Å blogge er litt som å rope i skogen; du vet egentlig ikke hvem som går forbi.  Plutselig er det et par tusen istedenfor et par hundre. Enkelte kan få panikk av mindre.

Jeg er nemlig sånn; jeg kan dø etter å fortelle noe og samtidig dø av å faktisk fortelle det. Jeg vet ikke hvor den berømte grensen går. Ikke egentlig. Men bloggen her har mistet litt av piffen, omtrent av seg selv, og Yoshimi ruster ikke opp her. Ikke nå. Ikke sånn, i alle fall.

Men Yoshimi is kind of rebranded. The angry consumer blog er under opprettelse. Den kommer her.

Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på facebookveggene til bekjente:  “Et forsøk på å forskyve virkeligheten” av Frithjof Jacobsen. Og den treffer noe i meg. Flere ganger. Det blir som en verkebylle. Kan ikke la være å pirke på.  Og akkurat det er ikke nytt.  Jeg har en slik bylle jeg har pirket borti i årevis nå.

I artikkelen settes det ord på så mye som jeg kjenner igjen. Spørsmål jeg har gått og murret på.  Som hva er et offer? Hvem definerer hvem som er det? Og blir man diskvalifisert til å delta i debatten om en var tett på? Jeg mener nei. Men argumentet er ikke nytt. Jeg har hørt det før:

“Bare fordi du var i London da det smalt der betyr det ikke at du forstår… snarere tvert i mot.”

Tre dager etter terrorangrepet i London. Jeg prøvde ikke å dra oppmerksmhet til at jeg var under grunnen der borte i det hele tatt. Det holdt å skrive, på nett, på norsk, at det var London jeg skrev fra. Plutselig: diskvalifisert. Innforstått: du er for tett oppe i det til å forstå hva du snakker om.

Er det de samme stemmene som sier at det er på tide å gå videre?  Det skremmer meg. 22.11.2011 er fire drøye måneder siden. Sorg er noe som tar tid å bearbeide. Jeg er er ikke ferdig med å sørge over min bestefar som døde i mai. Og et terrorangrep er ikke det samme som et vanlig dødsfall.  En ting er at vi må kunne snakke om andre ting. Men å si oss ferdige med det? Kanskje noen kan det. Og kanskje de ikke skulle dømme dem som ikke er ferdig med det.

Og, på puben, når de snakker om Anders Behring Breivik er det ikke mangel på interesse som gjør at jeg slår ørene av og begynner å mate stearinlyset på bordet med sukker. Det er det at hele temaet rører ved ting som er så komplekse og omfattende, at jeg er redd for at om jeg åpner munnen og blander meg inn så kommer jeg ikke til å slutte å prate, og jeg kommer til å si ting jeg egentlig ikke vil dele med fremmede på en pub i Oslo en tilfeldig kveld; whiskey sour i glasset eller ikke. Og selv om ubehaget slanger seg rundt halsen min, og jeg må drikke fortere fordi halsen blir så sinnsykt tørr, er jeg likevel litt glad for at tema diskuteres.

Jeg savnet det etter Londonbombene.
Jeg er glad for at det ikke hysjes vekk som samtale i Oslo.
Og når overlevende fra Utøya kaster seg ut i offentlige debatter om saken kan jeg ikke annet enn å tenke at de er tøffere enn det jeg var. Tøffere enn det jeg er.  Og at dem som mener at de påtar seg en offerrolle, kanskje ikke vet hva de snakker om etter fire drøye måneder.

Krystian Majewski har laget et foto-basert spill der du dykker inn i hjernen til en traumatisert ung dame  som har vært utsatt for en ulykke, og utforsker drømmene hun har på repeat. Det snakk om flere av dem, de henger sammen og du kan gå frem og tilbake og oppdage nye ting. Det er et mer abstrakt enn konkret spill, men kan f.eks oppleves som at du som spiller hjelper henne med å huske, eller hjelper henne med å finne sammenhengen mellom drømmenes fragmenterte biter.

Jeg har ikke spilt dette nok til å kommentere mye på hvor vellykket det er, men spillet kan du selv spille gratis online om du er interessert i å prøve.  Hvor presis fremstillingen er av en traumatiskert hjerne tør jeg heller ikke uttale meg om. Men det er uansett interessant å se hvordan drømmene fremstilles og oppleves her.

Konseptet taler definitivt til meg. Det har vel kanskje sine grunner.
Spill er ikke den verste vinkelen å utforske et tema på.

Det er en ting jeg likevel vil si, og det er først og fremst til den godeste Jagland:

… vær så snill, da?

To av stasjonene jeg brukte mye var Kings Cross Station og Waterloo. På Waterloo kommer jeg typisk inn på perrong 1 eller 2 -- derfor skal jeg altså rett gjennom hele stasjonen (omtrent) for å komme meg ut til bussene eller ned til t-banen. Det tar meg ikke så lang tid før jeg lærer dette:

Problemet er mennesker

Problemet er ikke bare mennesker, men at de er overalt. At de ikke alltid vet hvor de skal -- om de skal til tog eller  buss eller t-bane, om de skal innom M&S på veien, eller kanskje kjøpe en Cornish pasty (det er nå 2 år og 5 mnd siden jeg hadde en ordentlig Cornish pasty!), eller om de bare skal møte noen under den store klokken før de tusler tilbake til tavlen og leter etter toget sitt.  De er overalt, de går i forskjellige retninger, i forskjellige tempoer, og du har kanskje fem minutter på deg til å nå forbindelsen din og med mylderet av mennesker går det treigt. I tillegg har du kanskje på deg høye hæler eller annet upraktisk fottøy som gjør det vanskelig å løpe særlig fort.

Å komme seg ut fra perrong 1 på Waterloo station på under fire minutter

Du må gå raskt. Og jevnt. Og bent. Ikke la noen stoppe deg, bare gå, gå, gå, gå for faen, gå! Det er lett å tro at du vil bli måket til side av en forvirret gruppe mennesker som enten har det like travelt som deg, eller som drar på store kofferter og kart og ikke har peiling på hvor de skal- og kanskje blir du det -- men her er greia:

- om du utstråler selvtillit og trygghet på at “Jeg kan komme meg ut herfra i levende livet, jeg har løsningen!” så er det ikke usannsynlig at noen følger etter deg. Sammen er dere sterke. Sammen tiltrekker dere flere som skal samme vei. Sammen blir dere blokken andre passer seg for, mengden de ikke vil  bli låst fast av.  (Problemet kan derimot bli å komme seg ut av blokken du har skapt om det ikke er utgangen du skal til, likevel, men f.eks til platform 22 eller Waterloo East). Skal du reise videre fra Waterloo East er det en historie for seg selv (for nå må du velge mellom perrong A og B, og går du feil -- eller om toget bytter perrong  - noe som slettes ikke er utenkelig, slik at du må gå mot strømmen etterpå, er du plutselig 20 minutter forsinket til der du skulle. Det er sikkert en slik dag de har billettkontroll på begge perrongene også, slik at du må stå to ganger i kontrollkø når du først er sent ute).

Kan jeg få sitteplass? 

Kanskje. Kanskje du kan det. Jeg kommer tilbake til Brelson sitt nydelige innlegg om hvordan få sitteplass i rushtiden. Forbered deg på krig og se her.

Men du bor jo ikke i London…

Nei, jeg gjør ikke det, ikke nå lenger, og det var akkurat denne posten som skulle til for å minne meg på at noen ganger er lille Oslo helt ok!

Jeg kjører en repeat i samme slengen, jeg;

P.S; planen er å dra til London neste måned. Dette kan ansees som en del av forberedelsene.

Og det som skjer er dette; jeg må bort.

Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare det at å ha opplevd å være tett på terror før, ikke gjør 22.07 noe som helst greiere å forholde seg til. Men i å ønske at noen bare forsto, mente jeg selvsagt aldri at flere terrorhandlinger skulle skje.

Men jeg forstår hvordan det er å måtte vite hvor nødutgangene er, hvordan nødrutinene fungerer, hvordan brannalarmen høres ut, hvordan det er å skvette ved plutselige lyder fra dører som smeller til gafler som faller på gulvet under tak  med god akustikk, hvordan det er å måtte gjøre ting som vekker angst hver dag og samtidig holde ansiktet og kroppen på plass og normal. Hvordan det er å tenke at jeg er så fucked up at det ikke er vits i å late som om jeg kan fungere normalt, jeg er så fucked up at det ikke er vits i å mingle, det er nok best å holde meg for meg selv. I eget selskap er det færre som dømmer.   For i virkeligheten skjer ofte en av to ting.

Irritasjon. Eller overseelse.

Folk som blir irriterte på grunn av skvettenhet eller manglende konsentrasjonevne.  Eller folk som ikke sier noe i det hele tatt. Jeg kan prøve å forklare: “Jeg er ikke skvetten fordi jeg synes det er gøy” eller “det var en gang en bombe og en tunnell…”.  Jeg prøvde en gang å forklare hva det betydde å ha denne diagnosen. Jeg skrev en forsiktig forfattet e-post og distribuerte den til fem forsiktige utvalgte venner. To av dem svarte aldri og har ikke sagt noe om det siden. En av dem ba meg skrive mer. En av dem sa de hadde lest den, men… (det ble ikke noe mer enn “men”). Og en sa noe som at “det var synd, men du får bare komme deg over det”. Som om man har strøket på eksamen og bare må studere ekstra hardt.

Og jeg tenker, ok, det er ikke slik det skal være. Jeg bestemmer meg for å ikke snakke mer om diagnoser og piss, for de vet ikke hva de skal gjøre med det eller de sier ingenting og du er etterlatt i et vakuum, der du har spilt ballen over til noen som overhodet ikke vil ha den.Det er da jeg tenker: “Om bare noen forsto…”

Kanskje det burde oversettes til “om det var noen man kunne forstå dette bedre sammen med…”

Det er kanskje bare i en retning dette innlegget går i: psykolog. For noen spør  meg om jeg har en psykolog. Svaret er nei. For jeg orker ikke kranglingen, purringen, gjenfortellingen og de rare blikkene lenger.  Og jeg har ikke troen på at det faktisk finnes en psykolog i andre enden av den byråkratiske tunellen. For etter å ha vært på venteliste i fire måneder, får jeg fire måneder med ukentlig besøk til en psykologistudent som deretter skriver meg ut og forsvinner, rett etter å ha gitt meg en diagnose som ikke blir videre forklart på noe vis.  Og jeg sitter der med disse fire bokstavene (ptsd) og skal forstå hva de egentlig innebærer for livet mitt, for jeg har forstått en ting;  når de først har kommet, forsvinner de ikke av seg selv.

Tre måneder etterpå får jeg et skjema i posten. Jeg kan fylle det ut om jeg vil ha noe oppfølging. Jeg er sliten, da. Jeg har et døende familiemedlem. Jeg har mine egne helseproblemer. Jeg tenker at det er greit med et sikkerhetsnett og fyller ut skjema. Og hører ingenting. Og hører ingenting. På tre måneder.

Etter tre måneder får jeg en telefeon av en som vil komme hjem til meg. Jeg forstår ikke hvorfor. Hun sier det er protokoll. Det er alltid slik. Og irritert bestemmer jeg meg for å være hjemme den sagte dagen – om et par uker – når hun kommer. Besøket tar 20 minutter. Hun finner ut at noe har gått feil. Skjemaet jeg fikk – og deretter fylte ut –  er ikke for oppfølging fra da jeg hadde en psykologistudent å besøke en gang i uken. Nei. Jeg har ikke fått meg psykolog. Jeg har fått meg hjemmehjelp, og vi er enige om at jeg ikke trenger en slik en.

Men damen er vennlig og snill. Hun sier at hun skal finne ut av saker og ting for meg. Hun skal fikse dette. Det er tross alt fire måneder nå, siden jeg fulgte ut skjema. Hun skal ringe meg om en uke, og så legger vi en plan. Og jeg sier ok. Og føler skuldrene bli litt lettere- som om det finnes noe håp der ute.

Hun ringer ikke. Ikke etter en uke. Ikke etter to. Ikke etter tre uker og ikke etter fire. Jeg ringer henne, men hun er på ferie. Hun har avspasering. Hun er “ikke på kontoret”. Og så jobber hun ikke der lenger. Etter mye frustrasjon og høye telefonregninger, får jeg sendt en e-post til avdelingen og spurt dem hva i helvete det er meningen at jeg skal gjøre? Jeg har nå ventet i over fem måneder, snart seks.

Svaret jeg får er ikke oppmuntrende. Svaret er: begynn på nytt. Få ny henvisning. Ikke noe vi kan gjøre her, vi organiserer jo hjemmehjelp?

Jeg er forbanna. Mitt døende familemedlem er nå dødt. Jeg har merkelige problemer med huden min. Årsdagen til terrorangrepet nærmer seg. Og jeg ender opp hos legen, igjen, som bestemmer seg for å gi meg en ny henvisning.  Men ikke på det viset at jeg kan ringe rundt og finne meg en psykolog, nei, her skal Oslos psykologer skrives til via brev fra legen. Formelt. En etter en til noen har plass. Vent på svar, før man går videre til neste. Seks måneders på vent allerede – hva har vel det å si?

Den syvende måneden ringer jeg legen og sier at jeg har ventet lenge. Legen sier seg enig. Legen sier at brevet til psykologen ble sendt til feil adresse så det kom i retur, men de skal sende det på nytt med det samme.   Jeg vil spørre om de har hørt om e-post. Eller telefon? Men jeg tør ikke. Her er greia; sinte folk? Jeg takler det dårlig. Jeg takler det ekstremt dårlig.

Så jeg legger på røret. Og gir opp.

Det er åtte måneder siden jeg fylte ut skjemaet som visstnok endte opp hos hjemmehjelpen istedenfor på et kontor som skulle finne en psykolog til meg. Prisen for å sloss med byråkratiet er for høy. Jeg har ikke styrke nok til å presse meg gjennom.

Om vi går tilbake til avisene, fanger jeg opp dette; at de får psykologhjelp de som trenger det etter 22.07.  Jeg håper bare at det faktisk stemmer. At ikke det er snakk om papirlapper fra fastlegen som sendes inn i et sort hull av et system, men at det gjelder faktiske, konkrete psykologtimer med en faktisk psykolog.  At det er jeg som er uheldig, og ikke systemet som er så beinhardt å komme seg gjennom.

For som jeg nevnte; det er ikke greit å være alene om slike ting.

Det finnes ingen fornuftig måte å avslutte dette innlegget på. Egentlig tenkte jeg å gjøre et forsøk på avstigmatisere disse fire bosktavene – ptsd – men jeg tror ikke det er det jeg har gjort. Jeg tror bare at jeg har vært forbanna. På verden. Igjen.

Yolanda Dominguez har lansert “Poses”.  Der vanlige kvinner har blitt bedte om å gjøre nettopp dette -- adpotere modellers posering på gaten.

Det hun vil frem til er absurditeten --  både i hvordan media fremstiller kvinnen (tynn, kleshenger, kunstig) og hvordan dette blir i den virkelige verden.

Bare sjekk reaksjonene til folk. (Klandrer dem forøvrig ikke)

The guardian skriver mer om dette.

Kurset har ingen bandasjer.
Ingen CPR-dukker.
Ingen førstehjelpsskrin.
Vi får ikke en gang legge noen i stabilt sideleie. Vi får ikke en eneste demonstrasjon. Av noe som har med førstehjelp å gjøre.

Det jeg sitter igjen med, er at jeg bør bruke varselstrekanten. Og ringe 113. Snarest.

Jeg tok dette kurset for 11 år siden. Jeg hadde et kort prosjekt den gang, prosjektet het “ta lappen”, men i løpet av en måned endret prosjektet seg til “Flytt fra Norge, drit i lappen.”  Men førstehjelpskurset rakk jeg.
Den gang: med dukke.
Den gang: med bandasjer. 
Den gang: med stabilt sideleie
… sånn bare for å nevne noe.

Kanskje jeg er for gammel til å ta lappen, nå. Kanskje den helst bør tas mens man er ung og er interessert i å stille for kritiske spørsmål. Men jeg vil ha valuta for pengene; og mer enn bruken av et trekantskilt. Dessuten ville jeg satt pris på  å vite at dersom jeg skulle være å uheldig å blir utsatt for en kollisjon og noen finner meg – at vedkommende vet hva man ikke gjør med en bruddskade. Eller enda bedre: at de har fått øvd seg på en dukke før de prøver å holde hjertet mitt gående.

Men. For ordens skyld: å ringe 113 er ikke førstehjelp.  Det er varsling. Det er viktig. Men det er ikke førstehjelp.

Jeg måtte bare si det.

Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres var gangster, WAG og rapstjerne. Hm. Hva kan man gjøre da? Jeg vet ikke om det var det rette, men vi laget bl.a en DJ-skole. Vi håpet det var hipt nok til å få et godt oppmøte.

Det handlet mye om mestring. Om å få bestemme selv. Om å få ting til. Om å få troen på at de også kunne gjøre noe. Utrette noe.

Av og til snakket vi om samfunnet. Om å være en samfunnsborger. Det så ikke ut til å funke. Disse ungdommene følte seg ikke som en del av samfunnet. Samfunnet var noe annet; samfunnet var dem som rottet seg sammen mot dem, samfunnet var dem som ikke ville slippe disse ungdommene inn, samfunnet var Alle De Andre.

Og det gikk ikke bra med alle, de fleste vet jeg ærlig talt ikke hvordan det gikk med, og et fåtall fikk vi rapporter om at hadde gått videre på college.  En ble skutt. Bak Lewisham politistasjon. Av en gjeng.  Kun lokalavisen dekket det, med en liten notis.

Jeg føler en form for lojalitet for disse ungdommene. Jeg føler de har blitt sviktet. Jeg føler Tequila ble sviktet fra det øyeblikket de kalte henne Tequila.  Jobben min var å sette i gang hjelp til dem. Mange ville ikke ha den. Mange ville forsikre seg om at jeg ikke kom fra barnevernet før de i det hele tatt ville snakke med meg. De ville forsikre seg om at jobben min ikke var å sladre til læreren deres, eller å få dem utvist eller enda verre; at vi ikke skulle drite dem ut foran deres venner.

Men. Dette. Betyr. Ikke. At. Jeg. Synes. Vold. Og. Tyveri. Er. Ok.

(Ser du? Jeg sa det til og med i rød skrift. Ser du?)

Vold og tyveri, stjeling fra 11-åringer, å sette andres liv i fare; dette er ikke ok.  Uansett hvem du er. Uansett hvor du kommer fra. Jeg unnskylder ikke volden. Jeg unnskylder det overhodet ikke. Det jeg sier er derimot dette;

-  kanskje de føler at de endelig mestrer noe.  Hvorvidt det har en negativ eller positiv  samfunnseffekt er kanskje ikke like viktig for dem.

- kanskje de føler at de endelig blir lagt merke til. At det er på en negativ måte er kanskje bedre for dem enn å ikke bli sett i det hele tatt.

- kanskje de ikke har et konkret budskap.

Kanskje de bare er sinte.

Jeg har venner i London som i begynnelsen var sympatisk stilt overfor disse ungdommene, men som nå ikke lenger tør å gå ut av døren. Sympatien og forståelsen de hadde i helgen er vasket bort nå. Det er godt mulig at politiet bruker sterkere lut nå, i kveld, for å få lagt et lokk på dette. Jeg forbereder meg mentalt på rapporter om  økt maktbruk og voldsskader.   Jeg forbereder meg mentalt på en kortsiktig løsning som kommer til å øke samfunnsskillet ytterligere.

Det egentlig spørsmålet mitt er “Etterpå”?

Vil noen bygge broer?  Hva gjør man egentlig for å løse rotårsakene til dette? For å sette alle bak lås og slå, blir behandling av symptomer når det egentlig er selve sykdommen som må behandles.

Den som du elsker, skal engang du miste
trygg er han ikke engang i din favn.
En gang du ser ham, skal være den siste,
og du skal rope forgjeves hans navn.
Kom da ihu:
Du, også du
nærmer dig natten og kan ikke snu.

Veien du går, må du følge til ende,
fører den og gjennom skyggenes dal.
Ingen kan stanse, og ingen kan vende,
ingen kan skånes for tårer og kval.
Gråt eller le!
Vellyst og ve
levner du bak deg som roser i sne!

Hvad kan vel ligne den søvn, som han sover?
Stjerneløs himmel og blikkstille hav!
Uro som naget ham, nu er den over.
Lad ham da fare i fred til sinn grav!
Spør ikke mer,
hvorfor det skjer!
Løvet, det faller, og sneen, den sner.