Yoshimi ruster opp

I kveld er det en uke siden Utøyamassakren og bomben i regjeringskvartalet. Det er mørkt og dystert, det som skjedde. Det skal jeg ikke  legge et lokk på.

Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.

Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.

14 juli 2005 var det en uke siden terrorangrepet i London. T-banetunnellene var fortsatt avsperret. På Trafalgar square holdt de en minnestund; jeg fikk lov å gå så lenge ingen trengte meg på kontoret; jeg jobbet som en tulling hele dagen, spurte teamet på forhånd om hva de trengte noe, ordnet det som måtte komme og la på vei ut døren med tre kolleger i hælene.

På Trafalgar square snakket bl.a t-banesjåføren fra Edgeware road (der en av bombene gikk av). Og vi følte kanskje ikke at hele byen var samlet, men vi følte at vi som sto på Trafalgar square, i det minste, var samlet. Så løste gruppen seg opp. Alle gikk hver til sitt. På vei hjem talte jeg 47 væpnede politimenn i skuddsikre vester.

Jeg dro hjem. Jeg dro på jobb følgende dag, og dro hjem. Og på vei hjem sa jeg til meg selv: nå er det over. Nå er jeg ferdig med det. Nå har jeg gått videre.  Ellers har de vunnet. Jeg har gått videre.  Jeg er over dette. Nå.

Og jeg tilbrakte helgen med å gjøre Vanlige Ting. Jeg lette etter jobber. Jeg gikk ut på byen. Jeg prøvde å sove. En venninne ringte meg. Hun sa: ”hvordan har du det?”

Jeg svarte : “Jeg lager middag. Couscous og fisk. Øl i kjøleskapet.”

For slik hadde jeg svart hele uken. Min far spurte “er du redd for å ta t-banen” og jeg svarte ” t-banen er ute av drift.”

Eller:

“Går et bra med deg?”
“Jeg er på vei til byen for å legge ned roser.”

Men venninnen min ser gjennom denne.  For jeg svarte egentlig ikke på spørsmålene.  Å skulle sette ord på hva man føler var ukjent. For fluffy. Dessuten, merket jeg, så skalv stemmen hver gang jeg prøvde. Det er lettere å si at du lager middag nå.  Det er lettere å si at t-banen er ute av drift enn å skulle forholde seg til følelsene du har overfor t-banen.

Så venninnen min fortsetter å ringe. Hun ringer hver dag, i en periode. Og hver dag svarer jeg noe lurt som “jeg er på vei hjem fra jobb” og hun svarer “ok, ikke ta t-banen før du føler deg klar. Ikke tving deg selv, ok?”. Slik har vi korte, korte samtaler.

Utover dette husker jeg ikke noe særlig. For the show must go on. Og det var det kreftene gikk med på. For alle de sårede, for alle de døde, for alle de pårørende. Jeg sier til meg selv at jeg ikke har noe å klage over.  Jeg ble evakuert fra under bakken, men jeg var jo istand til å gå derfra selv. Jeg har ikke noe å klage over. Om noe føler jeg meg skyldig på vegne av alle som ikke kunne det.

Slik går dagene. I et vakuum. Jeg husker nesten ingenting fra disse postterrordagene. Jeg husker dette: Jeg er ferdig med det nå. Jeg har kommet over det. (Når jeg i ettertid ser på tingene jeg skrev for meg selv, vet jeg at det umulig kan stemme – men jeg kalte det bearbeiding, “nå er jeg ferdig med det; alt jeg skriver er bare en oppsummering”)

Jeg rømmer inn i jobben min. Jeg jobber og jobber og jobber. Jeg har frivillige verv som jeg tviholder på i disse dagene.  Og jeg har sagt til alle at det går bra. Og alle tror meg når jeg sier at det går bra. De ringer ikke lenger. Jeg ringer ikke dem lenger. Vi er normale. Vi er vanlige. Vi klarer oss.  Vi skal det. For det er ikke vi som skal kreve plass fra hjelpeapparetet; det er de andre. De som trenger det.  Dessuten fortjener jeg kanskje å ha det slik. Eller, stryk ordet “kanskje”:  Jeg fortjener å ha det slik. For det er en ingen grunn til at akkurat jeg skulle slippe fra på den måten jeg gjorde det.

Jeg tenker på alt jeg kunne gjort annerledes. Ting jeg burde ha gjort. Folk jeg burde prøvd sterkere å hjelpe.  Jeg sier til meg selv at jeg er over det som skjedde. Det jeg sitter igjen med som til tider gjør vondt, er overhodet ikke mer enn fortjent.

Jeg får en mistanke i august 2005 da jeg er på ferie, men jeg slår den fra meg. Hardt og brutalt. Jeg er ok. Jeg har jo sagt at jeg er ok! Jeg må bare ta meg sammen.  Og det er det jeg gjør. Igjen. Og igjen. Til det slår sprekker. Til det ikke fungerer lenger. År har gått, da.  Og jeg har fortsatt dagene der jeg sier til meg selv “ta deg sammen, yoshimi! Dette handler kun om ta deg sammen!”

Jeg vet ikke en gang selv når det egentlig var jeg fant ut at dette ikke stemte og at det var mer enn skyldfølelse jeg satt igjen med.  (Diagnosen ptsd – post traumatisk stresslidelse, får jeg ikke før i 2010. Da får jeg den til gjengjeld tre ganger.) Det er først i 2010 at jeg faktisk uttaler ordet “traume” i forhold til meg selv. Og det skurrer enda i ørene. Jeg har ikke helt akseptert det.

Forrige fredags hendelser har jeg forholdt meg annereldes til. Først ble jeg nummen. Først tenkte jeg det måtte være en ulykke. Jeg tviholdt på den så lenge som mulig. Men det er ikke en ulykke når barn og unge blir plaffet ned av en galning med våpen.  Noe alvorlig har skjedd. I dette landet som føltes så trygt å komme til i 2009.

Men. Først blir jeg rett og slett nummen. Hjernen min aksepterer ikke dette. Hjernen min henger jo fast i 2005, til en grad. Når jeg leser ordet “bombe” tenker jeg på t-banen først og fremst.  Bombe i det norske regjeringskvartalet? Nei, det må være feil. Det må være noe annet. Det må det. Når jeg leser skudd på Utøya, forstår jeg at dette er i 2011 og i Norge. Det tar pusten fra meg.

Jeg tror jeg er ærligere med reaksjonene mine til det som skjedde på Uttøya og i regjeringskvartalet. Men jeg er treig med å få ting inn.  Jeg leser nyhetene når de er litt gamle fordi jeg  må psyke meg opp til dem, jeg trenger overskudd til å håndtere det jeg snart skal lese.  Jeg leser lette, ukrevende ting for å få overskuddet til å håndtere det som er vanskelig.  Jeg var litt bekymret, et par dager, for at jeg hadde blitt såpass herdet i London at jeg ikke lenger kunne reagere. Men – første dag på kontoret må jeg låse kontordøren min og bare gråte. Og det er stort sett det jeg gjør den dagen.

Jeg mistet ikke noen forrige fredag. Jeg er glad for det. Og jeg lar meg selv få lov til å gråte likevel. Det har jeg i det minste lært i løpet av de siste seks årene.  Jeg tar meg ikke sammen like mye. Jeg får det ikke en gang til om jeg prøver lenger. Ikke i samme grad.

Vi håndterer sorg og sjokk forskjellig. Jeg er glad avisene skriver om dette, nå. Det kan være de også gjorde det i 2005, men jeg fikk det ikke med meg. Hjernen min var opptatt med å ta seg sammen.  Og nå? Nå er jeg redd på en ekstremt egoistisk måte; bomben i Oslo vekker til live mange reaksjoner fra angrepet i London.  Det hendte jeg lurte på hvordan jeg ville taklet det om noe sånt skjedde på nytt. Det ser ut som jeg holder på å finne ut av akkurat det.

Og; jeg må bare si det igjen. Jeg får vondt. Jeg får rent fysisk vondt av tanken på de vonde, vonde opplevelsene som så mange mennesker må bære med seg etter forrige fredags hendelser. Det skulle ikke skje her. Og jeg håper dere er flinkere enn meg til å ikke ta dere sammen hele tiden.

Et par artikler jeg gjerne vil dele:

- Nærvær betyr me enn ord

- Sliter med skyldfølelsen

- Råd om reaksjoner i katastrofen

Be Sociable, Share!

•