Yoshimi ruster opp

Hvor er du fra?  spør taxisjåføren.

Norge.

Norge er ikke med i EU.

Nei.

Ikke meld dere inn! Ikke gjør det, ikke gjør det!

Dette er velmenende råd fra taxisjåføren som kjører meg gjennom Brussels
gater. Fordi jeg har vært på farta i de siste dagene, ankommer jeg Brussel uten
kart, uten telefonnumre, uten kontaktpersoner… men med en gateadresse. Da blir
det taxi. Det øker sjansene for å komme frem. Og i denne snakker vi altså
EU.

Se her, sier taxisjåføren og stopper utenfor Europaparlamentent.
Denne begyningen er den styggeste i hele Brussel! Tror du ikke?

Jeg har ikke sett hele Brussel, svarer jeg.  Det er jo også sant.

***

Etterhvert går jeg gjennom Brussel med en dame som kjenner området. Brussel
er ikke så ille, bestemmer jeg meg for. Men når vi spiser middag-lunsj-whatever
insisterer kelneren på å snakke fransk til meg.

Jeg kan ikke fransk, sier jeg men snakker du engelsk?

Oui sier kelneren. Og fortsetter å snakke fransk. Han gjør ikke
det med de andre i selskaet, det er det som forvirrer meg.

Han tror du er britisk, hvisker nederlenderen ved siden av meg.
Prøv å stamme litt eller noe. Eller få inn en norsk aksent, hør mindre…
London ut!”

***

Turen til Belgia er interessant, men ting går for fort. Jeg er tilbake i Oslo
innen halv ti på kvelden.

I beina har mangel-på-søvn-smertene spredt seg fra anklene og opp mot knærne.
 Det dunker bak øynene. Jeg er ikke happy.

Ute med en håndfull venner på kvelden,  etter jeg har kommet tilbake, sitter
jeg i sofaen med en øl i hånden og ikke snakker med noen.

Er du sur?” spør noen.

Nei.

Har noen dødd? spør noen.

Nei

Jeg er bare litt trøtt, innrømmer jeg…

Og bestemmer meg for en ting. Når man likevel ikke kan sove, kan man like
gjerne blogge om de forskjellige tiltakene man prøver.

Jeg håper selvsagt at søvnen blir mer medgjørlig snart.

I mellomtiden; gi meg tipsene dine.