Yoshimi ruster opp

I kveld er det en uke siden Utøyamassakren og bomben i regjeringskvartalet. Det er mørkt og dystert, det som skjedde. Det skal jeg ikke  legge et lokk på.
Sorg tar tid. Sorg kan ta lenger tid enn vi er forberedt på. Vi sørger forskjellig. Vi håndterer våre egne følelser og hverandre, forskjellig.
Og en ting jeg lærer i denne uken, er hvor klin kokos jeg var forrige gang jeg opplevde terror. Hvor  mye benektelse det går an å ta inn under huden. Kanskje jeg kan lære noe av det. Kanskje andre kan. Det er i alle fall verdt et forsøk. En ting vet jeg i alle fall; jeg reagerer ikke likt denne gangen. Kanskje jeg kjenner meg selv litt bedre. Det er lov til å håpe.
14 juli… Les mer

Det er så mange ting som dukker opp, nå. Jeg vil kalle det plutselig, men helt plutselig er det ikke.
Ting jeg vil skrive om, men som jeg syns blir for tett på.  Som hva det er å bli diagnosert med ptsd etter et terrorangrep. Som hva det betyr. Hvordan det er med en slik diagnose i det norske helsesystemet. Hvordan en fungerende hverdag er noe av det beste jeg kan tenke meg. Det er noen ting man lærer: ikke slipp folk for nære. Fordi? Fordi. Fordi er god nok grunn.
Jeg har ikke skrevet om dette før. Kanskje det er på tide at jeg gjør det, etterhvert? For etter et terrorangrep, kommer håndteringen av den. Det er fortsatt noe jeg lærer og må lære.  Selv om… Les mer

“Den som du elsker, skal engang du miste.” av Arnulf Øverland
Den som du elsker, skal engang du miste
trygg er han ikke engang i din favn.
En gang du ser ham, skal være den siste,
og du skal rope forgjeves hans navn.

… Les mer

Det er så lenge siden jeg har blogget at jeg ikke husket passordet mitt da jeg skulle logge meg inn. Men fredagens hendelser i Oslo sentrum og Utøya vekker både tanker og følelser, og dermed skriver jeg det jeg tror blir denne bloggens siste post.
Jeg kom til Norge fra London i 2009. Jeg hadde – og har- baggasje fra terrorangrepet i London i 2005 da jeg var på t-banen og ble evakuert, og gikk fra evakueringsstedet til kontoret gjennom det som føltes som et London i krig. Jeg begynte å huske ting som tidligere hadde vært et sort hull. Jeg kjente igjen følelser som hadde blitt fortrengt lenge, de så og si hoppet på meg uten å være invitert. Det var noe… Les mer