Yoshimi ruster opp

Diskusjonen om 22.juli forsvinner ikke uten videre. På puben diskuteres det hvorvidt Anders Behring Breivik er psykisk syk eller ved sine fulle fem. Gradvis melder jeg meg ut av samtalen.  En presser på og spør meg hva jeg mener, og jeg vil ikke svare. Jeg har ikke noe å svare. Ikke på akkurat det.  For meg er det handlingen som er det viktige her.  Det medisinsk-juridiske blir ting jeg ikke vil røre i. Og jeg tenker: “kanskje de to ikke eksklusive.  Jeg mener man kan ha en psykiatrisk diagnose og likevel være ansvarlig for sine handlinger.”

Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på facebookveggene til bekjente:  “Et forsøk på å forskyve virkeligheten” av Frithjof Jacobsen. Og den treffer noe i meg. Flere ganger. Det blir som en verkebylle. Kan ikke la være å pirke på.  Og akkurat det er ikke nytt.  Jeg har en slik bylle jeg har pirket borti i årevis nå.

I artikkelen settes det ord på så mye som jeg kjenner igjen. Spørsmål jeg har gått og murret på.  Som hva er et offer? Hvem definerer hvem som er det? Og blir man diskvalifisert til å delta i debatten om en var tett på? Jeg mener nei. Men argumentet er ikke nytt. Jeg har hørt det før:

“Bare fordi du var i London da det smalt der betyr det ikke at du forstår… snarere tvert i mot.”

Tre dager etter terrorangrepet i London. Jeg prøvde ikke å dra oppmerksmhet til at jeg var under grunnen der borte i det hele tatt. Det holdt å skrive, på nett, på norsk, at det var London jeg skrev fra. Plutselig: diskvalifisert. Innforstått: du er for tett oppe i det til å forstå hva du snakker om.

Er det de samme stemmene som sier at det er på tide å gå videre?  Det skremmer meg. 22.11.2011 er fire drøye måneder siden. Sorg er noe som tar tid å bearbeide. Jeg er er ikke ferdig med å sørge over min bestefar som døde i mai. Og et terrorangrep er ikke det samme som et vanlig dødsfall.  En ting er at vi må kunne snakke om andre ting. Men å si oss ferdige med det? Kanskje noen kan det. Og kanskje de ikke skulle dømme dem som ikke er ferdig med det.

Og, på puben, når de snakker om Anders Behring Breivik er det ikke mangel på interesse som gjør at jeg slår ørene av og begynner å mate stearinlyset på bordet med sukker. Det er det at hele temaet rører ved ting som er så komplekse og omfattende, at jeg er redd for at om jeg åpner munnen og blander meg inn så kommer jeg ikke til å slutte å prate, og jeg kommer til å si ting jeg egentlig ikke vil dele med fremmede på en pub i Oslo en tilfeldig kveld; whiskey sour i glasset eller ikke. Og selv om ubehaget slanger seg rundt halsen min, og jeg må drikke fortere fordi halsen blir så sinnsykt tørr, er jeg likevel litt glad for at tema diskuteres.

Jeg savnet det etter Londonbombene.
Jeg er glad for at det ikke hysjes vekk som samtale i Oslo.
Og når overlevende fra Utøya kaster seg ut i offentlige debatter om saken kan jeg ikke annet enn å tenke at de er tøffere enn det jeg var. Tøffere enn det jeg er.  Og at dem som mener at de påtar seg en offerrolle, kanskje ikke vet hva de snakker om etter fire drøye måneder.

Be Sociable, Share!

•