Yoshimi ruster opp

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg ikke husket passordet mitt da jeg skulle logge meg inn. Men fredagens hendelser i Oslo sentrum og Utøya vekker både tanker og følelser, og dermed skriver jeg det jeg tror blir denne bloggens siste post.

Jeg kom til Norge fra London i 2009. Jeg hadde – og har- baggasje fra terrorangrepet i London i 2005 da jeg var på t-banen og ble evakuert, og gikk fra evakueringsstedet til kontoret gjennom det som føltes som et London i krig. Jeg begynte å huske ting som tidligere hadde vært et sort hull. Jeg kjente igjen følelser som hadde blitt fortrengt lenge, de så og si hoppet på meg uten å være invitert. Det var noe med å komme til Norge fra London: hjernen min begynte å hente frem alle disse minnene og følelsene, kanskje fordi den mente jeg kunne fordøye det nå som jeg hadde kommet “hjem”.

Og jeg hadde blogget før. Så jeg blogget igjen. Men det var ikke bare bra å blogge om terrorisme og ptsd. Jeg sensurerte til slutt de fleste postene. Det var ikke bare vanskelig å sette ord på, det var også ord jeg følte ikke hadde noe her å gjøre. Det var en sak jeg satt med stort sett alene, det virket som om jeg skrev om noe fra en annen verden. Det er vondt å dele noe med ingenting. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål om hvorfor jeg blogget i det hele tatt? Jeg hadde ikke noe godt svar.

Så. Jeg høvlet vekk det mer personlige. Og å blogge deretter, gav meg ikke lenger en kanal som det tidligere hadde gjort. For min erfaring er denne: er du fanget opp på scenen av et terrorangrep, kan du ikke bare skille det personlige fra det politiske. I alle fall ikke om du har en bakgrunn som politisk aktivist. Det ble aldri helhetlig nok, forklarende nok, dekkende nok når jeg skulle vokte mine ord for å holde meg innenfor de politiske rammene. Da var det på tide å slutte.

I dag følte jeg likevel for å skrive et innlegg på Yoshimibloggen. Jeg sier til meg selv at det blir det siste. Kanskje har jeg rett.

Fredag hørte jeg smellet i Oslo. Jeg trodde det var uvær. Jeg hadde nettopp fått noen andre nyheter i livet som jeg var absorbert i, og ført når min mor ringte og sjekket at jeg ikke var der det skjedde, forsto jeg at smellet ikke var et tegn på uvær i det hele tatt.

Det er ikke nødvendig å gjengi hva som skjedde i Oslo sentrum på fredag, eller hva som skjedde på Utøya. Dette er dekket nok av steder. Men jeg satt nå der, og så, for andre gang, at byen jeg bor i har endret seg på en kort, kort stund. Jeg ser og forstår angsten, sinnet, sorgen og frustrasjonen som den utspiller seg på nett, på tekstmeldinger, e-post, media og telefoner. Både skytingen på Utøya og bomben i Oslo gir en maktesløs følelse. Det er meningsløst at noe slikt skal skje.

Det gjenstår å se hvordan dette blir håndtert fremover. Jeg håper at norske myndigheter takler dette bedre enn det de britiske gjorde. Og jeg håper at også de uskadede oftene blir husket oppe i at dette. Det er nemlig en psykisk belastning å være vitne til noe slikt, og å bære det med seg videre. Jeg håper vi ikke glemmer dem som dette gjelder.

Vi bearbeider traumatiske hendelser forskjellig. Det er ikke alle som blir bedre av å snakke om det, mens for mange hjelper det likevel. Jeg husker ikke hvem som sa det, men det har blitt sagt at en måte å hjelpe bearbeidelsen av en traumatisk opplevelse på er å snakke om det. Fortelle historien din. Igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Til du knapt orker å høre deg selv fortelle den lenger. Og deretter skal du forteller den igjen, og igjen, og igjen. Til det ikke gjør vondt lenger. Og slikt kan ta tid.

Det er seks år siden jeg ble evakuert fra t-banen i London. Jeg gjorde alt man ikke skulle gjøre etterpå: Jeg drakk når rådet var å ikke drikke. Jeg isolerte meg når rådet var å ikke isolere seg (jeg var ny i byen, jeg hadde ikke en gang visst hvem jeg skulle snakke med). Jeg sto i resepsjonen og håndterte telefonsamtaler fra folk som etterlyste savnende så snart jeg kom til kontoret etter min egen evakuasjon og fottur gjennom London på vei til jobb. Jeg tok ikke ti minutter for å samle meg selv. Jeg bare fortsatte. Jeg gikk hjem. Og sto opp neste dag og gikk på jobb igjen.

Og plutselig hadde verden gått videre. Det gikk fort. Folk var ute og festet følgende helg. Jeg forsto ikke at det gikk an. De gravde fortsatt døde ut av tunnellen jeg pleide å komme ut av hver eneste dag. Stasjonen jeg ble evakuert fra var fortsatt avsperret. Dødstallet var ikke bekreftet. Og de festet i gatene. Og jeg tenkte “jeg hører ikke til her, jeg spyr av tanken på en fest akkurat nå”. Skjønt. For dem som var litt mer ute i preriferien var det kanskje en fuck-you-fest, en vi-lar-oss-ikke-knekke-fest.

Jeg oppdaget at det ikke var lett å “fortelle” historien. Når folk har hørt den, har de hørt den.Å si til noen “men det går nok bra,” er ikke en oppfordring til å snakke. Det kan oppleves som en avfeielse. Og alle har en historie. Alle hadde opplevde dagen på sin måte. Det ble så mye. Det ble lettest å være stille.

Det er også alltid noen som har en verre historie. Det er alltid noen som har opplevd noe verre, noe nærmere, noe større. Det er lett å føle at det ikke er DU som burde oppta plassen, nå. Det er lett å føle skyldfølelse over behovene man har. Det er alltid noen som er mer skadet og har større behov for medinisk hjelp. Det er alltid noen som har sett noe værre og som trenger den psykologen bedre. Min erfaring er at om du ikke kan legge skyldfølelsen til side og få hjelp – enten av venner eller av noen profesjonelle – så tar det deg igjen til slutt. Og det er ikke verdt det. Jeg gjorde det. Jeg tror ikke du vil det samme.

Minn bønn er: la dem snakke om det. Igjen og igjen og igjen. La dem snakke om det så lenge de har behovet. Selv om det er vanskelig. Og selv om det kan ta tid å få historien samlet.

Minn bønn er: la oss ha plass til hverandre i dagene, ukene og månedene som kommer.

Jeg er ikke en psykolog, overhodet. Jeg skal til og med innrømme at jeg er skeptisk til å gå til psykolog, men jeg har innsett at jeg har lite å tape på det så lenge en hendelse fra seks år siden fortsatt påvirker dagliglivet mitt. Med andre ord; jeg snakker kun fra min egen erfaring og opplevelse her.

Det er trist å se terroren ta tak i Norge. Det er nitrist å sammenligne det med “forrige gang” for min del. Jeg håper bare vi kan stå samlet. Og ta vare på hverandre. Og gi dem rom eller låne dem et øre de som trenger det.

Det var i grunnen det jeg hadde på hjertet. Sånn “kort” oppsummert i alle fall.

Be Sociable, Share!

•