Det er så mørkt for tiden.  Mørkt og kaldt og slapsete, og voila, jeg prøver å holde fast i tingene jeg liker midt oppe i det hele.
Og jeg liker:
- å se solen stå opp over sjøen om morgenen
- lussekatter
- å komme hjem, lage suppe, og krype opp i sofan og lese Game of thrones.
- den nye dynen min
- vissheten om at vintersolverv kommer nærmere og nærmere. Og at etter det, kommer lyset! Etterhvert,
- dagens dato.
… Les mer

Jeg tenker det er to av meg. Og de kjenner knapt hverandre.
Jeg tenker det er to av meg. Det er den som steller til fester og sammenkomster og lager punsj, som er presis på jobben (stort sett presis, i alle fall) og som anser seg som heldig fordi hun har muligheten til å jobbe med noe hun bryr seg om. Hver eneste dag. Det er hun som går med rak rygg gjennom korridorene, det er hun som tar med restkake fra helgens fest, hun som leverer eller overleverer og kommer med flere ideer enn hva som er gjennomførbart og som heldigvis har vett til å vite akkurat det, hun som styrer og steller, som er organisert ut til fingerspissene og aldri, aldri, aldri ligger et… Les mer

Diskusjonen om 22.juli forsvinner ikke uten videre. På puben diskuteres det hvorvidt Anders Behring Breivik er psykisk syk eller ved sine fulle fem. Gradvis melder jeg meg ut av samtalen.  En presser på og spør meg hva jeg mener, og jeg vil ikke svare. Jeg har ikke noe å svare. Ikke på akkurat det.  For meg er det handlingen som er det viktige her.  Det medisinsk-juridiske blir ting jeg ikke vil røre i. Og jeg tenker: “kanskje de to ikke eksklusive.  Jeg mener man kan ha en psykiatrisk diagnose og likevel være ansvarlig for sine handlinger.”
Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på… Les mer

Det er som å komme hjem, men samtidig ikke. Fortsatt samme terminal, samme butikker, samme HSBCreklame på veggene. Jeg surrer rundt på Heathrow med tingene mine og går i ett med tapeten, blir inventar, akkurat som alle de andre, og jeg tenker at om jeg skulle vært en sånn forfatter, så skulle jeg sittet her; på AMT Coffee på Terminal 3 der livet bobler over av folk som skal gjenforenes, eller reise hjem, som er trøtte eller oppgira og klare til å oppleve et nytt sted.  Men så ser jeg  de uniformerte mennene i skuddsikre vester med maskingevær. Jeg blir tørr i munnen av synet. Pulsen øker.  Og jeg vet at jeg ikke har kommet hjem lenger. Jeg har bare kommet tilbake.
Novemberkvelden er mildere enn… Les mer

Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners.

… Les mer

Jeg ble litt fascinert av selve konseptet.  Spill eller interaktiv kunst, det er ikke så viktig. Men det er definitivt noe som taler til meg der.
Krystian Majewski har laget et foto-basert spill der du dykker inn i hjernen til en traumatisert ung dame  som har vært utsatt for en ulykke, og utforsker drømmene hun har på repeat. Det snakk om flere av dem, de henger sammen og du kan gå frem og tilbake og oppdage nye ting. Det er et mer abstrakt enn konkret spill, men kan f.eks oppleves som at du som spiller hjelper henne med å huske, eller hjelper henne med å finne sammenhengen mellom drømmenes fragmenterte biter.
Jeg har ikke spilt dette nok til å kommentere mye på hvor vellykket det er, men… Les mer

Jeg oppdager at jeg prater til meg selv der jeg går nedover Kirkegata
klokken åtte om morgenen
eller, egentlig, prater jeg med deg som ikke er her  (men for utenforstående ser det akkurat like ille ut)
for jeg tror kanskje ikke helt på at du er borte
selv om jeg selv heiste deg ned i jorden for et par måneder siden
Så, her er til deg
… Les mer

Jeg vet ikke hvor mange ganger det har skjedd; at jeg trekker meg ut fra forsamlingen, at jeg enten pakker tingene mine rolig sammen og sier farvel til vertskapet, eller at jeg omtrent ligger på spring ut døren uten noe annet enn en tekstmelding jeg fyrer av i en unnskyldning flere timer etterpå – avhengig av hvor sammenfattet jeg er når det skjer.
Og det som skjer er dette; jeg må bort.
Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare… Les mer

… at det er noe fint med å stå her, på denne plassen, der vi var samlet med roser etter 22.07, og se på statuene og himmelen, med sol og skyer, i det Beethovens 9. symfoni glir over fra 3 til 4 akt
… at det føles godt for sjelen, at musikk alltids har føles godt for sjelen, at vi trenger det nå, i denne tiden, i denne perioden, i kjølvannet av grusomme ting som har skjedd
…og mens jeg står her tenker jeg på at Carl I Hagen snakker om ting han umulig kan forstå seg på, når det kommer til etterforskning av terrorangrepene som var; at det er forståelig å ville vite alt, å ville kartlegge alt, å forstå alt; at hvem er han til… Les mer

“Jeg kan ikke den dagen,” sier jeg. “Jeg skal ta bikkja til psykolog.”
Jeg gremmes nesten når jeg sier det for det høres litt vel ekstremt ut i mine ører, men her er resten av greia; den skal ikke til hundepsykolog fordi det er noe galt med psyken dens. Den skal til hundepsykolog for å evalueres. Det kan være jeg har en fremtidig terapihund i huset.
… Les mer