Yoshimi ruster opp

Mens jeg venter på en respons til klagen min til politiet, merker jeg gapet etter en organisasjon der jeg mener Amnesty burde vært.   Men, en ulempe med å bo i det som har blitt klassifisert som en av verdens beste land, er jo det at mens vi er ute og velmenende prøver å ordne opp i andres saker får vi det for travelt til å samtidig holde øye med våre egne.  Det er kanskje slik det må være; for hva slags mennesker er vi om vi ikke blir opprørte over bruken av åtte år gamle soldater i krig? Bare for å ta et eksempel.

Jeg har sett det før.  Da protestforbudet i England ble iverksatt, hørte jeg heller ikke mye fra Amnesty om akkurat det. Og på det tidspunktet var det vel at jeg begynte å tenke at nei, her trengs mer krutt enn det Amnesty kommer med.  For vi trenger menneskerettighetsforkjempere.  Men om de mister sin plattform, hva gjør de da?

15 januar kommenterte jeg til Amnesty at jeg savnet deres engasjement når det gjelder ytringsfrihet i vesten.  Det skal for eksempel ikke skje at studenter blir arrestert for å ta bilder på en offentlig plass,  (London, desember 2009), og når ble det akseptert at politiet ble utstyrt med “spotter cards” for å gjenkjenne aktivister?  Og hva med behandlingen av demonstranter i København? Når ble slikt akseptabelt?

Amnesty svarte.
De svarte at de bryr seg om dette.
At det kommer en kampanje til våren.

Og det høres jo oppløftende ut.

Men om du leser her ser du Amnestys respons på løpeseddelforbudet i Oslo.

At Amnesty har hendene fulle kan jeg forstå.  Det er mye jævelskap i verden.
Men at de ikke kan si noe mer hjelpsomt enn “har ikke tid, men slik skal det ikke være,” er vanskeligere å svelge fra en organisasjon som fokuserer på menneskerettigheter og vet hvor viktig akkurat retten til å ytre seg er for alle de andre sakene som trenger å frontes.

Men om landet som har blitt kronet verdens fredeligste land hindrer sine borgere i å ytre seg, og Amnesty har det for travelt med saker i andre land, hvem går man til da? Hva kan man gjøre for at kriminalisering av løpesedler blir tatt seriøst i vårt eget land?

Du kan selvsagt argumentere at løpeseddelforbudet er en fillesak når du sammenligner med de andre menneskerettighetssakene som finnes der ute. Likevel.   Man trenger en plattform å arbeide fra. Den dagen den er borte, er det for sent å begynne å beskytte den. Been there. Seen that.

Så mitt spørsmål er, om Amnesty har det for travelt, hvem skal da bry seg? (Det er forøvrig ikke et retorisk spørsmål. Svar gjerne).  Jeg savner noen i den plassen jeg gjerne skulle sett Amnesty ta.

Men de tar den ikke.  Stillingen står ledig. Vennligst søk.

Be Sociable, Share!

•