Yoshimi ruster opp

Jeg hadde vel et slags romantisk forhold til Brighton. Byen, altså. Ikke en av de tusen mennene med samme etternavn.

Jeg sa til meg selv at det var hit jeg skulle. En dag. Om jeg skulle bli boende i dette landet, er var det i denne byen; hovedstaden av hva Stephen Wells beskrev som “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers”.

Og “crusty-wusty, hippy-dippy, twat-hatted, ning-nang-nongers” høres jo unektelig ut som min type folk, på mitt type sted. Mens resten av landet nylig diskuterte rødt versus blått versus gult i valget, for eksempel, stemte Brighton grønt og ble de første til å få The Green Party representert i Parlamentet. Det er nesten så man blir stolt, på tross av at man ikke kan stemme selv, og på tross av at man ikke en gang bor der.

Brighton er den Mest Besøkte Byen Jeg Ikke Har Bodd I. Det er der vi sitter med beina i havet og spiser jorbær en varm sommerdag, det er der vi har sjapper som spesialiserer seg på å selge “ting vi har laget av resirkulerbare ting”, det er her det er normalt å være litt eksentrisk, noen kaller det for en Camden i byformat istedenfor bydelsformat, og du kan være straight eller gay eller bi eller trans, bare du lar folk være i fred og oppfører deg noen lunde ok. Her de selger klær laget av resirkulerte klær. Gjenbruk er bra i Brighton. Og de har en bruktbokhandel som strekker seg over flere etasjer med vindeltrapper, i øverste hylle, i så øverste hylle at jeg må stå på tå på en krakk for å nå opp, og der finner jeg for eksempel norske trolleventyr på engelsk.

Men det er ikke bare de små gatene og egne butikkene og de sære festene. Det er stranden, og steinene og livet. Det er solen. Det er er her alt Londonstresset bare renner av og smelter ned i bakken. Geeez. Slapp av, vel. Ta en øl og slapp av. Gå ut på bryggen, helt ytterst, der vinden nesten blåser deg over til Frankrike. Her, tenker jeg, her kan jeg slippe ånden min fri. Helt fri. Her kan den fly, og fuck knows hvor den vil.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rømte til Brighton, bare at det sikkert ikke var mange nok. Ikke egentlig.

Jeg tenker på Brighton i dag, på vei hjem til Norge, tenker jeg på Brighton. Uten noe særlig godt grunn egentlig. Men jeg kunne sikkert godt vært der nå.

Men jaja. Life’s a bitch. Og  sånn går nu dagan.

Be Sociable, Share!

•