Yoshimi ruster opp

6 mai er på vei, valget i England nærmer seg med stormskritt, og jeg kan ikke gjøre annet enn å følge med som om det var en skrekkfilm som ikke kan stanses. Jeg hater skrekkfilmer.  (Særlig etter at en date i tenårene tok meg med på en skrekkfilm og tok kvelertak på meg i løpet av filmen. Sorry A: not forgiven).

Valget er seriøst som å velge mellom ondt og ondere. The devil you know and the devil you don’t.

Og for en stund siden fikk jeg en henvendelse av Bekjent som spør meg om jeg ikke kan hjelpe til med valgkampanjen for New Labour? Han sier, de konservative må jo stoppes, koste hva det koste vil.

“Du kødder med meg,” utbryter jeg. “Jeg tror ikke på at du spør meg om dette.” 
“Jo, ” sier Bekjent. “Hør nå her, Yoshi, du kan ikke holde fast i de jævla prinsippene hele tiden!”
“Du vil ha New Labour inn igjen?” spør jeg. Langsomt. Fordi jeg ikke tror på det jeg hører.
“New Labour må inn igjen!”

Vi snakker om dem som har tatt landet til krig mot Irak og Afghanistan. Til dem som nektet å iverksette en uavhengig granskning inn i terrorangrepet i London 7 juli, 2005.

Vi snakker om dem som brakte SOCPA på banen – loven som har gjort det ulovlig å demonstrere i en kilometers omkrets av parlamentet. Vi snakker om dem som har stemplet miljøvernsaktivister som terrorister, og som nå tilpasser militære droner til sivil overvåkning.

Vi snakker om DNA-databaser som er stridig med den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen, og som gir politiet rett til å holde “mistenkte” de ikke trenger å si hva er mistenkt for, i 42 dager uten anklager. Vi har den nye Justice and Coroners Act som tillater at undersøkelser inn i dødsfall nå kan holdes bak lukkede dører.

Vi har ca 200 kneblingsordrer rettet mot media, som i effekt betyr at media tvinges til å sensurere, vi har forbud mot å ta bilde av politibetjenter – en lov som kommer i effekt samme år som Ian Tomlinson dør som resultat av politivold mens Nicola Fisher angripes for å ha en kartong appelsinjuice i hånden. (Juicen så ut som et våpen, sies det… )  Og det verste? Det er verste er at dette er det jeg ramser opp på stående fot; og at jeg kunne fortsatt men jeg ser ikke poenget; du har forstått hva slags politikk New Labour står inne for nå, har du ikke? Det er som man lurer på om de vet at boken 1984 var ment som en advarsel og ikke som en oppskrift.

Så jeg sier “fat chance” til ham som ber meg komme og hjelpe valgkampanjen deres. Det er ikke alt som trenger å pakkes inn pent:  Jeg vil at New Labour skal gå.

Jeg er forvørig ikke helt dum heller. Jeg tror likevel ikke at de konservative kommer til å endre på noe av dette. Snarere tvert om;  de konservative med en smooth-talking Cameron på fremmarsj, har valgløfter som inkluderer å fjerne the Human Rights Act og bytte den ut med en britisk “Bill of rights and responsibilities”.

Det ingen snakker om i valgkampen er hva som har skjedd med borgerrettighetene i England. Ingen lover å iverksette en granskning inn i terrorangrepene fra 7 juli 2005. Det nærmeste vi kommer en løfter om endre injuirelovgivningen som er den media knebles av i tide of utide, etter hardt og langt press.

Jeg har med andre ord ikke troen på Cameron.  Men jeg kan ikke, jeg kan ikke, jeg kan ikke gå ut der og oppfordre noen til å stemme New Labour. Jeg kan ikke. Min Bekjent i Westminster kan bare furte.

Så er det en kandidat vi ikke har snakket om i det hele tatt. Nick Clegg. Liberal Democrat, Nick Clegg. Hallo, noen som vet hvem jeg snakker om? Jeg trodde ikke han ville ha en sjanse. Egentlig tror jeg ikke at han har en sjanse, men han har fått mer støtte hittil enn jeg hadde trodd og på siste meningsmåling ledet de i alle fall over New Labour.  Nick Clegg & Co er  det partiet som kategorisk utelukker bruken av militær makt mot Iran, og som også jobbet aktivt mot Irakkrigen.

Likevel.  Selv ikke Nick Clegg snakker om en uavhengig 7/7-granskning. Selv ikke Nick Clegg setter spørsmål ved overvåkning, politimakt og maktmisbruk, og protestforbud.  Det er skuffende. Utrolig skuffende. (Noen mener forøvrig at dette er av taktiske grunner; borgerrettigheter er ikke et hot tema i Storbritannia for tiden, men hva er sjansene for at en politiker smugler borgerrettigheter inn bakdøren?).

Han er kanskje den beste av de tre onde valgene. Men likevel. Som sagt, dette er en skrekkfilm jeg ikke kan skru av,  og som ikke kommer til å ende før 6 mai. Hadde jeg bodd i England og hatt stemmerett tror jeg nesten at jeg ikke ville turt å stemme.   I et valg mellom pest og kolera, kan du sitte igjen med noe annet en skyldfølelse etterpå?

(Og nå, får jeg beskjed om, er jeg slem mot stakkars Nick Clegg. Vel. Han er en politiker. Han tåler det nok).