Yoshimi ruster opp

1. Jeg ankommer Belfast med en tysk biolog. Det slår meg at vi er et merkelig reisefølge, men det gjør ingenting. Hun er ryddig og praktisk der jeg er kaotisk med hodet i skyene. Likevel er det jeg som oppdager først at passet mitt er borte. “Det måtte selvsagt være ditt pass,” sukker hun. Deretter setter panikken inn.

2. Jeg vet rett og slett ikke hva man gjør i et fremmed land uten pass. Vi drar til hallen vi skal være i. Jeg registrerer meg. Og nevner at passet mitt er borte.

3. Det er bare så mye man kan gjøre; man kan ringe. Jeg ringer flyplassen (ingenting), jeg ringer konsulatet i  Belfast, (nummer virker ikke og de åpner på mandag) konsulatet i Manchester og ambassaden i Dublin selv om jeg vet at Dublin er på andre siden av grensen; her ringer man alle som muligens kan si hva jeg skal gjøre. Etterpå har jeg lagt fra meg tusen meldinger og må lade mobilen.

4. Om tre dager skal jeg reise til USA. Jeg oppdager at det er mulig at det ikke skjer.

5. I baren serverer de guiness med vodka. Jeg heller en ned, og får en ny. En eller annen fyr i lilla skjorte prøver å snakke med meg; han er her alene, fastslår jeg. Konferanser er kjipe når man er alene. “Jeg liker ikke dette med landegrenser og ID,” kjefter jeg til mannen i den lilla skjorten. Han ser forvirret ut. “Hva mener du?” spør han høflig. “Passet mitt er borte! Jeg må bo i Belfast nå!”

6. Den lilla skjorten kjøper en guiness-vodka til meg og forsvinner. Like greit.

7. Mary er fra Irland og har lange lyse fletter. Jeg vet ikke hvordan vi kommer i snakk med hverandre. Men hun sier at det sikkert er like greit å låse mobilen inne til lading på rommet mitt så jeg slipper å vente på oppringing fra stengte ambassader; klokken er 22.30, tross alt, og mens jeg gjør det, fikser hun whiskey til oss. Det slår meg at Mary er kul.

8. Det kommer en ny dag i morgen. Passet vil fortsatt være borte da. I mellomtiden… drikker jeg whiskey med Mary. “Danser du?” spør hun. Jeg vetdafaen. Sikkert.

9. Av en eller annen grunn danser vi salsa. Her er det whiskey og salsa og lyse fletter og ting som egentlig ikke går sammen under vanlige omstendigheter. En som heter Michael spør om jeg kan lære ham salsa. Jeg sier at det er vel bare å henge seg på, er det ikke det?

10. Jeg har en liten innrømmelse å komme med: jeg kan ikke salsa. Men det vet ikke Michael, og han er fornøyd med dansetimene og kjøper whiskey når jeg sutrer over at passet mitt er borte.

11. Vi mister siste buss. Mary og jeg vimser rundt i Belfast til fots. Vi må gjennom en port for å komme inn, det ser ikke lett ut. Jeg tør ikke klatre opp på Mary fordi jeg sikkert er tung. Hun tør ikke klatre opp på meg av samme grunn. Vi finner ut at vi kan være jævla høylydte til noen slipper oss inn. Noen slipper oss ikke inn, men noen kommer ut med lommelykt og vi begynner klatringen likevel. Etterpå faller vi sammen i latterkrampe på plenen.

12. Mobilen har to ubesvarte anrop, men akkurat nå kan jeg godt bli værende i Belfast. Det er uansett ingen som kan gi meg et nytt pass, bare noen som vil spørre om jeg har funnet det gamle.

13. For første gang i mitt liv våkner jeg med et klesplagg mindre enn det jeg hadde i går.

14. Konferansen begynner med dystre nyheter. Tom Hurndall har blitt skutt i Palestina og ligger i koma. Alle er stille. Helt til ambassaden ringer, og jeg må løpe, forbi mennesker som prøver å holde to minutters stillhet. I andre enden rister de på hodet, en dame napper mobilen ut av hånden min og slår den av. Hun fnyser. “To minutters stillhet,” hveser hun.

15. “Pass…. “ begynner jeg. Men det er for sent. “Ambassade… ”

16. Fuck. Jeg må virkelig bo i Belfast nå.

17. Det går to timer før jeg får fatt i ambassademannen. Han sier at han ikke kan hjelpe meg fordi jeg er i Belfast, og ikke i Dublin.  Jeg sier at konsulatet i Belfast er stengt og at jeg kommer til å miste flyet mitt til USA. Han sier beklager, men han kan ikke gjøre noe.

18. Biologen stråler; hun har funne ut at de fleste kvinnene her ikke bruker sminke og drar konklusjon at lilla leppestift vil gjøre susen for det motsatte kjønn. Jeg har ingen mening. Hallo! Jeg må bo i Belfast nå.

19. Du er ikke bare litt fyllesjuk? spør Mary og gir meg en kopp kaffe. Damen er en tankeleser! Kan jeg ta deg med i kofferten til USA? spør jeg. Hun nikker. Planen innebærer forøvrig at jeg finner passet mitt.

20. Rett før klokken blir fem kommer damen som tok fra meg mobilen og la på røret. Hun sier at noen, noen har funnet passet mitt. Det er bare et lite problem. Det er ikke i Belfast lenger, det er i Liverpool og jeg trenger.. eh… pass for å fly over pytten. Vanligvis ville ID gjort susen, men i disse high-security tider når du ikke engang er en britisk borger…

21. Jeg lirer av meg en lite pen og lite feminin remse. Mannen i den lilla skjorten går forbi og ser overrasket på meg. Han sier “du er definisjonen på bråk, du?!” Jeg svarer “jeg må bo i Belfast, for helvete, hva tror du?!”

22. Kvelden kommer. Med mer whiskey, mer dans, Michael og Mary. Etterpå ender jeg og Mary fnisende opp i baren og prøver å bestille whiskey med noe forskjellige til hver gang. Kombinasjonen whiskey og sitronbrus er muligens den største suksessen.

23. Det går an å mase seg til mye. Også til å fly over pytten fra Belfast til Liverpool uten pass. Mission Accomplished.

24. Biologen og jeg reiser videre til Manchester, hun bor rettt overfor the Lad’s Club (The Smiths, anyone?) og bruker de siste minuttene hjem på å be for at ingen skal ha brutt seg inn i leilighen hennes igjen. Vi går ut til en diskorestaurant, et rart sted som brer seg over flere etasjer med fargerike lys i taket. Hun prøver å spørre om Mary men jeg forstår ikke spørsmålet. Så synd.

25. Jeg vet enda ikke hva som skjedde med toppen min. Men jeg kom meg til USA.

Be Sociable, Share!

•