Yoshimi ruster opp

Noen ganger er det greit å ikke tenke. Den dominerende lyden i leilgheten her lyden av brun tape, i det jeg pakker ned ting som jeg, for ca et år siden, pakket opp, og jeg tenker på rommet mellom nå og da, det som endret seg eller på det som ikke gjorde det.

Noen ganger. Best å ikke tenke. Bøkene i bokhyllen er stort sett de samme. Men det var ingen kindle der for et år siden.

Han spør, kommer du til å savne dette stedet? Jeg sier nei. Vel, kanskje verandaen, litt. Men dette stedet var alltid til låns. Jeg pakket aldri ordentlig ut en gang. Det var aldri meningen å bli. Det er sjeldent meningen å bli. Man blir mer tolerante for bokser som aldri blir pakket ut da; jo mindre som pakkes ut, jo mindre arbeid når vi reiser videre.

På jobben snakker vi om Ting. Venninnen min giftet seg på bursdagen sin; “slik trenger han bare å huske på en dato!”. Kollega mener det er dumt; det blir mindre gaver på den måten. Hva syns du? De ser på meg.

Jeg? Jeg liker ikke så godt mange ting, sier jeg. Jeg er en sånn som gir gaver fordi det forventes. Ikke fordi det føles naturlig å lasse enda flere Ting på folk. Voluntary simplicity. Selvsagt, av og til kommer markedsføringen inn, av og til ser man noe man bare må ha, men generelt? Jeg er ikke så glad i ting. Kollega rister på hodet. Hm, sier hun. Jaja. Jeg trenger i alle fall Ting, og jeg gifter meg ikke på bursdagen!

Og jeg tenker, her jeg pakker ned tennisballer og racket og treningssko og yogamatte og saxofon og CDer og skribleblokker og hårspenner og noter og brettspill og kulepenner, kanskje hun bare skulle komme hit litt. Ta et par ting. Se om jeg merket det. (Tar hun de feile tingene er det klart jeg merker det, men altså! Jeg har ikke spilt tennis siden juni 2009).

“Internett” sier han,” har du ordnet med internett på det nye stedet?”
“Ja” Jeg har det. Internett er en av de tingene jeg merker om ikke er der.
“Meldt flytting?”
“Nei.” Post? Nei, om posten ikke kommer, savner jeg den vel neppe.

Vi pakker. Musikken er alltid det siste som blir tatt ned. Og når vi pakker tenker vi på de andre stedene vi har pakket oss ut av. “Husker du stedet med sneglene?” eller “Husker du stedet med rotteparken, der det lå en død spurv i hagen og F fra Finland plutselig fant ut hun måtte kle av seg alle klærne?” eller “husker du stedet med space invaders på gulvteppet og den sette-fyr-på-whiskey-festen vi hadde der?”

“Hva med dette stedet?” spør han. Og jeg er litt knapp, kanskje, jeg sier “hva med det?”. “Hva har skjedd det siste året, egentlig, mens vi bodde her?”

Tja. Skulle jeg svart på det, ville jeg ikke visst hvor jeg skulle begynne. 
“Vi bor fortsatt her et par dager til,” sier jeg.

Noen ganger er det best å ikke tenke.  Jeg trenger mer tape.

Be Sociable, Share!

•