Yoshimi ruster opp

1. Jeg flykter fra nyttårsfesten og han løper etter, han roper vent mens jeg overhodet ikke har som hensikt å vente, men inntak av vin, champagne og tequila gjør det ikke så altfor vanskelig å ta meg igjen, særlig ikke i en blindgate; jeg står med ansiktet mot en murvegg og vil ikke se på noen.

2. Han sier unnskyld, og klemmer meg, han sier du vet jeg ikke mente ille, og jeg nikker, for jeg vet det. Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det. Det går bra, sier jeg. Han mumler noe om at jeg burde røyke, og fyrer opp til meg. Jeg rister på hodet og tar i mot likevel.

3. Vi går arm i arm nedover Beverley Road med tequila og røyk i munnen, og jeg vet ikke helt hvem jeg skjeller ut; om det er folk generelt, eller ham, eller samfunnet eller apatien eller meg selv. Jeg sier typen min kommer til å ta livet av meg om jeg røyker, han sier det er ikke alt typen din trenger å vite. Capishe?

4. Han spør, hvorfor ble du så opprørt? Men det er ikke godt å si. På grunn av en som hengte seg i garasjen på lille juleaften for alle de årene siden, fordi en annen jeg kjenner nettopp prøvde å ta en overdose, fordi folk er deprimerte og suicidale og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det, og det er blod i Afghanistan og det kommer til å bli bråk om Irak og det er 1 januar 2003, klokken er vel et eller annet sted på natten og om tre uker har jeg eksamen.

5. Du må klare å le av sultne barn i Afrika, sier han plutselig. Cynic up! Du, det krever hardere hud å overleve som en fluffy bunny enn du tror. Du er flink til fluffy bunny, men ikke så god på herdet hud.

6. Jeg svarer at ingen overlever. Må det være en hastesak å logge seg ut? Alle dør til slutt. Uansett. Thank fuck for that, svarer han og rekker meg en ny røyk.

7. Jeg røyker ikke. Bare så det er sagt.

8. Det er noe jeg vil si deg, sier han. Fyr løs, svarer jeg. Han blir stille. Han sier at trikset med aftershock er å kunne holde det i munnen i et helt minutt. Jeg påstår at det ikke var det han mente å si, og han innrømmer at det stemmer. Men likevel, legger han til. Et minutt! Den blå!

9. Den andre tingen hvisker han heller. Under et gatelys, midt i Englandskulden, i et dodgy strøk og jeg må love, jeg må love, å aldri videresende slik en klisje, og jeg lover, og jeg sier det var fint sagt likevel, klisje eller ikke. Du ble i alle fall stille nå, observerer han. Da har jeg fått noe til. Er vi ferdige med å være sinte på meg nå?

10. Vi har vært ferdige med å være sinte for lenge siden. Nå bare fryser vi.

11. Festen er enda ikke over. Vi skyter tequila. Og siden vi er studenter nesten alle sammen er det ok at gjestene sovner i en haug i sofaen min.

12. Neste morgen gråter lungene mine. Klokken er halv åtte om morgenen, det er fortsatt 1 januar. Setter på kaffen. Jeg hører Herregud, sover du aldri?! i døråpningen bak meg, og han står der med jakke over armen og baggen i hånden, klar til å hoppe på toget nordover. Aha, utbryter jeg, noe anklagende. Du hadde tenkt å bare stikke, du!

13. Det var akkurat det han gjorde sist gang, nemlig, skjønt han gav en advarsel på forhånd. En dag var han borte, og det som sto igjen var en pakke håndlaget pasta med instruksjoner om å bruke mye salt i vannet. Han stirrer i gulvet. Jeg vet ikke hvordan man sier farvel, innrømmer han. Det verste, det aller verste, er når avskjeden er det sterkeste minnet man har slik at det overskygger alt det andre.

14. Jeg sier han kan få lov å gå uten å si noe om han vil det, men at det ellers er seks måneder til han faktisk emigrerer så han har litt tid til å øve seg på. Han har mange som vil si farvel, tror jeg. Han henger i døråpningen, drikker kaffe og snakker om Gamle Dager mens jeg stirrer ned i cocktailrester i en plastmugge og er ikke helt våken nok til å vite hva jeg skal gjøre med dem.

15. Frys det, sier han. Du kan lage is av den, vi spiser den når jeg besøker deg i mars! Og jeg finner en plastikkboks og heller forsiktig restene av margarithaen i, leter etter lokket, får stablet den i fryseren. Men fryser alkohol i fryseren min da? spør jeg ut i luften. Spørsmålet blir ubesvart; jeg ser opp. Jeg vet ikke hvordan det sies, sier han, men…

16. Jeg kan fullføre setningen; du har et tog å rekke, og det er ikke et farvel; vi sees om tre måneder. Han nikker. Han sier han trenger øvelse. Og så går han.

17. Det er 1 januar 2003. Snart kommer livet til å bli sykt hektisk, og deretter blir det mars og vi kommer til å sitte der og spise frosne cocktails til Bill Hicks. Det slår meg at jeg aldri hadde trodd at vi en gang skulle holde kontakten såpass lenge.  Noen overraskelser er av den gode sorten.

Be Sociable, Share!

•