Yoshimi ruster opp

“Du ser trist ut,” sier damen bak disken – jeg har nettopp bestilt en mocca, og ikke sagt stort mer enn at det er en mocca jeg gjerne vil ha.
Det viser seg at dette ikke er en hvilken som helst mocca, heller. Den tar tid å lage. Lengre tid enn man ville antatt, i alle fall, men det er greit, musikken er behagelig her og det er ingen steder jeg absolutt må være akkurat nå uansett.  Og når moccaen finner veien bort til meg har den sjokoladeklumper som former to øyne, en nese og en munn.
“Jeg fikk ikke til å lage hår,” sier damen, nesten unnskyldene. “Jeg prøvde å lage et smilefjes til deg!”  (Det er noen sjokoladestreker over øynene som er begynnelsen på håret). ”Samme… Les mer

Bølgene kaster grønt gørr inn på stranden. Tang, tare, alger — jeg vet da ikke, jeg har vært borte for lenge, det er ikke mye kystjente igjen i meg nå, jeg tviler på at jeg i dag kunne styrt en båt inn i sikkerhet om jeg ble plassert bak roret. Men grønt er det. Og sleipt.
“Det er ikke så kaldt,” påstår jeg. Det er tross alt juli. Går akkurat der sanden er hard og våt, og bølgene med jevne mellomrom finner tærne, anklene og, en sjelden gang, deler av leggen. Og det blir kaldere etterhvert som solen lar seg skli lenger og lenger ned mot havet, og vinden ikke mildner i prosessen.
”Tir Na n’Og,” het den nærmeste puben i London. Den hadde biljard, og… Les mer

Svetteperler i pannen. Sild i tønne, altfor trangt. Overbefolket. Dårlig luft blir dårligere. Svette ut av knehasene. Oksygen. Trenger oksygen. Vannflasken er tom. Utenfor vinduet; mørke tunnellvegger. Vått og salt hår, svettevått hår. Dehydrert. Kommer aldri til å ta t-banen igjen, jeg sverger. Jeg kommer uansett til å besvime før sjansen byr seg.
Gir faen i hvor jeg er; på hvilken linje, under hvilken gate. Må ut, rett og slett. Må bare ut. Nå. Må ha vann. Må ha luft.
Men dørene forblir lukket. Tunnellveggene glir ikke over i perrong og utgang. Og snart gir bena etter.
Snart.
… Les mer

1998:
“Når du blir voksen, hvordan bor du da?”
“Samme det, bare jeg kan ha et legorom!”
Et alternativt svar kunne vært  i en loftsleilighet, på Bourboun Street, New Orleans, med en skrivemaskin, men legovarianten virket altså litt mer realistisk.
1987
jeg maser på min tenåringsonkel om å leke med lego. Han forstår ikke. Han sier “vi bygger lego! Dessuten er han forelsket, tror vi.  Det er i alle fall det broren hans sier.  Jeg maser om å leke med lego. “Værsåværsåværsåsnill!” Og til slutt gir han etter. Han sier “ok, vi leker krig!” Jeg er forvirret. Jeg sier “hvordan leker man krig med lego?” og han sier “slik!”. Han deler opp alle legomennene i to hauger, jeg får den ene haugen og så sier han “nå!“. Han… Les mer

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.
Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.
Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen:… Les mer

“Hvordan det går? Ok. Helt ok”
“Ok?”
“Ja.”
“… men det er jo ikke sant, jo!”
“Joda.”
“Nei. Bare fordi du sier “jo” så blir det ikke sant!”
“Jo.”

Stille.

“Ok er i grunnen et relativt begrep.”
“Det er ikke så veldig relativt, du.”
“Når du tenker på det, jovisst. Du har alltid bare din ene forståelse av hva det vil si å være ok. Andre kan sette terskelen høyere eller lavere, det vet man lite om. Ok for meg er ikke nødvendigvis ok for deg.”
“Det er ikke et så relativt begrep at noen kan spørre “ok?” og du svarer “ja” uten at det stemmer”
“… dessuten finnes det mange elementer ved et sånt spørsmål. Det er spørsmålet som er feil. Du kan være dritforkjølet… Les mer

17. mai. Jeg er 10 år gammel.
Spiller klarinett i skoleskorpset og tar meg ekstra tid med å tørke den etter jeg fikk kjeft for å behandle den dårlig da jeg brukte den som et lekegevær. Det er kanskje derfor jeg er den aller siste til å gå ut av jentegarderoben den dagen. Og når jeg går ut, står han lent mot skolens gjerde, mannen med gul walkman, og sier “Hei, hva heter du?”
Og så begynner han å stryke meg oppetter armene, mens jeg stammer frem navnet mitt, og han spør hva jeg har i kofferten, er det en fløyte, eller en saxofon, eller… mens fingrene går fra armen og opp i nakken, ned langs halsen og ryggen.
“Det er en klarinett,” sier jeg, og liker ikke… Les mer

Hvor er du fra?  spør taxisjåføren.
Norge.
Norge er ikke med i EU.
Nei.
Ikke meld dere inn! Ikke gjør det, ikke gjør det!

Dette er velmenende råd fra taxisjåføren som kjører meg gjennom Brussels
gater. Fordi jeg har vært på farta i de siste dagene, ankommer jeg Brussel uten
kart, uten telefonnumre, uten kontaktpersoner… men med en gateadresse. Da blir
det taxi. Det øker sjansene for å komme frem. Og i denne snakker vi altså
EU.

Se her, sier taxisjåføren og stopper utenfor Europaparlamentent.
Denne begyningen er den styggeste i hele Brussel! Tror du ikke?
Jeg har ikke sett hele Brussel, svarer jeg.  Det er jo også sant.

***

Etterhvert går jeg gjennom Brussel med en dame som kjenner området. Brussel
er ikke så ille, bestemmer jeg meg for. Men når vi spiser middag-lunsj-whatever
insisterer kelneren på å snakke fransk… Les mer

Jeg kommer frem til byen som ikke er målet akkurat nå, og tenker “fuck it“, jeg kommer meg ikke frem likevel, jeg blir her i kveld. Finner et hotell. Sjekker inn. Kjøper kaffe. Finner trådløst nett. Finner mat. Finner ut at jeg vil sove, mer enn noe annet i hele verden men at klokken bare er halv tre. Tenker “fuck it”, kryper til sengs. Og sover ikke. Åpner vinduet. Sover ikke. Prøver den stillingen og den stillingen og den stillingen. Og sover ikke. Det er ikke rart, sier jeg til meg selv. Klokken er ikke tre en gang. Står opp. Finner kaffe.
***
Nettene er lyse. Ikke helt like lyse her som hjemme, men forskjellen er ikke stor. På jenterommet fra Gamle Dager flommer lyset ned gjennom… Les mer

Det skjedde noe.  Det skjedde noe, i løpet av en dag, den dagen, 11 september 2001 som endret synet på verden og synet på mennesker.
Han, vi kan bare kalle ham Charlie, endrer f.eks plutselig retning. Han og kona prøver å få barn, men han vil ikke ha barn lenger. Han vil ikke  ta ansvaret for å bringe et liv til en verden der slike ting kan skje. Han er lamslått over grusomheter som skjer i et annet land. Kona sier “vi flytter ut av London, vi vet jo at når terroristene kommer hit, så er det til London!”  Men Charlie sier at det ikke er det som er poenget.  De går nesten fra hverandre. Etter flere møter med en psykolog finner Charlie ut at ikke hele… Les mer