Yoshimi ruster opp

“Hvordan det går? Ok. Helt ok”
“Ok?”
“Ja.”
“… men det er jo ikke sant, jo!”
“Joda.”
“Nei. Bare fordi du sier “jo” så blir det ikke sant!”
“Jo.”

Stille.

“Ok er i grunnen et relativt begrep.”
“Det er ikke så veldig relativt, du.”
“Når du tenker på det, jovisst. Du har alltid bare din ene forståelse av hva det vil si å være ok. Andre kan sette terskelen høyere eller lavere, det vet man lite om. Ok for meg er ikke nødvendigvis ok for deg.”
“Det er ikke et så relativt begrep at noen kan spørre “ok?” og du svarer “ja” uten at det stemmer”
“… dessuten finnes det mange elementer ved et sånt spørsmål. Det er spørsmålet som er feil. Du kan være dritforkjølet men være følelsesmessig ok. Eller være på bedringens vei etter å ha vært syk men ikke være helt frisk enda men føle deg relativt ok fordi det var verre før… hvorfor stirrer du slik?”
“… og på tross av all denne relatvismen fungerer verden likevel. Alt kan ikke være et definisjonsspørsmål hele tiden!”
“Alt er relativt. Blablabla.”
“Jeg tror du tar fornektelse til et helt nytt nivå.”
“Nei… jeg sier bare det er uklarheter her.”
“… og på tross av disse fortsetter verden å gå rundt. Det er små grenser av uklarheter det er snakk om her”
“Dette er en teit samtale. Jeg kommer til å blogge den. “
“Ok. Men du, går det bra?”
“Helt ok.”

Whatever.

Stille.

“Men du? Hva mener du egentlig med nye nivåer av fornektelse?”
“Jeg tror det er et tegn når … Nei! Vi går ikke inn på å definere mer nå!”
“Jeg syns bare at vi skal snakke om det samme.”
“Jeg tror ikke at vi kommer til å gjøre det…”
“Ok.”
“…noensinne.”
“Ok.”
“Ok.”