Yoshimi ruster opp

… men hva visste vel jeg?

1997: Min far sier du burde ta realfag, du kan jo bli lege!
Men jeg vil ikke være lege, det høres ut for en skummel bransje å gjøre feil i.

1997: jeg vil heller bli journalist. Jeg ble ingen av delene. Så plutselig ønsker jeg at jeg i alle fall hadde prøvd meg på medisin likevel, for det lille jeg kan av førstehjelp duger virkelig ikke.

I løpet av en uke kan jeg plutelig mye mer enn jeg noen gang ønsket å vite om fenomenet lungekreft. Plutselig har jeg vokabulær som inneholder ord som “ikke småcellet lungekreft” og oppdager hvor vanskelig det er å finne de rette ordene: “god bedring” virker ikke som det man skriver til noen som ikke kommer til å bli frisk. En venninne prøver å være positiv, hun sier det kan jo være han er en av de som overlever kreften!”, men jeg har ikke bare lest om ikke småcellet lungekreft, jeg har lest statistiskk, om progonoser og om spredning. Med spredning til lever og skjelett er det ikke bare å operere bort en lunge. Jeg prøver å være realistisk.

Dette skulle ikke bli en sykdomsblogg. Men bortsett fra en 7/7 inquest i London er det altså lungekreft som står på agendaen for tiden. Med andre ord er det på tid med en god pause.

P.S. Det snør ute. Kan noen hente våren snart? D.S

Be Sociable, Share!

•