt konkrete, faktiske ting
til og med bomber, til og med følelser, til og med det Kristin Halvorsen snakket om i avisen
den gangen, du, som vi aldri ble enige om
og som det var greit at vi aldri ble enige om
for hadde vi vært like så hadde det ikke vært noe gøy
å snakke sammen, for du snakket meg ikke etter munnen
nemlig, du snakket ikke noe etter munnen
og særlig ikke dem som forventet at du skulle gjøre det

for plikter?  du sa
når skal vi leve da? Når skal vi gjøre det vi faktisk vil? Vi gjør det
vi gjør det nå! Og noen vil si det er uansvarlig
jeg vil si det føltes på sin plass, den gangen
for en deprimert tenåring å få dra på fisketur på en torsdag
for det er jo ikke akkurat som at hjemmeleksene forsvinner heller
om de utsettes en dag, for når foreldre ikke vil si det, så kan en bestefar gjøre det:
det finnes nemlig et liv utenfor skolen, det finnes fiskestenger og båter
og fjell og ski og hunder og trekkspill
jeg lurer faktisk på hva de har gjort med trekkspillet ditt
jeg tror kanskje de håper det skal forsvinne
helt av seg selv
men det kan være du vil ha det, det kan være
at du egentlig er her, i luften, i verden, et sted,
du sa jo at du ikke ville forsvinne, enda
at du ikke var klar, enda
og jeg er heller ikke klar til å la deg forsvinne
enda: og jeg prater med deg

en tirsdag eller onsdag eller en torsdag
i Kirkegata, på Youngstorget, i markveien
jeg snakker med deg som jeg alltid har gjort
angrer på alle gangene jeg ikke ringte og  jeg nekter å besøke graven din
for så lenge jeg ikke ser den igjen, er det ikke der du er
det er her

og  du forstår jo at det er her du skal være.

Og det som skjer er dette; jeg må bort.

Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare det at å ha opplevd å være tett på terror før, ikke gjør 22.07 noe som helst greiere å forholde seg til. Men i å ønske at noen bare forsto, mente jeg selvsagt aldri at flere terrorhandlinger skulle skje.

Men jeg forstår hvordan det er å måtte vite hvor nødutgangene er, hvordan nødrutinene fungerer, hvordan brannalarmen høres ut, hvordan det er å skvette ved plutselige lyder fra dører som smeller til gafler som faller på gulvet under tak  med god akustikk, hvordan det er å måtte gjøre ting som vekker angst hver dag og samtidig holde ansiktet og kroppen på plass og normal. Hvordan det er å tenke at jeg er så fucked up at det ikke er vits i å late som om jeg kan fungere normalt, jeg er så fucked up at det ikke er vits i å mingle, det er nok best å holde meg for meg selv. I eget selskap er det færre som dømmer.   For i virkeligheten skjer ofte en av to ting.

Irritasjon. Eller overseelse.

Folk som blir irriterte på grunn av skvettenhet eller manglende konsentrasjonevne.  Eller folk som ikke sier noe i det hele tatt. Jeg kan prøve å forklare: “Jeg er ikke skvetten fordi jeg synes det er gøy” eller “det var en gang en bombe og en tunnell…”.  Jeg prøvde en gang å forklare hva det betydde å ha denne diagnosen. Jeg skrev en forsiktig forfattet e-post og distribuerte den til fem forsiktige utvalgte venner. To av dem svarte aldri og har ikke sagt noe om det siden. En av dem ba meg skrive mer. En av dem sa de hadde lest den, men… (det ble ikke noe mer enn “men”). Og en sa noe som at “det var synd, men du får bare komme deg over det”. Som om man har strøket på eksamen og bare må studere ekstra hardt.

Og jeg tenker, ok, det er ikke slik det skal være. Jeg bestemmer meg for å ikke snakke mer om diagnoser og piss, for de vet ikke hva de skal gjøre med det eller de sier ingenting og du er etterlatt i et vakuum, der du har spilt ballen over til noen som overhodet ikke vil ha den.Det er da jeg tenker: “Om bare noen forsto…”

Kanskje det burde oversettes til “om det var noen man kunne forstå dette bedre sammen med…”

Det er kanskje bare i en retning dette innlegget går i: psykolog. For noen spør  meg om jeg har en psykolog. Svaret er nei. For jeg orker ikke kranglingen, purringen, gjenfortellingen og de rare blikkene lenger.  Og jeg har ikke troen på at det faktisk finnes en psykolog i andre enden av den byråkratiske tunellen. For etter å ha vært på venteliste i fire måneder, får jeg fire måneder med ukentlig besøk til en psykologistudent som deretter skriver meg ut og forsvinner, rett etter å ha gitt meg en diagnose som ikke blir videre forklart på noe vis.  Og jeg sitter der med disse fire bokstavene (ptsd) og skal forstå hva de egentlig innebærer for livet mitt, for jeg har forstått en ting;  når de først har kommet, forsvinner de ikke av seg selv.

Tre måneder etterpå får jeg et skjema i posten. Jeg kan fylle det ut om jeg vil ha noe oppfølging. Jeg er sliten, da. Jeg har et døende familiemedlem. Jeg har mine egne helseproblemer. Jeg tenker at det er greit med et sikkerhetsnett og fyller ut skjema. Og hører ingenting. Og hører ingenting. På tre måneder.

Etter tre måneder får jeg en telefeon av en som vil komme hjem til meg. Jeg forstår ikke hvorfor. Hun sier det er protokoll. Det er alltid slik. Og irritert bestemmer jeg meg for å være hjemme den sagte dagen – om et par uker – når hun kommer. Besøket tar 20 minutter. Hun finner ut at noe har gått feil. Skjemaet jeg fikk – og deretter fylte ut –  er ikke for oppfølging fra da jeg hadde en psykologistudent å besøke en gang i uken. Nei. Jeg har ikke fått meg psykolog. Jeg har fått meg hjemmehjelp, og vi er enige om at jeg ikke trenger en slik en.

Men damen er vennlig og snill. Hun sier at hun skal finne ut av saker og ting for meg. Hun skal fikse dette. Det er tross alt fire måneder nå, siden jeg fulgte ut skjema. Hun skal ringe meg om en uke, og så legger vi en plan. Og jeg sier ok. Og føler skuldrene bli litt lettere- som om det finnes noe håp der ute.

Hun ringer ikke. Ikke etter en uke. Ikke etter to. Ikke etter tre uker og ikke etter fire. Jeg ringer henne, men hun er på ferie. Hun har avspasering. Hun er “ikke på kontoret”. Og så jobber hun ikke der lenger. Etter mye frustrasjon og høye telefonregninger, får jeg sendt en e-post til avdelingen og spurt dem hva i helvete det er meningen at jeg skal gjøre? Jeg har nå ventet i over fem måneder, snart seks.

Svaret jeg får er ikke oppmuntrende. Svaret er: begynn på nytt. Få ny henvisning. Ikke noe vi kan gjøre her, vi organiserer jo hjemmehjelp?

Jeg er forbanna. Mitt døende familemedlem er nå dødt. Jeg har merkelige problemer med huden min. Årsdagen til terrorangrepet nærmer seg. Og jeg ender opp hos legen, igjen, som bestemmer seg for å gi meg en ny henvisning.  Men ikke på det viset at jeg kan ringe rundt og finne meg en psykolog, nei, her skal Oslos psykologer skrives til via brev fra legen. Formelt. En etter en til noen har plass. Vent på svar, før man går videre til neste. Seks måneders på vent allerede – hva har vel det å si?

Den syvende måneden ringer jeg legen og sier at jeg har ventet lenge. Legen sier seg enig. Legen sier at brevet til psykologen ble sendt til feil adresse så det kom i retur, men de skal sende det på nytt med det samme.   Jeg vil spørre om de har hørt om e-post. Eller telefon? Men jeg tør ikke. Her er greia; sinte folk? Jeg takler det dårlig. Jeg takler det ekstremt dårlig.

Så jeg legger på røret. Og gir opp.

Det er åtte måneder siden jeg fylte ut skjemaet som visstnok endte opp hos hjemmehjelpen istedenfor på et kontor som skulle finne en psykolog til meg. Prisen for å sloss med byråkratiet er for høy. Jeg har ikke styrke nok til å presse meg gjennom.

Om vi går tilbake til avisene, fanger jeg opp dette; at de får psykologhjelp de som trenger det etter 22.07.  Jeg håper bare at det faktisk stemmer. At ikke det er snakk om papirlapper fra fastlegen som sendes inn i et sort hull av et system, men at det gjelder faktiske, konkrete psykologtimer med en faktisk psykolog.  At det er jeg som er uheldig, og ikke systemet som er så beinhardt å komme seg gjennom.

For som jeg nevnte; det er ikke greit å være alene om slike ting.

Det finnes ingen fornuftig måte å avslutte dette innlegget på. Egentlig tenkte jeg å gjøre et forsøk på avstigmatisere disse fire bosktavene – ptsd – men jeg tror ikke det er det jeg har gjort. Jeg tror bare at jeg har vært forbanna. På verden. Igjen.

… at det føles godt for sjelen, at musikk alltids har føles godt for sjelen, at vi trenger det nå, i denne tiden, i denne perioden, i kjølvannet av grusomme ting som har skjedd

…og mens jeg står her tenker jeg på at Carl I Hagen snakker om ting han umulig kan forstå seg på, når det kommer til etterforskning av terrorangrepene som var; at det er forståelig å ville vite alt, å ville kartlegge alt, å forstå alt; at hvem er han til å si at etterlatte, sårede, berørte ikke trenger en etterforskning? Forstår han ikke hvordan liv kan bli snudd opp-ned, hvordan det er å være maktesløs?

… at det aldri ble en offentlig granskning i Storbritannia, og se hva som skjedde da: seks år senere maser jeg fortsatt, vaser jeg fortsatt og venter jeg fortsatt på ting som nok aldri kommer

… at hullet i skyene utvider seg, nå reflekteres solen i bygningene der borte, lyset er vakkert, luften er vakkert

… at jeg kanskje elsker Oslo symfoniorkester midt oppe i alt dette

… at jeg lurer på hvor hjemme er, om det er her, eller et annet sted eller om det finnes i det hele tatt, at akkurat det er ikke så viktig akkurat nå; for hør, bare hør på den tenoren

…. at det er grenser for hvor mye dritt som bør kunne hagle nedover i løpet av fem måneder

… at jeg skulle ønske det var mulig å rive ut sjelen og gi den et boblebad, men at det ikke er mulig og jeg ikke en gang er overbevist om hva jeg syns om konseptet ”sjel” og at det er håpløst å krangle med seg selv inn i det uendelige

… at jeg kanskje bare skal stå her og lytte til Oslo filharmoniske akkurat nå, og etterpå ligger Whiskeybaren rett rundt hjørnet.

Jeg gremmes nesten når jeg sier det for det høres litt vel ekstremt ut i mine ører, men her er resten av greia; den skal ikke til hundepsykolog fordi det er noe galt med psyken dens. Den skal til hundepsykolog for å evalueres. Det kan være jeg har en fremtidig terapihund i huset.

Jeg har lenge vært fascinert over konseptet terapihund, men jeg visste ikke at de fantes i Norge. Ikke til nylig.

En terapihund kan blir opplært til å være nettopp en terapihund . Hunden blir da spesialtrent til å jobbe med mennesker med fysiske eller psykiske problemer, og får i oppgave å stimulere og kommunisere med pasienter.  Den kan besøke (med sin eier, naturligvis -selv en flink terapihund tar ikke bussen alene) sykehjem, eldrehjem, skoler, krisesentre – og, you name it- andre typer hjem der beboerne kan trenge trøsten eller roen man får av å kose og leke med en hund.

Så snublet jeg over NODAT – Norsk organisasjon for dyreassistert terapi. Og så klarte jeg ikke å la være.

Etter et langt nachspiel som resulterte i frokost hos verten og vertinnen, diskuterte jeg dette konseptet med en lege som satt rundt bordet. Hans meningen var at dyrs effekt på helse er undervurdert.  Han sier:

“Klapp en hund, og blodtrykket går letter ned”
“Lek med en hund,  du blir mindre ensom og deprimert.”

Så. Denne uken skal jeg og den firbente til hundepsykolog. Om det fungerer, skal vi på kurs. Og om det fungerer, skal jeg ta en eksamen.  Og så vil jeg ha en terapihund i hus.

Det er mange jobber en hund kan gjøre.  Og min erfaring er at hunder ofte liker å ha en jobb.  Jeg tenker det er supert om den kan få en jobb som faktisk gavner noen. Hvor mye jobb det egentlig er for en hund, må jeg jo finne mer ut av. Men jeg merker forskjellen; jeg merker hvor positivt det er å ha en skikkelig glad pelsdott i huset. Den har vært hos meg i snart ett år nå. I løpet av den perioden har den også blitt venner med en mann oppe i gaten her; han kommer ut av butikken sin for å snakke med pelsdotten hver gang vi går forbi.

Ja. Jeg tror på det. At hunder gjør psyken godt.

Det er bare å krysse fingrene.