Yoshimi ruster opp

Til min 25-bursdag gir E meg en bok skrevet av Graham Oakly. Den heter “The Church Mice Spread Their Wings” og er en barnebok fra 1975. Den begynner slik:

Humphrey the Schoolmouse had been reading again, and one pleasant afternoon in Wortlethorpe Churchyard he began to lecture his fellow church mice. “We have become victims of the Rat Race,” he told them, “crushed by the Pressures of Modern Life. Our nerves are being torn to shred in the Mad Struggle for Survival.” At this moment, everyone went indoors for tea.

E får noen rare blikk fra andre i det jeg åpner denne gaven og fniser. Det får så være at de ikke helt forstår denne. Men det er en super gave. Det er noe E har forstått, det er en ting vi deler, et felles sted vi rømmer til, nemlig inn i barnelitteratur som kan nytes av voksne.

Og sannsynligvis er det mer enn det. Barnelitteraturen tar oss litt tilbake også; til den den gangen historier hadde en lykkelig slutt, og verden var forholdsvis enkel og urørt med trygge rammer rundt. Home is where your heart is, sier de på engelsk. Men det er ikke alltid at hjertet er pålitelig, eller at hjemme har en geografisk plassering. Av og til er hjemme en tidsepoke, en atmosfære, et øyeblikk.

E og jeg har en felles forståelse i dette; hjertet vet ikke alltid hvor det vil, noen ganger vil det bare så langt bort som overhodet mulig. Eller det vil tilbake, til et annet sted: til tiden før, til en epoke med barnebøker og magiske verdener i flotte illustrasjoner, med filosofiske mus og happy endings.

Dette er selvsagt altfor mye å forklare et parti på fylla i Soho. Dessuten, sier E, jo færre voksne som ruser seg på barnelitteratur, jo større verden å boltre seg i. Eller?

“Vil du ha den pakket inn?” spør forresten damen på Tate Modern, Juli 2009. 10 juli, 2009, for å være eksakt. Jeg skal snart forlate landet.  “Nei, den er til meg,” svarer jeg lett. Jeg kjøper “The Day I Swapped My Dad For Two Goldfish” av Neil Gaiman. Jeg ser på coveret og vet at jeg må ha den, bare må ha den. ( Og skal du først stupe inn i barnebøkenes verden, bør du være litt kresen. Det er ikke barnas legeromaner eller legoromaner holder ikke).

I 2003 oppdager jeg dessuten The Gruffalo (anbefales med illustrasjoner). Jeg gir den til Spørsmålstegnet når hun blir litt større. Hun blir hektet. Jeg gir henne The Gruffalo’s Child. Hun blir spinnvill. Og når hun besøker meg (hun er litt eldre nå, hun er midt i Narnia-fasen) begraver hun nesen i Gary Larsons “Et hår i maten” som ser ut som en barnebok, men som ikke helt er det.

Det fine med å like bøker for barn, er at det er lettere å kjøpe bøker til barn som både barna og foreldrene liker.  “Hvor finner du alle disse?” spør Spørsmålstegnets far. Men det er ikke vanskelig. “I bokhyllen min,” innrømmer jeg. “Som regel, i alle fall”.

Av og til står de der lenge, og urørte. Som regel står de der urørte.  Jeg finner dem når vi pakker og flytter. Det er et like kjært gjensyn hver gang.

Be Sociable, Share!

•