Yoshimi ruster opp

De sa ja. De sa ja!
I går sa de ja på Islandske Althingi.

IMMI – Icelandic Modern Media Initiative, som tar sikte på endre islands lovverk for å opprette et presseparadis for verdens journalister og forleggere, deres servere og deres kilder ble enstemmig vedtatt i går. Arbeidet for utformingen av et slikt lovverk kan dermed begynne. En del av arbeidet må bestå av juridiske endringer for å øke ytringsfriheten og journalisters muligheter til å beskytte sine kilder i tillegg til økt statlig gjennomsiktighet.

Man skal riktignok ikke selle skinnet før bjørnen er skutt; dette nye lovverket er jo ikke klart og implementert enda. Men likevel. Akkurat nå har jeg lyst på cava. Eller kald, tørr hvitvin. Eller en Flaming Sambuca. (Les; jeg vil feire i alle fall bitte litt!)

For selv om IMMI ikke har kommet helt i mål, har en viktig, viktig milepæl på veien blitt nådd.

Ok. Så jeg havner i noe som er tilnærmet lik en lykkerus når jeg leser om IMMI-vedtaket i morges. Så begynner jeg å lande. Det er langt å gå fra vedtatt til utforming  og til implementering. Det er det. Særlig om man må regne med hindringer på veien.

Pressefrihet og gjennomsiktighet burde ikke være risikosport, men Wikileaks – som fokuserer på å lekke ut og gjøre tilbakeholdte dokumenter tilgjengelige, har en annen erfaring; fra spionasje til statlige forsøk på å sabotere for Wikileaks.  Nå har også Pentagon tatt opp jakten på Julian Assange – mannen bak Wikileaks – for å kneble organisasjonen.  Vi kan nok dra en rask konklusjon her; ikke alle syns dette vedtaket i Island er en strålende ide.

Det er deprimerende å se – igjen, og igjen og igjen, at journalistikk i sin rette mening, skal være en slik risikoaktivitet. Men, sier den lille stemmen som liker at det finnes noe positivt der ute også, det er jo derfor det er så viktig det som skjedde på Althingi på Island i går!

Men flere spørsmål gjenstår; hvordan vil dette lovverket se ut når det klart? Og hvordan kan det hjelpe journalister og saken for et fritt media i andre land?

Jeg har ikke svarene på disse, men det blir komplisert når vi tar i betraktning globaliseringen av sensur. Pressefrihet kan få et fantastisk utspring på Island – men per i dag kan en fornærmet part i land A, saksøke en utgiver i land B i rettsystemet til land C (som f.eks i saken Envoy presser på her. Se også Nieman Journalism Lab). Hvor lett det er å lykkes med et slikt søksmål er ikke like tydelig. Informasjon på nett kan spres som ild i tørt gress. Hvem kan vel følge opp og saksøke hver eneste person på internett som siterer en artikkel noen ikke liker?

Hva et islandsk informasjonsparadis kan bety i praksis for journalister utenfor islandske grensene er ikke lett å si. Men det er ikke til å unngå at media, presse og kanalene for disse globaliseres, og gjør injurielovgivningen mye, mye mer komplisert. I Storbritannia, på den vestlige sensurtoppen med 200-300 kneblingsordre mot media gående nesten til enhver tid , har det har inkludert medieforbud mot å skrive om Trafigura, som har tilstedeværelse i 44 land, dumping av giftig avfall på Elfenbenskysten. Kneblingen gjaldt britiske medier, vel og merke.  Det har vært lite lyd om situasjonen i de resterende 43 landene.

Islandske Althingi mener det kan ta ett år å utvikle pressefrihetslovene for Island. Pressefrihetskampen må forøvrig globaliseres om den skal kunne takle globalisering av sensur. Likevel. Et skritt som det som skjedde på Island i går, ønskes alltid velkommen! Akkurat hvilke forhåpninger jeg har til hvordan islenderne kan påvirke global sensurpolitikk, er jeg ikke en gang sikker på selv.

Det er mulig at det beste vi kan gjøre, er å lære hele verden islandsk.

Be Sociable, Share!

•