Yoshimi ruster opp

V er 22 da vi treffes første gang. Hun har langt blondt hår, og et temperament man ikke kødder med. “Through hell and high waters” sier hun. Hver eneste gang.

“I’ll stand by you, through hell and high waters”. Når noe kontroversielt skal bringes opp av noen hun kjenner, når en konflikt ligger i vinden. Loyalitet, er Vs greie. Definitivt.

Vi er på samme konferanse, påsken, 2004.

Jeg slipper jakker og bagger greier ned på en stol og nikker til de andre som sitter der, henter kaffe til meg og V. Når jeg kommer tilbake er bordet nesten tomt: V sitter der nå alene, resten av gruppen har flyttet seg over til nabobordet.

Jeg er er forbauset, jeg spør “hva skjedde?” men hun er for sint til å si noe, og går til baren og kommer tilbake med to shots vodka; en til hennes kaffe, en til min, og på nabobordet kikker de på oss og rister på hodet.

“Hva skjedde?” spør jeg. Litt mer pressende. Det er tidlig med indre splid allerede 30 minutter etter ankomst.

Vs temperament har definitivt blitt vekket. Hun sier

“Dette skjedde. jeg sa ‘hei, jeg heter V, jeg tror ikke vi har snakket sammen før,‘ og de introduserte seg og sa hvilken lokalgruppe de kom fra, og de spurte meg hva jeg jobber med og jeg sa jeg er student, men kunne tenke meg å jobbe med journalistikk om jeg får visa etterpå og de spurte meg hvor jeg kommer fra og jeg svarte “Israel” og så flyttet de seg, og det er uakseptabelt å ta alle over en kam på den måten, har jeg ikke lov å være fra Israel og også være menneskerettighetsforkjemper?“

V er tøffere enn meg, og tøffere enn det jeg ville vært i hennes situasjon. Hun reiser seg. Hun trekker pusten dypt og går over til bordet til de som flyttet seg. Hun setter seg ned midt mellom dem og de ser overrasket på henne.

“Har jeg ikke lov å være menneskerettighetsforkjemper fordi jeg kommer fra Israel?” spør hun de eldre damene på nabobordet. “Har jeg ikke lov å følge mitt moralske kompass bare fordi jeg er fra Israel? Har ikke jeg lov å være mot krigen i Irak, eller Guantanamo Bay eller okkupasjonen av Palestinsk jord? Hvordan kan dere? Hvordan kan dere bare avvise engasjementet mitt fordi jeg er fra Israel?!”

De ser på henne. De mumler
“vi velger selv hvor vi vil sitte” og V reiser seg og sier “det blir aldri fred i verden med mennesker som dere som fredsforkjempere. Aldri!”

Og så løper hun. Og jenten løper raskt. Jeg mister henne til hun velger å slå på mobilen og krype ut igjen fra hvor-hun-enn forsvant til.

“Det finnes ingen miljøer som er renset for diskriminering eller kortsynte,” sier jeg til henne. Hun freser fortsatt. Hun sier det er vanskelig nok å være Israeler og ha noen av de meningene hun har, om hun ikke skal bortvises fra andre som mener det samme som henne på grunn stedet hun ble født. Om ikke en gang aktivistmiljøet kan ha et litt åpent sinn, hvilke sjanser har vi da?

V er stillere enn vanlig den helgen. Og på vei hjem, når vi smådøser på toget etter en lang helg med lite søvn, sier hun matt.

“jeg er 23 år og jeg har lært dette: det blir aldri fred. Vi er ikke skapt til fred. Hva skal jeg bruke resten av livet mitt på nå?”

***

Jeg vet ikke hva V ender opp med å bruke resten av livet sitt på. Høsten 2005 begynner vi å drifte fra hverandre.

En dag sender jeg henne en liten e-post, og oppdager at e-postadressen hennes på universitetet ikke lenger er aktiv. Hun har sannsynligvis blitt ferdig med mastergraden, og kan være hvor som helst i verden.

Det kjennes som et liv siden vi kjente hverandre. Jeg lurer på hvor vinden har tatt henne. Det slår meg at det ikke en gang har gått fem år.

Tid er en merkelig greie.

Be Sociable, Share!

•