Yoshimi ruster opp

Jeg oppdager at jeg prater til meg selv der jeg går nedover Kirkegata
klokken åtte om morgenen
eller, egentlig, prater jeg med deg som ikke er her  (men for utenforstående ser det akkurat like ille ut)
for jeg tror kanskje ikke helt på at du er borte
selv om jeg selv heiste deg ned i jorden for et par måneder siden

Så, her er til deg
til  alkoholikeren som storrøykte
som sa, da jeg var fire, at  ”jeg er ferdig med å røyke nå, helt sant”
som jeg trodde på, som jeg stjal 15 sigaretter fra
og trakk dem ned i do med stolt mine over bestefar som ikke lenger skulle røyke seg og meg ihjel
før du eksploderte, på en måte jeg aldri har sett noen eksplodere på siden 1988
her er til deg
som gravde bilen ned i hagen og plantet jordbær langs konturene dens
til deg
som svømte rundt tomten din hver eneste 1 mai uansett hvor kaldt det var i vannet
som vippet mellom Frp og SV ved hvert valg for “samme greie, det i grunnen?”
til deg
som fylte rommet du var i, helt til det siste
som alle hadde så mye rart å si om da du levde, men
de er stille nå, vi er stille nå

men alle mente så mye om det du mente
og alle mente så mye om måten du gjorde det på,
det var noe med å bruke krutt som diplomati
ting som ikke var kompatible
og så var det spriten da, de sa du ødela alt
alt ødela du med den spriten
bare at jeg så det ikke, jeg merket det ikke
bare at jeg så noe de andre ikke så eller de så noe jeg ikke så og samme kan det være
jeg merket bare at du var beundrelsesverdig irritabel overfor Hotel Cæsar og Se&Hør
at de når de begynte med det du kalte “syklubben” kjørte vi to bort
ut nordpå, til havet og snakket om  faktiske ting
helt konkrete, faktiske ting
til og med bomber, til og med følelser, til og med det Kristin Halvorsen snakket om i avisen
den gangen, du, som vi aldri ble enige om
og som det var greit at vi aldri ble enige om
for hadde vi vært like så hadde det ikke vært noe gøy
å snakke sammen, for du snakket meg ikke etter munnen
nemlig, du snakket ikke noe etter munnen
og særlig ikke dem som forventet at du skulle gjøre det

for plikter?  du sa
når skal vi leve da? Når skal vi gjøre det vi faktisk vil? Vi gjør det
vi gjør det nå! Og noen vil si det er uansvarlig
jeg vil si det føltes på sin plass, den gangen
for en deprimert tenåring å få dra på fisketur på en torsdag
for det er jo ikke akkurat som at hjemmeleksene forsvinner heller
om de utsettes en dag, for når foreldre ikke vil si det, så kan en bestefar gjøre det:
det finnes nemlig et liv utenfor skolen, det finnes fiskestenger og båter
og fjell og ski og hunder og trekkspill
jeg lurer faktisk på hva de har gjort med trekkspillet ditt
jeg tror kanskje de håper det skal forsvinne
helt av seg selv
men det kan være du vil ha det, det kan være
at du egentlig er her, i luften, i verden, et sted,
du sa jo at du ikke ville forsvinne, enda
at du ikke var klar, enda
og jeg er heller ikke klar til å la deg forsvinne
enda: og jeg prater med deg

en tirsdag eller onsdag eller en torsdag
i Kirkegata, på Youngstorget, i markveien
jeg snakker med deg som jeg alltid har gjort
angrer på alle gangene jeg ikke ringte og  jeg nekter å besøke graven din
for så lenge jeg ikke ser den igjen, er det ikke der du er
det er her

og  du forstår jo at det er her du skal være.

Be Sociable, Share!

•