Yoshimi ruster opp

Når begeret er fullt, er det fullt.
Så sier de, i alle fall, de som bruker denne beger-teorien.

Det trenger ikke nødvendigvis handle om apati eller manglende evne til å tenke eller lytte.
Det kan handle om mangel på energi, eller mangel på nytte.
Og der rimte vi nesten, men det var et uhell, jeg lover. Sånn. Ferdig med det nå. Og det var uansett bare en liten del. Alt er en liten del. Alt er en liten del av en helhet man uansett ikke får oversikten over.

“Du bør få et barn,” sier hun. “Livet endrer seg når du får et barn, du får oppdage verden på nytt.”
Jeg sier “hmph” fordi det er det snilleste jeg kan si uten å såre hennes følelser. Kanskje jeg ikke vil oppdage verden på nytt, i alle fall ikke verden  som jeg allerede har oppdaget den. Det er begrenset hva jeg har å gjøre i den.
Gidder man å innse det to ganger? Eller tre? Hva i all verden har et barn å gjøre hos meg?

Det som skjer, skjer.
Det er en dårlig oppsummering, i grunn. Den er upresis. Intetsigende.

Upresis og intentsigende er ikke noe nytt.  Gir opp, en dag, å korrigere. Oppdager, en dag, at jeg har gitt opp.  Og du kan ikke gi opp, når du allerede har gitt opp. Ok? Såpass presis kan man vel være? Men alle tankene man har rundt dette; vel, når begeret er fullt er det nytteløst å forklare mer. La dem tro hva de vil. Tolke deg som de vil.  Det er like greit, for folk vil alltid gjøre det likevel;  like greit å ha det klart før som siden.

Så vi tar en pause nå. Et par dager. En stund. Hva det nå enn betyr? Hvem vet?
Jeg tar i alle fall ikke internett med meg i morgen når jeg reiser.  Akkurat det kjennes ok.

“Du kan ikke blogge dette,” sier forresten en som har skummet over teksten, over skulderen (og er det noe som er verre enn når folk henger over skulderen?) Men altså: “Kan ikke”.
Merk: kan ikke.

Det er bare en ting som gjenstår å gjøre da. Trykke på “publish”. Det er likevel bare ord.  (Man kan heller fjerne dem siden).

Be Sociable, Share!

•