Yoshimi ruster opp

Daniel Kahneman snakker om forskjellen på å ha det bra i nuet og på å oppfatte livet sitt som lykkelig, og deler det opp i to hovedårer; opplevelser og minner. Jeget som opplever noe. Og jeget som husker det etterpå. Og på hvilke roller disse spiller når du evaluerer hvor fornøyd du er med livet ditt. For eksempel at du kan høre på nydelig musikk som tilfredsstiller det “opplevende jeget” men som ikke fører noe særlig til evalueringen når det andre jeget evaluerer hvor lykkelig du egentlig er.

Vel. Etter at mitt “huskende jeg” har debattert temaet selvsensur med seg selv i løpet av natten, og deretter bestemte seg for at midt på natten er et fint tidspunkt til å hensynsløst slette en av tekstseriene her på bloggen, reiser mitt opplevende selv inn på en irsk pub med biljardbord og ale på noe som kun kan kalles impulsivitet. Det var ikke det som var Planen, tross alt. Og det er ikke sikkert at mitt huskende selv legger verdi i dette, men i et par timer med ale i en hånd, en biljardkø i den andre og Johnny Cash fra høyttalerne, er det akkurat som å forsvinne inn i en annen dimensjon. Omtrent slik livet var for lenge siden, før fargene begynte å falme. Tilbake til Tiden Før. Tilbake til sommeren 2001, da vi var rimelig bekymringsløse, impulsive og var ganske overbevist om at verden var full av muligheter.

Tilbake til stedet der ølet var billig og lett kunne blandes med solbærsaft og cider om man så ville, og der edruelighetstesten gikk ut på å kunne sette opp kulene korrekt i trekanten før neste runde. Stedet der mine hybelkamerater finner ut at det er kjedelig å spille endeløs biljard uten en premie i potten, men det er likeveld bedre enn å pugge til eksamen, og sier “vi kan spille om Yoshimi!” og tar hverandre i hånden på det på tross av Yoshimis egne protester. (“Hallo?! Her skal ingen gambles bort, i alle fall ikke undertegnende!).

Til tidsrommet da det ikke er uvanlig å våkne opp og oppdage en biljardkø på kjøkkenbordet, ved siden av den Vordende Skuespilleren som vanligvis nettopp kommer hjem enten med en biljardkø eller et halvliterglass eller deler av en busk han har sovnet i på veien hjem. Til tidsrommet da vi grillet i bakgården på tirsdag formiddag og snakket om alt fremtiden skulle ta med seg når den kom og hvor fint det var at den var litt unna. Til tiden tiden da ingenting hadde riktig begynt på ordentlig, enda, og vi gjorde vårt beste på å sette pris på akkurat det.

Akkurat i dag, tenker mitt opplevende jeg, kan mitt huskende jeg gå og legge seg. Rett og slett.  I dag vil mitt opplevende jeg ta over, det vil drikke øl og spille biljard, og gjør akkurat det, helt til litt for mange timer har gått og fremmede menn i puben begynner å dele litt for mye informasjon om sine blæreproblemer. Når fremmede begynner å snakke med deg om blæren sin, er det ofte et tegn på at en av dere bør gå hjem, og som regel er det ikke den med blæreproblemene som finner ut det først.

Slik forsvinner en dag. Nesten som om det var sommeren 2001. Bortsett fra at det ikke er det. Men det må vel være lov å late som. Av og til.

Og  disse dagene, som gikk med på fyll og tøys og tull, og som aldri egentlig gjorde meg noe flinkere i å spille biljard,  vel, ikke visste jeg da at jeg en gang skulle tenke tilbake på dem på denne måten. At de en dag skulle få en verdi. Og noe av verdien ligger her:  vi så fremover i juni 2001. Ikke tilbake.

Be Sociable, Share!

•