Yoshimi ruster opp

Om jeg husker rett er 16 mai den nasjonale fylledagen i Norge, så dermed ønsker jeg dere Happy Hour fra litt lenger sør på kontinentet.

Det slår meg at jeg burde tatt hintet i fjor, da jeg opplevde med min første 16 & 17 mai i Norge siden russetiden. Jeg var hjemme på besøk, grillet, drakk øl og ante fred og ingen fare den ene dagen. Eurovision var på TV, alle var opphengt i denne Rybak-eventyr-gutten, og jeg prøvde å omstille hjernen min på en ting; om to måneder er jeg ikke lenger besøkende her, om to måneder bor jeg i dette landet igjen. Hjelp!

Og Rybakgutten vant, og det betydde jo at hele Norge vant, og “er du ikke stolt?” spør min bestemor, men jeg er ikke det; det er jo ikke jeg som kan spille fele eller synge tross alt.

Så kom 17 mai. Med kanonskudd og buekorps og korpsmusikk, og flagg og bunader og støy, og mere flagg, og mere flagg, og mere støy; og is og rømmegrøt og kaker og kaffe, og bunader og flagg og leker osv, osv, osv.

“Ja?” sier bestefar. “Hva syns du?”
“Eh…” sier jeg. “Kaffe. Trenger kaffe.”

Mine besteforeldre er redd for at utlandet har  ødelagt meg; at jeg ikke lenger tenker i patriotisk fellesskap, at man blir for mye individ der på andre siden av pytten. Jeg unngår å kommentere bekymringene deres, for, om jeg skal være ærlig, hvor begynner man hen?

Jeg sier at jeg skal være snill og kle meg pent. Siden det er 17.mai. Den første, på ni år. Så jeg kler meg pent (alt er relativt) og tar med meg hunden ut, går opp på knausen der jeg kan se over vannet over til Bergen. Jeg sverger på at det ser ut som om det regner litt der. Tilpass når man driver og vekker folk med kanonskudd.

Dette, gneldrer en liten stemme inne i meg, dette er slik livet i Norge kommer til å bli; bunad, flagg og Eurovision song contest.

Så reiser jeg  tilbake til London. 16 og 17. mai  blir et vagt minne; alt som gjenstår er en kompis som sier at Alexander Rybak må være det vakreste som fins; vet jeg om 
a) han er single?
b) han er homo?
c) noen som kan koble dem?

Jeg kan dessverre ikke hjelpe.

Og to måneder senere flytter jeg til Norge.  Jeg ignorerer mine bekymringer om Eurovision, bunader og flagg. Og hittil har jeg klart, egentlig, å unngå alle disse tre tingene, det hjelper selvsagt å rømme landet litt når det virkelig nærmer seg hype.  De sier at nordmenn aldri er mer norske enn når de er i utlandet. Vel. Jeg var i Norge på 17 mai i fjor, og jeg er uenig.

Det er uansett ikke det det handler om nå. Jeg oppdaget bare at det er 16 mai; den store drikkedagen før korpsmusikken tar deg. Så happy drinking.

Det var egentlig bare det jeg ville si.

Be Sociable, Share!

•