Yoshimi ruster opp

Jeg vet ikke hvor mange ganger det har skjedd; at jeg trekker meg ut fra forsamlingen, at jeg enten pakker tingene mine rolig sammen og sier farvel til vertskapet, eller at jeg omtrent ligger på spring ut døren uten noe annet enn en tekstmelding jeg fyrer av i en unnskyldning flere timer etterpå – avhengig av hvor sammenfattet jeg er når det skjer.

Og det som skjer er dette; jeg må bort.

Jeg leser om skjebnene det blir fortalt om etter Utøya og bomben i regjeringsbygget 22.07. Jeg leser –  og tenker på alle gangene jeg tenkte “om noen bare forsto…” –  for det er ensomt å gå rundt med en hendelse fra et annet land etset inn på hjernen. Og jeg orker ikke å skulle forsvare det at å ha opplevd å være tett på terror før, ikke gjør 22.07 noe som helst greiere å forholde seg til. Men i å ønske at noen bare forsto, mente jeg selvsagt aldri at flere terrorhandlinger skulle skje.

Men jeg forstår hvordan det er å måtte vite hvor nødutgangene er, hvordan nødrutinene fungerer, hvordan brannalarmen høres ut, hvordan det er å skvette ved plutselige lyder fra dører som smeller til gafler som faller på gulvet under tak  med god akustikk, hvordan det er å måtte gjøre ting som vekker angst hver dag og samtidig holde ansiktet og kroppen på plass og normal. Hvordan det er å tenke at jeg er så fucked up at det ikke er vits i å late som om jeg kan fungere normalt, jeg er så fucked up at det ikke er vits i å mingle, det er nok best å holde meg for meg selv. I eget selskap er det færre som dømmer.   For i virkeligheten skjer ofte en av to ting.

Irritasjon. Eller overseelse.

Folk som blir irriterte på grunn av skvettenhet eller manglende konsentrasjonevne.  Eller folk som ikke sier noe i det hele tatt. Jeg kan prøve å forklare: “Jeg er ikke skvetten fordi jeg synes det er gøy” eller “det var en gang en bombe og en tunnell…”.  Jeg prøvde en gang å forklare hva det betydde å ha denne diagnosen. Jeg skrev en forsiktig forfattet e-post og distribuerte den til fem forsiktige utvalgte venner. To av dem svarte aldri og har ikke sagt noe om det siden. En av dem ba meg skrive mer. En av dem sa de hadde lest den, men… (det ble ikke noe mer enn “men”). Og en sa noe som at “det var synd, men du får bare komme deg over det”. Som om man har strøket på eksamen og bare må studere ekstra hardt.

Og jeg tenker, ok, det er ikke slik det skal være. Jeg bestemmer meg for å ikke snakke mer om diagnoser og piss, for de vet ikke hva de skal gjøre med det eller de sier ingenting og du er etterlatt i et vakuum, der du har spilt ballen over til noen som overhodet ikke vil ha den.Det er da jeg tenker: “Om bare noen forsto…”

Kanskje det burde oversettes til “om det var noen man kunne forstå dette bedre sammen med…”

Det er kanskje bare i en retning dette innlegget går i: psykolog. For noen spør  meg om jeg har en psykolog. Svaret er nei. For jeg orker ikke kranglingen, purringen, gjenfortellingen og de rare blikkene lenger.  Og jeg har ikke troen på at det faktisk finnes en psykolog i andre enden av den byråkratiske tunellen. For etter å ha vært på venteliste i fire måneder, får jeg fire måneder med ukentlig besøk til en psykologistudent som deretter skriver meg ut og forsvinner, rett etter å ha gitt meg en diagnose som ikke blir videre forklart på noe vis.  Og jeg sitter der med disse fire bokstavene (ptsd) og skal forstå hva de egentlig innebærer for livet mitt, for jeg har forstått en ting;  når de først har kommet, forsvinner de ikke av seg selv.

Tre måneder etterpå får jeg et skjema i posten. Jeg kan fylle det ut om jeg vil ha noe oppfølging. Jeg er sliten, da. Jeg har et døende familiemedlem. Jeg har mine egne helseproblemer. Jeg tenker at det er greit med et sikkerhetsnett og fyller ut skjema. Og hører ingenting. Og hører ingenting. På tre måneder.

Etter tre måneder får jeg en telefeon av en som vil komme hjem til meg. Jeg forstår ikke hvorfor. Hun sier det er protokoll. Det er alltid slik. Og irritert bestemmer jeg meg for å være hjemme den sagte dagen – om et par uker – når hun kommer. Besøket tar 20 minutter. Hun finner ut at noe har gått feil. Skjemaet jeg fikk – og deretter fylte ut –  er ikke for oppfølging fra da jeg hadde en psykologistudent å besøke en gang i uken. Nei. Jeg har ikke fått meg psykolog. Jeg har fått meg hjemmehjelp, og vi er enige om at jeg ikke trenger en slik en.

Men damen er vennlig og snill. Hun sier at hun skal finne ut av saker og ting for meg. Hun skal fikse dette. Det er tross alt fire måneder nå, siden jeg fulgte ut skjema. Hun skal ringe meg om en uke, og så legger vi en plan. Og jeg sier ok. Og føler skuldrene bli litt lettere- som om det finnes noe håp der ute.

Hun ringer ikke. Ikke etter en uke. Ikke etter to. Ikke etter tre uker og ikke etter fire. Jeg ringer henne, men hun er på ferie. Hun har avspasering. Hun er “ikke på kontoret”. Og så jobber hun ikke der lenger. Etter mye frustrasjon og høye telefonregninger, får jeg sendt en e-post til avdelingen og spurt dem hva i helvete det er meningen at jeg skal gjøre? Jeg har nå ventet i over fem måneder, snart seks.

Svaret jeg får er ikke oppmuntrende. Svaret er: begynn på nytt. Få ny henvisning. Ikke noe vi kan gjøre her, vi organiserer jo hjemmehjelp?

Jeg er forbanna. Mitt døende familemedlem er nå dødt. Jeg har merkelige problemer med huden min. Årsdagen til terrorangrepet nærmer seg. Og jeg ender opp hos legen, igjen, som bestemmer seg for å gi meg en ny henvisning.  Men ikke på det viset at jeg kan ringe rundt og finne meg en psykolog, nei, her skal Oslos psykologer skrives til via brev fra legen. Formelt. En etter en til noen har plass. Vent på svar, før man går videre til neste. Seks måneders på vent allerede – hva har vel det å si?

Den syvende måneden ringer jeg legen og sier at jeg har ventet lenge. Legen sier seg enig. Legen sier at brevet til psykologen ble sendt til feil adresse så det kom i retur, men de skal sende det på nytt med det samme.   Jeg vil spørre om de har hørt om e-post. Eller telefon? Men jeg tør ikke. Her er greia; sinte folk? Jeg takler det dårlig. Jeg takler det ekstremt dårlig.

Så jeg legger på røret. Og gir opp.

Det er åtte måneder siden jeg fylte ut skjemaet som visstnok endte opp hos hjemmehjelpen istedenfor på et kontor som skulle finne en psykolog til meg. Prisen for å sloss med byråkratiet er for høy. Jeg har ikke styrke nok til å presse meg gjennom.

Om vi går tilbake til avisene, fanger jeg opp dette; at de får psykologhjelp de som trenger det etter 22.07.  Jeg håper bare at det faktisk stemmer. At ikke det er snakk om papirlapper fra fastlegen som sendes inn i et sort hull av et system, men at det gjelder faktiske, konkrete psykologtimer med en faktisk psykolog.  At det er jeg som er uheldig, og ikke systemet som er så beinhardt å komme seg gjennom.

For som jeg nevnte; det er ikke greit å være alene om slike ting.

Det finnes ingen fornuftig måte å avslutte dette innlegget på. Egentlig tenkte jeg å gjøre et forsøk på avstigmatisere disse fire bosktavene – ptsd – men jeg tror ikke det er det jeg har gjort. Jeg tror bare at jeg har vært forbanna. På verden. Igjen.

Be Sociable, Share!

•