Yoshimi ruster opp

Jeg tenker det er to av meg. Og de kjenner knapt hverandre.

Jeg tenker det er to av meg. Det er den som steller til fester og sammenkomster og lager punsj, som er presis på jobben (stort sett presis, i alle fall) og som anser seg som heldig fordi hun har muligheten til å jobbe med noe hun bryr seg om. Hver eneste dag. Det er hun som går med rak rygg gjennom korridorene, det er hun som tar med restkake fra helgens fest, hun som leverer eller overleverer og kommer med flere ideer enn hva som er gjennomførbart og som heldigvis har vett til å vite akkurat det, hun som styrer og steller, som er organisert ut til fingerspissene og aldri, aldri, aldri ligger et minutt bak deadline. Hun lager avtaler i forveien – ikke fordi hun har noe i mot impulsivitet, men rett og slett fordi dagene renner av gårde, og hun vil ha plass: til fiskemiddag hos en venninne på en tirsdag og en tur i marka på en lørdag og frivillig arbeid på en søndag. Hun driter i at hun ikke kan stå på ski, og tar skiheisen til topps i Hemsedal likevel. I helgene lager hun pannekaker til frokost. Fordi: hvorfor ikke? Andre anser henne for å være balansert, rolig og blid. Hun forstår seg ikke på dem når de sier sånt.

Så er det den andre. Det er den som våkner midt på natten fordi det presser på i brystet. Det er hun som skvetter ved lyden av gafler som faller på gulvet, hun som ikke vil krangle med noen, ikke for alt i verden fordi noe av det verste som finnes er mennesker som er sinte og aggressive, hun som blir tørr i munnen, tørr i halsen og får assosiasjoner ingen andre forstår, hun som reagerer på 7-tall, og på 2005-tall, og uniformerte menn med våpen og overskrifter som begynner på bokstaven T, hun som tenker “bombebussbanebombebussbanebombebussbane” i manisk tankemønster når trikken eller toget eller t-banen stopper på et sted uten grunn, som ikke liker folkemengder, som forbinder dårlig luftkvalitet med å være innsperret, og som ser målskiver der andre ser symboler. Hun som ikke ser seg i speilet, i alle fall ser hun ikke speilbildet sitt i øynene, hun som er trøtt og sliten og er på nippet til å grine hele tiden, hun som egentlig bare vil sitte i fred i et hjørne med hunden sin på fanget, som ikke mestrer å tømme oppvaskemaskinen, som ikke mestrer å koke opp pasta til middag, som kan bli stille, stille, stille fordi det er bedre å være stille enn å prøve å fortelle noen hva som skjer. Hun som ikke liker høye bygninger eller tunneller, som sier “jo det går bra” etter at sølvhammeren som hører til rundt halsen hennes har falt i bakken så mange ganger som et resultat av febrilsk tvinning av kjedet som sprekker og repareres og sprekker og repareres at hun har gitt opp å reparere det nå men bare bærer hammeren med seg likevel. Det er hun som ikke kjenner noen, ikke egentlig, som ikke ringer til noen, og som ikke kommer seg ut døren. Det er hun som hevder at hun ikke har angst, ikke er stresset, eller ikke har PTSD, men som bare er sliten. Som er mer vant til å være sliten enn å ikke være det. Som ikke helt forstå hvordan andre gjør det. Hvordan gjør de det? Som ser dagene tikke av gårde, uten innhold, uten action,  uten at hun får gjort annet enn å gå seg fast i historie om igjen og om igjen. Hun som bare må skjerpe seg. Og ta seg sammen.

Jeg tenker det er to av meg.
Og at de aldri, aldri må møtes.

Be Sociable, Share!

•