Yoshimi ruster opp

Britene liker ikke koalisjoner.

Vi forstår ikke konseptet av samarbeid, sier en brite til meg i dag. Det er veldig ubritisk å skulle samarbeide!

I det Parlamentet blir “hengt” – det vil si at ingen av partene får rent flertall, kan du neste lukte panikken begynne å spre seg. For hva skjer nå? Hvordan i all verden kan noen ha makten når de ikke er i flertall? Da får du jo en svak regjering som ikke kan trumfe noe gjennom?

Det er forøvrig tydelig at the Conservative (Tory) er de største; de kan enten gå inn i mindretallsregjering eller de kan forme en koalisjon. Alternativt kan mostanderne forme koalisjoner for å bli større. Bildet er ikke så fryktelig ukjent, går jeg ut fra.

Så. Plutselig vil alle til sengs med Nick Clegg, leder av the Liberal Democrats (Libdems).  Regnestykket er enkelt:

New Labour + Libdems = nesten flertall.
Tory + Libdems = flertall.

New Labour + Tory = gigantisk flertall, men denne muligheten diskuteres ikke. Jeg tror det er fordi egoene er for store. New Labour og Tory skal jo være mot hverandre. Det er Clegg, med the Libdems som forstyrrer bildet her. Hallo? Hvor kom egentlig han fra?

Her er greia. Tory og New Labour flørter hemningsløst med LibDems, og LibDems flørter rimelig hemningsløst tilbake. Man velger da sine sengepartnere med omhu.  Dette virker ikke unormalt fra mitt ståsted; Clegg er nå i en posisjon der han må prøve å få mest mulig av sitt partis politikk inn i regjeringen. Man må forhandle litt da.

Men britene liker det ikke. De ser på Nick Clegg og rister på hodet. Hvordan kan han? Hvordan kan han snakke med to partier på en gang? Hvordan kan han være  i forhandlinger med to stykker på en gang? Eier han ikke skam i livet? Venner på facebook omtaler ham som monsteret som yngler i Themsen.

To venninner sender meg e-post. Den ene skriver at “åneiåneiånei, dette er grusomt, regjeringen kommer til å falle, den kommer til å være svak, dette går jo ikke an!” mens den andre sier “haha, en dag får vi kanskje også noe som ligner demokrati!” En bekjent på facebook skriver at “ideen om proporsjonal representering skremmer meg, se hvor mye bråk det er nå, det er jo ingen som sitter med makten og kan kontrollere dette sirkuset!” Det Clegg tilsynelatende forhandler hardest om er jo reform av valgsystemet (i de nåværende systemer kan du komme siste av de tre store og likevel vinne flest mandater), men et hengt parlament selger ikke valgreform til britene.  (Ville det ikke vært grusomt om alles stemmer telte likt?)

Etter mye om og men trekker Gordon Brown seg som leder av New Labour, men partiet hans er så uenige om det potensielle samarbeidet med Libdems, at Libdems sier det får være det samme og går inn i koalisjon med the Tories.  Ok. Så hva skjer da?

Tory er størst og får de viktigste ministerpostene; utenriks, innenriks, justis… Libdems får ting som Skottland. Riktignok får de også energi og miljø, noe jeg vil anse som viktig, men som beslutningstakerne hos the tories neppe gjør.  Jeg ser på løftene denne koalisjonen kommer med, og masse av det er blablabla, og masse av det er er “nei, nei, nei!!”, men jeg skimleser, det er en ting jeg vil vite, det er en ting jeg vil vite og det har med borgerrettigheter å gjøre;

Tory-Libdem-koalisjonen lover  bland annet følgende;

• Å avlyse ID-kort-programmet, det nasjonale identitetsregisteret og den neste generasjonen av biometriske pass
• Å gjøre det ulovlig å ta barns fingeravtrykk på skolen uten foreldrenes samtykke
• Å gjenopprette rettighetene til ikke-voldelige demonstrasjoner
• Å evaluere injurielovgivningen for å beskytte ytringsfriheten
• Å beskytte mot misbruk av anti-terror-lovgivining

og listen fortsetter.  Jeg sitter her og nikker og tenker “ja, det trenges!” og “ja, det må gjøres” og “ja bra de tok med den” mens hjertet egentlig synker i brystet.  Hele listen med borgerrettigheter som nå skal bringes tilbake, understreker en viktig ting; det er ikke bare noe jeg finner på. Det ER alvorlige tilstander på andre siden der. Og selv om dette står i koalisjonens program, så er jeg ikke overbevist om at det skrevne ordet er det samme som det vi vil se i praksis.

Det er jo lov å håpe, selvsagt.

Borgerrettigheter har for meg blitt det viktigste elementet i den nye regjeringen i Storbritannia. Jeg liker ikke William Hague som nå er den nye utenriksministeren der, og jeg liker ikke innvandringspolitikken som the tories står for.  Men uten borgerrettigheter som lar borgere uttale seg om politikk de ikke liker, kommer vi ikke særlig lenger.  Så borgerrettighetene er viktige. Jeg er glad Nick Clegg har fått dem inn i programmet, i alle fall. Det er en begynnelse.

Og så? Så må presset holdes oppe.  Realiteten? Time will tell. For nå ser i alle fall Cameron og Clegg ut som verdens beste venner, det er nesten så jeg tenker på Tuppen og Lillemor. (Skal jeg en gang nevne at en uavhengig granskning inn i terrorangrepet i London juli 2o05 ikke har blitt nevnt av en av dem? Nei. Ikke denne gang, du har hørt fra meg ofte nok, så det blir med en parentes denne gang).

Vi kan oppsummere slik: jeg forholder meg rettigheten til å være skeptisk.

Be Sociable, Share!

•