Yoshimi ruster opp

For fem år siden i dag våknet jeg opp og var allerede i skyene. Det var søndag, 3 juli, 2005. Jeg var solbrent, men det gjorde ingenting.

Vi skulle avskaffe fattigdom med små, hvite plastikkarmbånd, og jeg hadde Pink Floyd i blodet fra gårsdagens Live 8-konsert i Hyde Park. Billettene hadde blitt vunnet et par uker tidligere, og det hadde tatt meg en stund å forstå at de faktisk var ekte, men det var de, og dagen etter var verden faktisk litt rosa. Den var Pink. Som i Pink Floyd Live.

Avisene skriver så blekket omtrent renner nedover PC-skjermen. Avisene trykker overskrifter som ”I read the news today, oh boy”, ”Blowing in the wind” og “London Calling”. Jada, journalistene har blitt bitt av samme basillen: bruk sangtekster til overskrifter om Live 8-konserten i Hyde Park. Søndag 3 juli er en stor rapportasje av Hyde Park dagen før. Det er greit. På tross av kritikken som kan rettes mot Live8, var dagen i Hyde Park en fin dag å gjenoppleve. Forresten, nevnte jeg at Pink Floyd var der?

Tilbake på jobb. En kollega sier ”you’ve still got that pink floyd glow!” Jeg mistenker at gløden på dette tidspunktet delvis må skyldes solbrentheten. Men altså. Pink Floyd. Jeg har sett Pink Floyd! Vi sitter nede på puben, en mandagspils i bakgården til gammelmannspuben bak kontoret etter jobb. Vi snakker Live8, Afrika og politikk. Hjalp det, egentlig? Å tromme sammen musikere fra verden over til et show i Hyde Park? Lytter politikerne til det? Er ikke folk der fordi de vil høre Dido og Madonna og REM? Det går opp for meg at BBC klippet bort omtrent all politikken, og lot musikken stå igjen alene. Jeg blir forbanna. Men en sannhet gjenstår i alle fall: Pink Floyd spilte. Jeg vet ikke om jeg nevnte det…

5 og 6 juli begynner vi å roe oss. Debatten blir mer edruelig. 6 juli nevner vi ikke lenger Live8, for det er da nyheten kommer om at London skal ha OL i 2012, og så begynner galskapen og feiringen helt på nytt. En ny bølge av energi og positivitet griper London, her går det fra en high til en annen, jeg tenker “dette er ikke det verste stedet å være akkurat nå”. Folk snakker med fremmede på bussen. Først Live 8. Så OL. Fra musikk til sport: det finnes håp i verden. Det finnes ting som binder oss sammen. Ikke sant vel?

Vel. det var fem år siden. Fem år er et markerbart intervall, men ingen ser tilbake på Make Poverty History nå. Når jeg lukker ørene kan jeg fortsatt høre hysteriske jenteskrik fra da Brad Pitt steg frem på scenen, men kom noe ut av ordene han sa? Alt ble så stille på den fronten, tross alt. Vi graver ikke mer i det. Andre ting tar over rampelyset. Juli 2005. Juli 2005 har ikke lenger noen link til bekjempelse av fattigdom,  det er ikke det vi husker sommeren 2005 for lenger, for snaue 5 dager etter at Paul McCartney avsluttet ståheien i Hyde Park, eksploderer en buss og tre tog på undergrunnen.

Så 5 år senere reflekterer vi ikke om fattigdomsbekjempelse i Afrika.  Et utdrag av nyere avisoverskrifter fra London ser istedenfor slik ut:

Looking for peace after the London Bombings
Mother relives anguish losing daughter July 7
Memorial for 7/7 bombing victim
I’m so lucky to be alive after 7/7 bombings
July 7 bombings: why my life is better since the attacks.
Bombing survivor slams security services cover up

… og listen kunne fortsatt. Og fortsatt.

Innimellom hender det at kritikken om Make Poverty History kommer tilbake. Men den er kortlivet, og forsvinner igjen. Juli 2005 satt ikke fattigdomsbekjempelse på verdensagendaen, den gav oss heller et par bølger av eufori før en grunnleggende fysikkregel slo til; det som går opp skal ned.  Og det er akkurat den nedturen man sitter igjen med.   Channel 4 lanserer på mandag den første filmen i en serie på 7 filmer om Londonbombene.  Make Poverty History og rock i parken kan ikke måle seg med terroraksjoner.

I et par uker nå har systemet mitt prøvd å stålsette seg for det som er på vei: vissheten om at det er fem år siden. En litt uklar tråd som strekker seg fra Pink Floyd og fattigdomspolitikk til uniformer som insisterer på å evakuere meg fra under bakken. Stålsetting til markeringer på t-banene, opptrapping av politi og bilder av den vrengte, sprengte bussen.

Bortsett fra at det kanskje ikke skjer i år. At minnesmerkeserenadene kanskje uteblir. For jeg er et annet sted, nå. En annen by, et annet land, et sted der denne måneden og dette  året ikke betyr det samme. Likevel. Men heller ikke her snakker noen om bekjempelse av fattigdom, eller hva resultatet av de siste fem årene ble. Man kan tro det har forsvunnet ut av folkeminnet for lengst.

Til slutt er det lettere å si hva som ikke skjedde. Statusen er ganske enkel:
Terrorangrepet i London forblir ugransket.
Og verdens fattige er like fattige som før.

Be Sociable, Share!

•