Yoshimi ruster opp

Har vi ikke kommet lenger?

Vel, jeg stiller spørsmålet selv om svaret ser ut til å være åpenbart; tydeligvis ikke. For meg virker det så fjernt, at jeg knapt klarer å ta det seriøst når jeg finner ut at en skole i Mississippi har avlyst skoleballet fordi en lesbisk elev vil ta med seg sin kjæreste som date. Dessuten ville hun ha på seg dress, og det går jo ikke; gutter skal gå i dress. Jenter skal jo gå i kjole. Med andre ord er det tryggere å ikke ha skoleball for 18-åringer, enn det er å ha homofile elever der.

Siden dette er USA, ser det ut som løsningen går gjennom rettsak…

Vel. Da jeg gikk på videregående var det omtrent motsatt: Der het at “du kan vel ikke vite om du er homo før du har prøvd” (fra elevenes munn, vel og merke, ikke lærerenes) og mange prøvde fordi, vel, det hadde vært litt kult å være homo mot slutten av nittitallet, det hadde vært anti-mainstream og var det noe man ikke ville være på min skole så var det akkurat mainstream.  Har du ikke Palestinaskjerf? Gud, så mainstream du er… Har du ikke klint med noen av samme kjønn? Herregud, så mainstream du er…

På skolen min var det muligens mainstream å ikke være mainstream.

Dette handler likevel ikke om skolen min.  Men det jeg fikk med meg, og ikke bare gjennom den, var i alle fall at hva er den store dealen, liksom? Kan ikke bare folk få kysse hvem de vil så så lenge begge er samtykkende og voksne nok?

Jeg kjenner en dame som på et tidspunkt hadde mange kattunger.  Og hennes datters homofile venn hadde nettopp blitt dumpet av kjæresten, og hun sa “kan jeg ikke få gi ham en katt, han trenger en oppmuntring?” hvorpå moren svarte “ingen av mine katter skal bo i en homofilt hjem!”

Selv da det så ut som at katten ikke kom til å få et hjem i det hele tatt, var det bedre for den å være hjemløs enn å få et hjem som var homofilt. Og datteren maste, og maste.  Til moren sa “ok, men merk deg mine ord; dette går ikke bra!”

Han ble glad i kattungen. Men en ulykke skjedde;  den klatret opp for høyt, den falt skjevt, den døde. Og den homofile katteungeeieren var fra seg.  Det er verre å ha blitt dumpet og kjæresten og ha mistet en katt, enn å bare bli dumpet av kjæresten. Og moren til venninnen hans sa “der ser du. Sånn går det når du gir dyr til homser!”

Denne epsioden skjedde forøvrig på nittitallet. Det er ikke så lenge siden, er det vel?

Og jeg? Jeg er ganske glad for at jeg fremdeles ikke se hva den store greia er. Hvorfor det skal være andres saker hvilken kjønn man faller for. Eller hvorfor det skal sees på som så farlig eller skummelt. Jeg forstår bare ikke dem som faktisk ser det som en stor greie.

Jeg har forresten ikke noe spesielt å si med denne posten.  Jeg ble bare litt irritert på vegne av mennesker som ikke tror at homofile menn kan ha katt,  og på vegne av  Constance McMillen som ikke får lov til å ta med seg sin kjæreste på skoleballet.  I 2010.  Jeg trodde verden hadde kommet litt lenger (selv også i Mississippi).