Yoshimi ruster opp

Det er som å komme hjem, men samtidig ikke. Fortsatt samme terminal, samme butikker, samme HSBCreklame på veggene. Jeg surrer rundt på Heathrow med tingene mine og går i ett med tapeten, blir inventar, akkurat som alle de andre, og jeg tenker at om jeg skulle vært en sånn forfatter, så skulle jeg sittet her; på AMT Coffee på Terminal 3 der livet bobler over av folk som skal gjenforenes, eller reise hjem, som er trøtte eller oppgira og klare til å oppleve et nytt sted.  Men så ser jeg  de uniformerte mennene i skuddsikre vester med maskingevær. Jeg blir tørr i munnen av synet. Pulsen øker.  Og jeg vet at jeg ikke har kommet hjem lenger. Jeg har bare kommet tilbake.

Novemberkvelden er mildere enn hjemme. Jeg blir kjørt, av faren til jentungen som døpte meg til Rainbow fordi hun ikke kunne uttale navnet mitt. Det var i 2004. Det var i tiden før. Det er mye man kan si om 2011 men en regnbue er jeg ikke.

Og praten går som før, men om andre ting. Økonomien som ikke bedrer seg. Medier som oppfører seg uansvarlig. Veien tar oss sørover, bort fra London. En helg ved havet. Og deretter bærer det til London. Det er greit. Jeg trenger tiden, merker jeg. For jeg hadde en plan. Jeg hadde en plan om å reise tilbake til Stedet, men jeg tror jeg ikke jeg får det til. Jeg kjenner hjertet galloppere bare ved tanken, en form for klaustrofobi setter inn, og brystet snører seg sammen. Jeg tenker “helvete heller, jeg hadde jo en Plan!” og ser for meg hvordan det kommer til å gå: at jeg toucher inn oysterkortet og kommer meg bort til rulletrappen. Og at noe skjer der, at jeg ikke kommer meg videre. At jeg ikke kommer meg ned til tunnellveggene. At pusten og vettet forlater meg på en og samme tid.

Jeg nevner dette senere. Etter vi har kommet frem og bært tingene ut av bilen og jeg har overlevert brunost og sursild, akkurat som bestilt. Smarte Damen sier at det viktigste ikke er å ta t-banen. At det viktigste er å kunne trives i byen. Mestre London først. Steder der maskingeværene marsjeres opp og ned over skuddsikre vester. Og senere kan jeg tenke på undergrunnen. By først, transport etterpå. Det handler om barneskritt. En ting om gangen. Om du ikke kan gå ned på t-banen, kan du gå til en t-banestasjon? I mine ører høres det ut som en unnskyldning. Jeg vil ikke ha en unnskyldning. Jeg vil bare ha vært der, ha gjort det, legge det bak meg, men tanken på å gå ned dit gir meg mest lyst til å hoppe på fergen til Frankrike og bare stikke langt, langt vekk. Flight. Ikke fight.

Og jeg sitter og tenker på dette, da F blir blek om nebbet og hvisker noe til sjåføren, sniker seg ut for å ringe. Det har vært en eksplosjon. Hun vil ikke si sånt foran meg, ikke før etterpå; og etterpå sier hun “du det var en eksplosjon. I Leeds. N er ok.”

Og jeg sier “hvaslagseksplosjon?” og “hvorvarden?” og “blenoendrept?” og “blenoenskadet?” og “vardetenulykkellernoeplanlagt?” F rister på hodet og ser på meg og spør “vil du ha vin?” mens vi holder kontakten med Leeds i andre enden av telefonen.

Vi drikker vin. Akkurat som før. Spiser ost. Sier at det er ikke godt nok med 2,5 år mellom hver gang vi sees og regner på hvor lenge vi har kjent hverandre. Det begynner å bli et solid antall år siden. Men her, akkurat her, i dette huset har jeg ikke vært siden 2004. Huset som symboliserer pause og fri og avkobling.

Jeg mener det når jeg sier at det er fint å være her igjen.

Men det er ikke hjemme. Jeg er ikke hjemme.

Be Sociable, Share!

•