Yoshimi ruster opp

Den mest fundamentale tingen jeg har lært de siste årene er denne: Du vet aldri.
Du vet aldri hva som kommer til å skje, hva som kommer til å endre seg, til hvilken grad, eller når.  Du vet aldri hvordan det underliggende egentlig ser ut, bare at ofte er ingenting slik det ser ut selv om alles øyne ser forskjellig. Du vet aldri hvor lenge noe vil vare. Eller om. Du kan planlegge alt du vil, men du kan ikke regne med noe. Du kan like gjerne la være å prøve.

Tøff ting å lære for en kontrollfreak, for noen som pleide å planlegge for scenario X, Y og Z, og deretter for Xa, Xb, Ya, Yb…. Og tøff ting å lære for noen som vil ha oversikt. Over alt. Helst hele tiden.

En gang i tiden hadde jeg fem-årsplaner. Det virker som et fremmed konsept, nå. I dag har jeg ca 3-månedersplaner. Går noe utenom det faller jeg kanskje ikke av, men jeg ser ikke alltid poenget: livet endrer seg for fort. Vi kommer tilbake til dette:  Du vet aldri.

“Dette skal bli et bra år,” sier jeg til meg selv på et tidspunkt. Året er 2005, måneden er mars, jeg er en nyfødt optimist: Jeg har fått min første relevante jobb etter å flakset rundt i kontorene til diverse interesseorganisasjoner i ni måneder og pyntet på maler, fargekoordinert arkiveringssystemer, laget kaffe, masse kaffe, og holdt tungen rett i munnen.

“Dette skal bli et bra år,” sier jeg til meg selv. “The world is an oyster!”

Det året lærer jeg mye, så mye at brorparten av det kommer til å fortrenges og heller vise seg i små drypp i årene som følger. Det året lærer jeg hvor fort “Make Poverty History” forsvinner ned i sprengte t-banehull, og hvor fort nevnte hull endrer lokalsamfunnet en bor i. Det er mye jeg kan si om 2005, så om jeg velger meg en ting blir det dette; året gikk i alle fall ikke som planlagt.

I 2007 er jeg to år eldre, dog muligens ikke to år klokere. Jeg tenker at dette skal bli et bra år;  jeg har en jobb jeg liker, jeg har en jobb som handler om å engasjere vanskeligstilte tenåringer inn i prosjekter som kan føre til at de slutter med tøys som ketamine og  knivstikking. Jeg sender ungdomskriminelle på DJ-skole. Jeg legger store planer for lokale tiltak, helt til organisasjonen stenges ned og alle verdens planer må omtenkes -- før jeg vet ordet av det er jeg i Budapest og holder foredrag om menneskerettigheter i handelspolitikk til en gruppe mennesker som ikke kan engelsk.

Jeg sier ikke at alle endringene er uheldige, men vi kan i alle fall si dette: det gikk ikke som planlagt, selv om jeg hadde det veldig fint i Budapest og er glad for at jeg dro dit.

I 2009 flytter jeg til Norge. Planen er forenklet. Det er den enkleste planen jeg har hatt så langt, den går ut på dette; finn ut om dette er et ok sted å være. Jeg finner ikke ut av dette i 2009, planen videreføres til 2010; jeg vil ha et rolig år. Og jeg tenker en del på dette: min manglende evne /lyst til å planlegge fremover.  Jeg hadde den før,  men jeg mistet den en gang for ca fem år siden.  Men så jeg fremover til  i dag,  er det ikke dette jeg stirret inn i.  Og ser jeg fremover nå, ser jeg omtrent  ingenting.

Og noen ganger skjer bare livet.  Plutselig ser 2010 ut til å bli året jeg skal lære om hjertesykdommer hos unge voksne, og også muligens kreft. Man kan ikke bare flytte fra slikt.  Det spiller ingen rolle hva jeg har planlagt; jeg blir i Norge en stund nå.  Noen ganger handler det ikke om å tenke.  Noen ganger skjer ting bare, og det er ikke en ting du kan gjøre.

Er du med?

Sountrack: All we have is now, Flaming Lips

Be Sociable, Share!

•