Yoshimi ruster opp

Kristian Arntsen er muligens den mest irriterende mannen jeg personlig har blitt utsatt for. Skjebnen har nemlig brakt meg til Madla Amfi denne lørdagen, der jeg har fått et par strikkepinner og et fargerikt garn i hendene, og blitt plassert på en gul plastikkasse sammen med 983 andre mennesker.

Sammen skal vi strikke i 20 minutter. Det er kravet som skal møtes for å sette verdensrekord i strikking, og nei, jeg hadde egentlig aldri trodd at

a) det var en faktisk greie eller at
b) det var en faktisk greie jeg skulle snuble oppi
men så feil kan man altså ta.

Stavanger Aftenblad skriver at Kristian Arntsen holdt stemningen oppe, mens jeg sitter her og tenker at det er et under at vi fullførte på tross av at mannen var der.  For straffen
for å kunne strikke viser seg nemlig å være denne; Kristian Arntsen løper rundt oss som en tulling og roper rent idioti inn i mikrofonen med øresprengende volum. Ingen som sitter rundt meg ler når han prøver å dra i gang allsang til “Bæ bæ lillelam” og han selv begynner å breke som en voksen mann som leker sau.

Han roper “ojojojojoj!!!” og “strikk og smil, strikk og smil,”  og vi strikker, og jeg gjør mitt beste for å skru av ørene, men det er umulig, de sitter fast, og når han løper forbi oss, med et kameracrew i hælene og roper “smil, smil!” lurer jeg på om jeg kan sende ham regningen på høreapparatet jeg nok kommer til å få behov for som resultat av å bli utsatt for denne mannen.

Likevel. Det er overraskende stor aldersspredning her. Og – ikke på grunn av den godeste Arntsen, men på tross av ham, er stemningen god. Her skal det strikkes! I alle aldre. Og jeg er særlig overrasket over antallet unge gutter som deltar.  Det er mulig at jeg endte opp rygg i rygg med unggutteraden, men om det så er den eneste i hele Madla Amfi, er det likevel ikke ille.

Når vi så har strikket i 20 minutter, og litt tid til har gått, må vi bli sittende mens noen løper rundt og stempler hendene våre og teller oss.  Og i det store deler av gjengen etterpå løper av gårde for å bli fotografert, tar jeg strikkepinnene og går. Det spiller egentlig ingen rolle hvor jeg går hen, en gang. Jeg må bare bort, til et sted der jeg kan høre mine egne tanker.

Madla Amfi, 2010; Norges mest høylydte strikkeopplevelse.

Spørsmålstegnet er ivrig og spent når hun hører om dette. Hun ønsker seg plutselig 2011s Guinness Book of World Records.  Det gjør sikkert over halvparten av de 984 vi til slutt ble oss. Og en andel av dem igjen, kjøper muligens boken videre til kjente eller kjære til jul.

Dette er ikke dårlig business for Guinness, slår det meg.
For min egen del? Øreverk. Og en gryteklut.

Be Sociable, Share!

•