Yoshimi ruster opp

Vi kan begynne med New Labour.

“Jeg forstår ikke at du kan være så intenst mot New Labour,” sier New Labour-mannen. Det finnes mange grunner til at jeg er intenst mot New Labour, så la oss holde oss til den ene.
“Ingen granskning inn i terrorangrepet 7 juli,”sier jeg. “Ingen. Nothing! Nada! Zilch!”

Han hever øyebrynene på en ekkel “jeg-tror-deg-ikke”-måte. Så jeg fortsetter.
“Her er tre ting du ikke vil høre på rad; 7 juli 2005 dør 56 mennesker som resultat av terrorangrep i London, og over 700 mennesker registreres som skadet. Deretter nekter de å iverksette en granskning – fordi de ikke vil undergrave sikkerhetstjenestene som det viser seg at sannsynligvis har hatt mer informasjon enn man tror.  Og deretter kommer nye lover som gjør hele navigasjonen vanskeligere, f.eks gjennom den nye Justice and Coroners Act som gjør det mulig å holde undersøkelser inn i dødsfall bak lukkede dører dersom de skulle bestemme seg for å i det minste undersøke de 56 dødsfallene fra den dagen, om ikke annet.”

“Gi deg,” sier han. “Hva er det egentlig du insinuerer?”

Her er litt av saken; jeg insinuerer ingenting. Jeg sier tre ting jeg ikke liker.
Han sier en ting han ikke liker: “Jeg liker ikke sånne konspirasjonsteorier,”sier han.

Men her er litt mer av saken: jeg har ikke lagt noen teori på bordet. Jeg har bare sagt et par ting jeg ikke liker.  Og her er to til:

De lover en granskning.
Den kommer ikke.
(Det er dyrt med sånne granskninger. Vi må se fremover.  Men fremover ser slik ut: Terror-alert! Terror-alert! Politiraid, Terror-alert. Get them fuckers!)

“Justice and Coroners Act er ikke en teori,” sier jeg. “At de ikke vil granske er ingen teori. For fucks sake, man! Hvilken teori har jeg lagt på bordet?!”   Men det skal ikke mer til. Temaet skiftes. Hardt og brutalt. Case closed.

“Dessuten,” hvisker han, sånn plutselig, en halv time senere, “må det ha vært en granskning. Jeg husker at det var en granskning.”
“Rapport,” sier jeg, og gidder ikke hviske. “Det var en rapport. Den var slurvete, mildt sagt.”
“Gi deg nå,” sier han.

Jeg er faktisk litt lei meg for at jeg er for gammel til å sparke folk på skinnleggen. Her er enda ting jeg ikke liker; at andre legger i ord i munnen på meg.

Et par uker senere irriterer dette meg fortsatt, så etter å ha reist med nattoget, og endt opp på en en sen fest i byen som egentlig aldri ble hjemme, freser jeg til en jeg ikke har sett på lenge basert på hans tilbøyelighet til å være enig med det flertallet er uenig i. Jeg hveser “vet du hvor lite som skal til for å bli beskyldt for å være en konspirasjonsteoretiker?” og buser ut med en slags gjentakelse av samtalen over.

Vedkommende vet egentlig lite. Vedkommende vet ikke hvorfor jeg er så hengt opp i akkurat London og bombene der, og det er like greit. Det visste heller ikke han som slapp unna med skinnleggen intakt. Utgangspunktene skal være like her, fair is fair.

“Har du fått konspirasjonsteoretikerstempelet?”
“Ja” (det høres mest ut som et snerr, mind you).
“Gratulerer! La meg se… vi du ha gin?”
“Ja”

Og så.
“Du, dette handler ikke om konspirasjoner, det handler om at det ikke går an å si noen ting! Skal jeg si deg noe jeg ikke liker?”
“Ja.”
“Folk!”
Han ler. Han sier “litt vel misantropisk til å være deg, eller…?”

Men jeg kan utbrodere. Jeg liker ikke folk som legger ord i munnen på meg. Jeg liker det ikke når folk ikke lar poenget komme frem før de har bestemt seg for hva det er jeg har sagt. Jeg liker ikke fordommer. Jeg liker det ikke når folk kaller det ekstremisme når man snakker om noe som kan ansees som grunnleggende, demokratiske rettigheter.

“Det er klart det ikke går an å si noe,” sier han. “Hvem sin interesse er det vel at man bare skal gå rundt og tenke og stille spørsmål? Det gjør jo hele verdensstyrejobben mye vanskeligere?”
“Du kan ikke tenke sånn… ” begynner jeg. “Hallo! Det der er jo en evig nedoverspiral.”

Han sier at det er forskjellen på ham og meg. Han sier “akkurat der! du tror du er mistantrop, men egentlig er du bare djupt såra og vonbroten. Jeg er misantrop. Det er mye bedre. Kom igjen, du vet du må over til den mørke siden før eller senere!”

Jeg vil si at jeg ikke liker misantroper heller, men det er veldig mange ting jeg ikke liker for tiden.
“Jeg liker gin,” sier jeg så.  Man skal vel avslutte med noe positivt, heter det ikke det?

Og det er den kvelden det nye, gin-baserte trossamfunnet opprettes. I en sofa, full av menneskeforakt og konspirasjonsteorier. Klokken to om natten.

Kom igjen nå. Du vet du skulle vært der.

Be Sociable, Share!

•