Yoshimi ruster opp

“Baah!” sier han. “Hva skal dere nå med demonstrasjonsfrihet likevel?” (Note to self: mannen sier “dere”. Ikke “vi”. Dere. Det er ikke et godt tegn. )
“Jeg mener bare det,” sier han “at hva trenger vel dere å demonstrere mot?”

“Vel, det kommer vel an på hvilken sak du fronter. Poenget er at du skal ha rett til å fronte den”.
Og mannen nikker med.
“Men,” sier han. “Du trenger ikke demonstrere, det er jo ikke noe effektivt! Om det blir forbudt, gjør du job bare noe annet…”

Han mener dette; at dersom en kanal stenges, så bruker du bare en annen. What’s the big deal, liksom, om det blir forbudt å dele ut løpesedler i Oslo sentrum? Aktivistene kan jo bare finne en annen måte å være aktive på? De kan jo, for eksempel, benytte seg av internett, istedenfor å syte så veldig over at de ikke får lov til å være på gaten.

Og de kan jo det.  Men det er ikke slik jeg når frem til bestemor. Eller andre som ikke bruker internett noe særlig. For ikke å snakke om at internett-sensur ikke er en oppdiktet greie.  Og ikke minst for å snakke om at hele prinsippet uansett blir feil.

“Er du kreativ nok, finner du en måte,” sier han. “Slutt med den sytingen!”

Du trenger forøvrig ikke være kreativ for å tro på noe. Eller for å stå opp for det.  Poenget er mistet. Poenget med grunnleggende rettigheter går hus forbi. Mannen ser på det slik:

• Når endret vel en massedemonstrasjon verden?
• Om de ikke gjør det, hva er da poenget, liksom?
• Hvorfor skal man vel forsvare rettigheter som uansett ikke kan føre til noe?

For ham handler det om strategi, ikke prinsipper. Prinsipper er … såå gammeldags, på et vis. Prinsipper betyr ikke lenger noe om rettighetene man prinsippielt vil ha ikke kan utrette noe. Han ser på meg som om jeg er litt dum.  Det er bare verdt å kjempe for rettigheter man kan oppnå noe med.

“Dessuten,” skyter kameraten inn “dessuten må vel du forstå at rettigheter skrenkes inn til fordel for sikkerhet? USA, f.eks. England. Hva skulle vel de ha gjort etter terrorangrepene de hadde?”

“Har du hørt om terrorister som gjemmer seg i demonstrasjon?” spør jeg. “Har du?”
“Nei…”
“Burde man forby popkonserter fordi lokalet kunne være et bombemål?”
“Nei…”
“Hvorfor mener du at å forby demonstrasjoner for sine egne borgere gjør verden tryggere for terrorister?”

Fra andre siden av bordet får jeg blikk. “Nok nå” sier blikket.  “Gi deg, nå.”
“Jeg går og kjøper øl,” mumler jeg. For jeg kan like gjerne gi meg nå. Jeg stenger hodet i veggen, og veggen er hard.

The world is doomed anyway.  Den kan like gjerne gå ned med en øl i hånden.

Be Sociable, Share!

•