Yoshimi ruster opp

Det er så mørkt for tiden.  Mørkt og kaldt og slapsete, og voila, jeg prøver å holde fast i tingene jeg liker midt oppe i det hele.
Og jeg liker:
- å se solen stå opp over sjøen om morgenen
- lussekatter
- å komme hjem, lage suppe, og krype opp i sofan og lese Game of thrones.
- den nye dynen min
- vissheten om at vintersolverv kommer nærmere og nærmere. Og at etter det, kommer lyset! Etterhvert,
- dagens dato.
… Les mer

Jeg tenker det er to av meg. Og de kjenner knapt hverandre.
Jeg tenker det er to av meg. Det er den som steller til fester og sammenkomster og lager punsj, som er presis på jobben (stort sett presis, i alle fall) og som anser seg som heldig fordi hun har muligheten til å jobbe med noe hun bryr seg om. Hver eneste dag. Det er hun som går med rak rygg gjennom korridorene, det er hun som tar med restkake fra helgens fest, hun som leverer eller overleverer og kommer med flere ideer enn hva som er gjennomførbart og som heldigvis har vett til å vite akkurat det, hun som styrer og steller, som er organisert ut til fingerspissene og aldri, aldri, aldri ligger et… Les mer

Diskusjonen om 22.juli forsvinner ikke uten videre. På puben diskuteres det hvorvidt Anders Behring Breivik er psykisk syk eller ved sine fulle fem. Gradvis melder jeg meg ut av samtalen.  En presser på og spør meg hva jeg mener, og jeg vil ikke svare. Jeg har ikke noe å svare. Ikke på akkurat det.  For meg er det handlingen som er det viktige her.  Det medisinsk-juridiske blir ting jeg ikke vil røre i. Og jeg tenker: “kanskje de to ikke eksklusive.  Jeg mener man kan ha en psykiatrisk diagnose og likevel være ansvarlig for sine handlinger.”
Det hender jeg ikke orker virkeligheten.  I det siste har jeg fokusert på hunder. Og Game of Thrones. Ufarlige ting. Rett og slett. Men i dag dukker denne artikkelen opp på… Les mer

Det er som å komme hjem, men samtidig ikke. Fortsatt samme terminal, samme butikker, samme HSBCreklame på veggene. Jeg surrer rundt på Heathrow med tingene mine og går i ett med tapeten, blir inventar, akkurat som alle de andre, og jeg tenker at om jeg skulle vært en sånn forfatter, så skulle jeg sittet her; på AMT Coffee på Terminal 3 der livet bobler over av folk som skal gjenforenes, eller reise hjem, som er trøtte eller oppgira og klare til å oppleve et nytt sted.  Men så ser jeg  de uniformerte mennene i skuddsikre vester med maskingevær. Jeg blir tørr i munnen av synet. Pulsen øker.  Og jeg vet at jeg ikke har kommet hjem lenger. Jeg har bare kommet tilbake.
Novemberkvelden er mildere enn… Les mer

Eneren kliner med eneren
og så ble de tre
nullet kliner med nullet
men blir ikke flere for det
er du ikke en ener
så er du et null
totallsystemet er ikke
for sarte og tull
(-inger)
—-
Okei. Det var så langt et lite skrivestunt ville ta meg i kveld.
Etter i morgen er det lenge til neste binærtalldato, så jeg kunne ikke la være.
… Les mer

Det er med blandede følelser det suger i magen nå som jeg sitter med billetter til London og hjem igjen. Jeg har ikke vært der på år, men litt kan man følge med fra det fjerne. Som anti-terrortiltakene som ikke roer seg. Denne gangen reiser jeg f.eks på utkikk etter disse: body scanners.

… Les mer

Jeg ble litt fascinert av selve konseptet.  Spill eller interaktiv kunst, det er ikke så viktig. Men det er definitivt noe som taler til meg der.
Krystian Majewski har laget et foto-basert spill der du dykker inn i hjernen til en traumatisert ung dame  som har vært utsatt for en ulykke, og utforsker drømmene hun har på repeat. Det snakk om flere av dem, de henger sammen og du kan gå frem og tilbake og oppdage nye ting. Det er et mer abstrakt enn konkret spill, men kan f.eks oppleves som at du som spiller hjelper henne med å huske, eller hjelper henne med å finne sammenhengen mellom drømmenes fragmenterte biter.
Jeg har ikke spilt dette nok til å kommentere mye på hvor vellykket det er, men… Les mer

… men jeg er sliten. Og andre har alt sagt det. Og mest av alt stiller jeg spørsmålstegn til hvilken verdi fredsprisen egentlig har når men ser hvem som har fått den opp gjennom tidene. Vi trenger ikke å se så langt tilbake heller, tilbake til 2010 holder lenge.
Det er en ting jeg likevel vil si, og det er først og fremst til den godeste Jagland:
Watch this video on YouTube.
 
Watch this video on YouTube.
 
… vær så snill, da?
… Les mer

Jeg blir barnslig oppgiret når Brelson skriver om kunsten å få sitteplass i rushtiden i London. Han skriver riktignok spesifikt om overgrunnstransporten, men min erfaring er at det ikke er forskjellige fra undergrunnen i det hele tatt.
To av stasjonene jeg brukte mye var Kings Cross Station og Waterloo. På Waterloo kommer jeg typisk inn på perrong 1 eller 2 — derfor skal jeg altså rett gjennom hele stasjonen (omtrent) for å komme meg ut til bussene eller ned til t-banen. Det tar meg ikke så lang tid før jeg lærer dette:
Problemet er mennesker
Problemet er ikke bare mennesker, men at de er overalt. At de ikke alltid vet hvor de skal — om de skal til tog eller  buss eller t-bane, om de skal innom M&S… Les mer

Jeg oppdager at jeg prater til meg selv der jeg går nedover Kirkegata
klokken åtte om morgenen
eller, egentlig, prater jeg med deg som ikke er her  (men for utenforstående ser det akkurat like ille ut)
for jeg tror kanskje ikke helt på at du er borte
selv om jeg selv heiste deg ned i jorden for et par måneder siden
Så, her er til deg
… Les mer