Yoshimi ruster opp

Kan man være skuffet når man ikke vet hva man forventet? Ja. Man kan det. Jeg er det.
Jeg vet ikke hva jeg hadde formeninger om at Wikileaks skulle komme med. Men jeg hadde i det minste trodd det skulle være noe mer nytt. Ikke en bekreftelse på det man allerede egentlig visste.  Nå bør det vel, for ordens skyld, legges til at jeg ikke har lest all informasjonen Wikileaks har sluppet. Jeg har tross alt en jobb. Og en hund.Og et par andre ting utenfor det som må håndteres.
Men jeg tygger igjennom andrehåndsinformasjonen. Da må jeg ta med at The Guardian, f.eks, har valgt å ikke bruke alle informasjonen fra wikileaks, at de velger å ikke trykke enkelte ting på grunn av hensyn som de må,… Les mer

Xenization.   Lambition? Pication. Jobler. Supellectide. Pugnastics.
Dette er ikke en helt tilfeldig remse av ord. Dette er en mer eller mindre tilfeldig remse av utrydningstruede ord.  Du kan nemlig adoptere ett gjennom “Save The Words”-kampanjen. Den går ut på dette: at du adopterer et ord. Og bruker det.
Fluffy, bleeding heart som jeg er,endte jeg opp med to.
Hymnicide er akten å ta livet av en hymne gjennom å endre på den. Jeg tenker den er passende når jeg husker på måten vi behandlet julesanger på som barn. Fra “Milde Jesus du som sagde, sagde ved til mor og far”  til “Her kommer dine armer små, og bena kommer etterpå…” og det var ikke bare en frase som ble omskrevet, nei, det var hele sangen. Og… Les mer

I fjor var altså julegavene ett klikk unna.  I år kan de forsåvidt også være det, men i år tenkte jeg å skrive om et par spill.
Som f.eks:
1. War on Terror the Boardgame. Vi begynner med et litt voldsomt spill. Spill med terrorisme, atomvåpen, politiske kidnapp og selvmordsbombere. Bare for å nevne noe.  En slags oppgradert og politisert versjon av den ellers kjente RISK. War on Terror The Boardgame har til og med liten youtube video:
Watch this video on YouTube.
Anbefales ikke for:

folk uten humor
de yngste
folk som ikke kjenner til konseptene “War on Terror” og “satire”.

I Norge selges dette spillet på Nobels fredssenters gavebutikk. Jeg har spilt dette med folk fra diverse politiske spektre. Det beste er jo når de kan samles… Les mer

Av og til man skrive masse, men får ikke helt tid…  vel, det er også en kunst å kunne være kortfattet, eller?
Politiet i England har stengt bloggen “Fitwatch” på grunnlag av at Fitwatch har bedrevet “kriminelle handlinger” ved å gi veiledning til forbrytere. Dette er det Fitwatch har gjort: de har gitt råd til studene i studentdemonstrasjonene i London, der et mindretrall av demonstrantene bestemte seg for å bryte seg inn i det konservative partiets bygning.
Mens The Daily Telegraph har en kampanje gående for å identifisere demonstrantene involvert, har Fitwatch gitt dem råd om hvordan de best kan håndtere situasjonen, og også gitt råd til studenter som er bekymret for å bli stemplet som kriminelle etter å ha deltatt i protestene.
Fitwatch må nå… Les mer

“Yoshimi… er det en tavle du bærer på?”
Jeg nikker. Det er såvisst en tavle. Den er ikke så veldig stor, men den er for stor til å bli gjemt i en vanlig bærepose. Teamet ser på meg. De ser på hverandre.
F sier “ok, rettelse; hvorfor bærer du på en tavle?”
Nå kommer det.
“Jeg har nådd et tidspunkt der jeg må begynne å tenke på plakatforbruket mitt. Nå har jeg en tavle!”
Om ikke det var en genial ide….
Men kollegaene syns ikke nødvendigvis at det er genialt. De syns det er snålt. Rett og slett. Men resten av dagen står tavlen under pulten min, og klokken fem finner jeg frem tusj og begynner å skrive på den.
Det er da Sjefen kommer. Hun spør “hva?! Hva er… Les mer

Det begynner en høstkveld i november, 2000. Jeg flykter.
Jeg flykter ned trappen, ut av bygningen og er forbi, bort fra campus, da jeg snubler inn i E, som utbryter “Oi, activist lady,” i det vi omtrent kræsjer inn i hverandre. Og jeg nikker, og skal til og løpe videre da E strekker ut en arm og stopper meg. Sier
“Hva i all verden er galt?”
Hun følger med meg bort til busstoppet, selv om jeg prøver å riste henne av. Vi har snakket med hverandre en, kanskje to ganger før. Jeg sier jeg skal tilbake til rommet mitt i studentblokken, og pakke ned tingene mine og pelle meg ut og finne et annet sted å bo. Nok er nok.
Det er ikke en plutselig reaksjon… Les mer

“For ett år siden sto vi i en annen bar,  også i en etasje høyt oppe, og jeg var nyere i byen da og kikket ut av vinduet og prøvde å finne ut i hvilken retning jeg bodde…” Den gangen også med et glass champagne, eller et eller annet liknende med bobler i, i glasset.
“Mmmm… men Yoshimi?”
“Ja?”
“Grunerløkka er der borte”.  
“Javel. Jeg sa ikke at jeg kikket etter leiligheten min denne gangen…”
“Nei. Hva så du etter?”
“Solen?”
Jeg skal til å gå hjem. Jeg rekker ikke å komme så langt i akkurat dette, faktisk rekker jeg å komme såpass langt at jeg reiser meg. Jeg får en arm over skulderen. Blond Lugg spør “ok, hva skal vi drikke nå?”
“Jeg tenkte egentlig…” begynner… Les mer