Yoshimi ruster opp

Jeg får en trang til å spy opp mine egne innvoller når nyhetene om bombeaksjon på Moskvas t-bane slår meg.

”Kan du komme ut fra kontorhullet ditt litt?” spør en melding meg. Jeg svarer ”nei”. Jeg kan ikke det. Jeg vil ikke det. Jeg vil sitte her og få med meg hva som skjer i Moskva. En del av meg har blitt sent tilbake til London i juli 2005. Det er mye konkret jeg ikke husker fra terrorangrepet i London. Men  selve opplevelsen sitter fast, og jeg innbiller meg at jeg forstår litt av hvordan det må oppleves å være i Moskva nå.

”Men du vet, Moskva har alltid gjort som Moskva vil…”

Og jeg vet ikke hva som ligger i de ordene. De minner meg helst om utsagn som ”det var vel fortjent” – nydelige ord å bli evakuert til fra en tunnel under bakken. ”Det var vel fortjent”.

Som om du, med din rene eksistens, med det faktum at du bor i denne byen og tar denne banen på denne dagen, kun har deg selv å skylde på. Som om det er du som drar i trådene. Som om det er du som kan endre retningen når verden sikter seg inn på helvete. Jeg lukker ørene for at Moskva alltid gjør som Moskva vil. Det kan nok stemme, men det legaliserer ikke et angrep mot folket der. Storbritannia gjør jo stort sett som Storbritannia, eller i noen tilfeller, som USA vil. Det legaliserer heller ikke et angrep på pendlere på t-banen der, eller på kontorarbeidere i New York.

”Kom ut av kontorhullet ditt,” får jeg beskjed om.
”Nei.”
”Vi må snakke om dette.”
”Nei.”
For vet du? Vi må ikke det. Vi må ikke snakke om dette. Hva finnes det å si?

I helgen fikk jeg bloggtrafikk fra følgende søkeord:
Jente som løper fra bombe
Vold på t-banen i London
Opplevelse av terrorangrep

Det er ikke en slik portal jeg vil være. Det er ikke slik elendighet, eller den slags sårbarhet, jeg vil kaste ut i verden. Jeg er ikke en østers; jeg skaper ikke perler av sand eller noe vakkert av elendighet. Det er snaue tre dager siden jeg forklarer noen dette. Etterpå går jeg hjem og forbanner påvirkningsstyrken et par bomber på et transportnettverk kan ha på deg som individ: alt det rører ved, alt det endrer, alt det fucker opp med stor F.

Jeg går hjem og blogger ting jeg sier jeg kanskje kommer til sensurere bort; og deretter gjør jeg akkurat det, og fjerner tekstserien om Primtalldagen med den. Nettopp fordi de er vonde. Nettopp fordi de bare kastes ut der. Bare sitter der. Som små, ekle sandkorn, som av og til blir truffet av googlere.

”To dager.”
”Hva?”
”Om du bli satt ut av Moskva-greiene nå, om det er på grunn av London eller om det er på grunn av Moskva, må du snakke om det. Innen to dager.”
”Hvorfor?”
”For ellers blir det verre”

Jeg lurer på dette: hvordan kan det bli verre?

For jeg trenger ikke fortelle deg om terror på t-banen. Andre kan gjøre det, og andre gjør det. Det har skjedd før, og det skjer igjen. I dag i Moskva.

Og jeg innbiller meg at jeg forstår hvordan det oppleves der, nå. Og jeg vil ikke være der. Jeg vil ikke være i Moskva. Jeg vil ikke være i London. Jeg vil ikke være i Oslo. Jeg vil ikke en gang være på denne planeten. Når slike ting skjer, vil jeg ikke en gang være menneske.

Be Sociable, Share!

•