Alt om Speaker’s corner

Nytt hus!

Jeg klarer ikke å oppsummere 2011 med andre ord enn død og ufordragelighet; det blir en oppsummering av både det politiske og det personlige. Bloggingen her begynte politisk og ble mer og mer personlig etterhvert. Det var en gode ide, av og til.  Det er umulig for meg å skrive om terror uten at de to glir inn i hverandre.  Men:
Å blogge er litt som å rope i skogen; du vet egentlig ikke hvem som går forbi.  Plutselig er det et par tusen istedenfor et par hundre. Enkelte kan få panikk av mindre.
Jeg er nemlig sånn; jeg kan dø etter å fortelle noe og samtidig dø av å faktisk fortelle det. Jeg vet ikke hvor den berømte grensen går. Ikke egentlig. Men bloggen her har mistet… Les mer

fire måneder senere.

Diskusjonen om 22.juli forsvinner ikke uten videre. På puben diskuteres det hvorvidt Anders Behring Breivik er psykisk syk eller ved sine fulle fem. Gradvis melder jeg meg ut av samtalen.  En presser på og spør meg hva jeg mener, og jeg vil ikke svare. Jeg har ikke noe å svare. Ikke på akkurat det.  For meg er det handlingen som er det viktige her.  Det medisinsk-juridiske blir ting jeg ikke vil røre i. Og jeg tenker: “kanskje de to ikke eksklusive.  Jeg mener man kan ha en psykiatrisk diagnose og likevel være ansvarlig for sine handlinger.”
Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på… Les mer

Trauma. Spillet, altså.

Jeg ble litt fascinert av selve konseptet.  Spill eller interaktiv kunst, det er ikke så viktig. Men det er definitivt noe som taler til meg der.
Krystian Majewski har laget et foto-basert spill der du dykker inn i hjernen til en traumatisert ung dame  som har vært utsatt for en ulykke, og utforsker drømmene hun har på repeat. Det snakk om flere av dem, de henger sammen og du kan gå frem og tilbake og oppdage nye ting. Det er et mer abstrakt enn konkret spill, men kan f.eks oppleves som at du som spiller hjelper henne med å huske, eller hjelper henne med å finne sammenhengen mellom drømmenes fragmenterte biter.
Jeg har ikke spilt dette nok til å kommentere mye på hvor vellykket det er, men… Les mer

Føler jeg burde si noe om årets fredspris

… men jeg er sliten. Og andre har alt sagt det. Og mest av alt stiller jeg spørsmålstegn til hvilken verdi fredsprisen egentlig har når men ser hvem som har fått den opp gjennom tidene. Vi trenger ikke å se så langt tilbake heller, tilbake til 2010 holder lenge.
Det er en ting jeg likevel vil si, og det er først og fremst til den godeste Jagland:
Watch this video on YouTube.
 
Watch this video on YouTube.
 
… vær så snill, da?
Les mer

Å reise med offentlig transport i London – i rushtiden

Jeg blir barnslig oppgiret når Brelson skriver om kunsten å få sitteplass i rushtiden i London. Han skriver riktignok spesifikt om overgrunnstransporten, men min erfaring er at det ikke er forskjellige fra undergrunnen i det hele tatt.
To av stasjonene jeg brukte mye var Kings Cross Station og Waterloo. På Waterloo kommer jeg typisk inn på perrong 1 eller 2 — derfor skal jeg altså rett gjennom hele stasjonen (omtrent) for å komme meg ut til bussene eller ned til t-banen. Det tar meg ikke så lang tid før jeg lærer dette:
Problemet er mennesker
Problemet er ikke bare mennesker, men at de er overalt. At de ikke alltid vet hvor de skal — om de skal til tog eller  buss eller t-bane, om de skal innom M&S… Les mer

I kjølvannet av terror – skulle det være så vanskelig å nå frem?

Jeg vet ikke hvor mange ganger det har skjedd; at jeg trekker meg ut fra forsamlingen, at jeg enten pakker tingene mine rolig sammen og sier farvel til vertskapet, eller at jeg omtrent ligger på spring ut døren uten noe annet enn en tekstmelding jeg fyrer av i en unnskyldning flere timer etterpå – avhengig av hvor sammenfattet jeg er når det skjer.
Og det som skjer er dette; jeg må bort.
Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare… Les mer

Litt modellkunst til helgen (nei, dette er ikke en rosablogg)

Hva skjer når vanlige kvinner poserer som modeller? På gaten? På kafeer?
Yolanda Dominguez har lansert “Poses”.  Der vanlige kvinner har blitt bedte om å gjøre nettopp dette — adpotere modellers posering på gaten.
Det hun vil frem til er absurditeten —  både i hvordan media fremstiller kvinnen (tynn, kleshenger, kunstig) og hvordan dette blir i den virkelige verden.
Bare sjekk reaksjonene til folk. (Klandrer dem forøvrig ikke)
Watch this video on YouTube.
The guardian skriver mer om dette.
Les mer

varsling vs førstehjelp

Jeg har vært på kurs for å lære om varselstrekanten man bør ha i bilen når man kjører.  Noen vil kalle det for et førstehjelpskurs. Etter å ha sittet der i over tre timer, vil jeg kalle det varslingskurs. Bruk av nødlyst og varselstrekant: ja. Førstehjelp? Ikke så mye.
Kurset har ingen bandasjer.
Ingen CPR-dukker.
Ingen førstehjelpsskrin.
Vi får ikke en gang legge noen i stabilt sideleie. Vi får ikke en eneste demonstrasjon. Av noe som har med førstehjelp å gjøre.
Det jeg sitter igjen med, er at jeg bør bruke varselstrekanten. Og ringe 113. Snarest.
Jeg tok dette kurset for 11 år siden. Jeg hadde et kort prosjekt den gang, prosjektet het “ta lappen”, men i løpet av en måned endret prosjektet seg til “Flytt fra Norge, drit i… Les mer

The kids aren’t all right (Londonopptøyene)

Jeg jobbet en gang med tenåringer i aldersgruppen 14-19 år, i de ti østligste kommunene i London. De var NEETs – Not in Eduction, Employment or Training. Noen hadde kommet ut fra ungdomsfengsel. Noen hadde blitt utvist fra skolen så mange ganger at de bare sluttet å gå. Noen av ungdommene var oppkalt etter alkoholholdige drinker: jeg har jobbet med ei jente som het Tequila, ei som het Chardonnay og en gutt kalt Jack Daniel.
Programmet jeg var ansvarlig for å holde gående, håndterte ca 8000 ungdommer i året. Vi spurte dem en gang hva de ville bli nå de ble voksne? Det var et åpent spørsmål. Målet? Å finne ut hva som kanskje kunne motivere dem. Aspirasjonene deres var ikke dyrlege, astronaut og lærer. Aspirasjonene deres… Les mer

En liten trøst? Dikt fra Arnulf Øverland

“Den som du elsker, skal engang du miste.” av Arnulf Øverland
Den som du elsker, skal engang du miste
trygg er han ikke engang i din favn.
En gang du ser ham, skal være den siste,
og du skal rope forgjeves hans navn.

Les mer