Yoshimi ruster opp

Jeg liker vanligvis ikke merkelapper.

Jeg liker ikke bokser. Det er sånt andre putter deg i og gir deg et stempel, og en rekke antagelser du nå skal leve opp til. Sånt som gir meg makk.

Og nesten fem år etter terrorangrepet i London 2005, kommer en ny merkelapp på banen. Den heter “London Bomb Stress” og har blitt anerkjent blandt psykologer i London, og min aversjon mot merkelapper begynner allerede her.

At London Bomb Stress skal være sin egen greie går utenfor min forstand. At det ikke holder å kalle det Bomb Stress. Eller noe annet – og nei, jeg vet ikke hva. PTSD? PTSD virker som en forholdsvis romslig boks, uten at jeg egentlig kan nok til å uttale meg om det. For ellers sitter vi med en voksende liste;

Moscow Bomb Stress
London Bomb Stress
Madrid Bomb Stress
Bali Bomb Stress
…  you get my drift, no?

Det er sikkert interessant for nerdene på sitt felt å kunne sammenligne disse. For vanlige dødelige som meg selv, virker det derimot som ressurssløsing.

For om vi ser på London Bomb Stress er det en merkelapp som har blitt tildelt over en tredjedel av menneskene som allerede bærer en annen merkelapp; merkelappen “overlevende”; og aversjonen min mot merkelapper fortsetter – nå også med et definisjonsspørsmål. Hva vil det si å være overlevende?

I følge University College London (UCL) er dette merkelappen de har gitt til de tusen menneskene de fikk identifisert og kontaktet etter terrorangrepet ved hjelp av dokumenter fra politi og sykehus, som del av et støtteprogram universitetet hadde gående. Dette er altså antallet mennesker som har vært i direkte kontakt med politi og/eller helsevesen som et resultat av bombene. Av disse tusen er det kun 4% som ble tilbudt henvisning til psykolog, mens resten sannsynligvis ikke ville fått oppfølgning hadde de ikke blitt kontaktet av UCL. (Noe å tenke på når det britiske helsevesenet blir rost i skyene for deres håndtering av situasjonen).

Jeg tenker på en kollega, nemlig. Som var i toget som ble sprengt på Edgeware road, og den siste, den aller siste, av mine kollegaer jeg fikk fatt i den dagen. Per definisjonen over, er du ikke overlevende om du selv er i stand til å gå fra åstedet. Men hva er du da? Det finnes ingen merkelapp for det. Det er i alle fall ingen som tilbyr deg hjelp, eller sier at det er deg den er rettet mot.

The Emergency Medicine Journal estimerer at 4000 mennesker ble “påvirket” av angrepene, og rapporterte i 2006 at kun 25% av disse individene hadde blitt identifisert (noe som stemmer med UCLs beregninger av 1000 kontaktede). Det er vanskelig å vite hvor mange som egentlig tumler ut av tuneller og transportvogner når slikt skjer, som ikke snakker med helsevesen og politi før de går. Men min mistanke er at det er her de store tallene ligger.

Nå er jeg ikke psykolog. Jeg skal ikke late som jeg kan noe om emnet, ikke egentlig.  Men en rate på 4% av henvisninger mot et ukjent antall på estimert 3000 ser ikke bra ut.  Det er da man trenger en merkelapp. Enten den er fra Madrid eller London.

***

Emergency Medicine Journal finner du forøvrig her.
Og BBC skriver om London Bomb Stress.

Be Sociable, Share!

•