Yoshimi ruster opp

Jeg kommer frem til byen som ikke er målet akkurat nå, og tenker “fuck it“, jeg kommer meg ikke frem likevel, jeg blir her i kveld. Finner et hotell. Sjekker inn. Kjøper kaffe. Finner trådløst nett. Finner mat. Finner ut at jeg vil sove, mer enn noe annet i hele verden men at klokken bare er halv tre. Tenker “fuck it”, kryper til sengs. Og sover ikke. Åpner vinduet. Sover ikke. Prøver den stillingen og den stillingen og den stillingen. Og sover ikke. Det er ikke rart, sier jeg til meg selv. Klokken er ikke tre en gang. Står opp. Finner kaffe.

***

Nettene er lyse. Ikke helt like lyse her som hjemme, men forskjellen er ikke stor. På jenterommet fra Gamle Dager flommer lyset ned gjennom takruten på det gamle kvistrommet; jeg har kommet hjem sånn i 3-tiden på natten og kryper til sengs mens rommet blir lysere og lysere. Men det er greit. Jeg har egentlig ikke regnet med å sove. For her er greia; jeg sover nesten ikke disse ukene. Jeg døser.

Men på jenterommet mitt, som aldri ble helt ferdig (den store stensilen av Tommy & Tigern uteble) er fortsatt takvinduet inntakt, og jeg kan stirre opp på himmelen og huske hvordan det var her i mørketiden da man kunne ligge i sengen og se opp på stjernehimmelen bare natten var klar nok. Skjønt, jeg bor ikke her lenger. Noen har malt vekk knallfargene jeg hadde på veggene, og istedenfor er fargene lyse, lyse, lyse. Nesten som juninatten selv.

De har katt, nå. Og den er glad for at jeg ikke sover, den er selskapssjuk og ikke så altfor gammel. Jeg fascineres litt av denne motoren den slår på, kattemotoren som maler og maler og maler inne i dyret. Jeg gir opp å kaste den ut av rommet, og kattedyret og jeg ligger der under loftsvinduet og kikker ut på en blå himmel. Før jeg vet ordet av det, er det morgen igjen. Tid for kaffe, tid for god-morgen, og tid for halvpolitiske frokostdiskusjoner. Katten gjesper og legger seg i solsteiken. Det slår meg at jeg skulle ønske jeg var en katt. Og at det for kjølig her til å finne en døseflekk i gresset.

Det er litt motvillig at jeg kommer frem til konklusjonen at jeg faktisk er trøtt nå; i min bok betyr nemlig ikke trøtt at man trenger å sove et par timer, det betyr at man ikke får sove mer enn et par timer, noe som fører til smerter i anklene og av og til bak øynene. Og etter et par uker, eller noen måneder blir det etterhvert plagsomt.

Følg hjerteslagene, sier min lille Voice of Reason. Jeg leste det et sted: om du ikke får sove, om du virkelig ikke får sove, så legg hodet på noens brystkasse, lytt til hjerteslagene deres, lytt til rytmen og det skal få deg til å sovne. Til slutt. Det funket. I sikkert en hel halvtime. Men det er nesten ti år siden. Og uansett er det litt mye forlangt at andre skal holde seg i ro og på ryggen så du kan bruke brystkassen deres som hodepute. Det er enda mer forlangt at de skal reise med deg til byer du ikke hadde tenkt å være i der og da for å stille sin brystkasse til rådighet.

“Hva tenker du på?” spør min andre halvdel innimellom. Sånn når jeg er våken om morgenen og likevel ikke får til dette med å stå opp. “Hva er det som holder deg våken?”

“Er det meningen at jeg skal vite det?” svarer jeg. For jeg vet ikke. Men det hadde jo unektelig vært praktisk om jeg gjorde det.

Men dette har skjedd før. Sist gang prøvde jeg denne hodet-mot-brystkasse-greien. Det var ikke nok til å bli kurert for insomnia. Forrige gang satt jeg oppe om natten og skriblet dialoger. Forrige gang hadde jeg ingen steder jeg absolutt måtte være klokken åtte nesten morgen. Det er litt lettere med søvnløshet akkurat da. Hvordan den til slutt forsvant, husker jeg ikke. Man lærer da ikke av sine egne erfaringer…

Men denne byen er ikke den verste å være søvnløs i. Å sitte på kafeer og drikke kaffe og se på livet og røren og bare forsvinne inn i mengden. Å vandre rundt i ukjente gater. Å sitte på hotellrommet til slutt, alene, der den eneste lyden er fra takviften. Å nesten høre sine egne tanker surre. Å tenke at det er synd at katter er så små at jeg ikke kan legge hodet på brystkassen deres. Bare i tilfelle det hadde funket.,

Det slår meg at jeg lurer på hvilken lyd søvnløshet har. Sånn egentlig.

Og at jeg egentlig kunne tenke meg å være en katt.

Be Sociable, Share!

•