Yoshimi ruster opp

Innbiller meg at våren kanskje kommer i år også:  solen har tross alt begynt å vise seg og jeg har nesten glemt hvordan den så ut og jeg har helt glemt hvordan den ser ut mot snø og istapper, jeg har glemt hvordan det glitrer, og hvor forræderisk kald snøen faktisk er selv i solsteken, hvor usynlig isen kan bli, hvordan du lures til å tro at det er vår når det fortsatt er dritkaldt

griper meg selv i å tråle finn.no for leiligheter, sier til meg selv “fysj da, du skal vel ikke flytte!” og fortsetter å se på leiligheter; jeg liker takterrasser bare bygningen ikke er for høy, men å flytte er nesten ensbetydende med å slå seg til ro, og jeg skal ikke slå meg til ro, sier jeg, dette er midlertidig, tross alt, og jeg liker ikke lenker, liker ikke bånd; jeg liker å kunne dra; fort, lett og kommunikasjonsløst; gjort det før, gjør det sikkert igjen

(“hæ? bor du her?” spør hun, for eksempel, en dag vi oppdager at vi har bodd i samme by en stund og jeg svarer “ja” som om det er det mest selvsagte i verden)

Den Vordende Skuespilleren har for lengst definert meg som ukurerlig rastløs (“men ikke like rotløs som meg“) og en dag lurer vi på hvor det kommer fra, denne trangen til å alltid være et annet sted, men vi dveler ikke på det, kanskje vi ikke vil dvele på det og en dag spør jeg

hvor vil du egentlig være?

Svaret er ikke-geografisk; svaret er et sted der det finnes frihet, et sted der cash ikke er det samme som verdier, gjerne et sted han kan bli skuespiller, og jeg mumler  lykke til, du kommer du til å trenge det

griper meg selv i å organisere en, kanskje to, visninger gjennom finn.no, sier “nei, fysj, gi deg med der der, du har jo ikke bestemt deg for å bli!” og det stemmer; jeg har ikke bestemt meg for å bli; jeg har bare bestemt meg for å ikke reise tilbake, det er noe ganske annet og det gir rastløsheten en annen smak:

- Vil du tilbake til London?

- nei (det er mulig at jeg lyver litt nå)

- hvor vil du da?

- jeg vet ikke

- hvorfor vil du ikke være her?

- jeg vet ikke om jeg ikke vil være her

det er det som er saken

jeg snakker med Den Vordende Skuespilleren, jeg sier at jeg har litt lyst til å flytte tilbake, hysj, ikke si det til noen for det høres sykt ut, men jeg har litt lyst å flytte tilbake, kanskje jeg skulle begynne å vurdere hvordan, men Den Vordende Skuespilleren blir nesten litt sint, skjønt han kaller det “tough love” i det han sier “listen honey, I’m going to pull rank on this one”; hvilket betyr at han bruker sin stilling som fem år eldre enn meg til å fortelle meg følgende på et eneste utpust:

“Jeg vil ikke ha deg her, du vet at det stedet ikke var bra for deg, sant vel? ikke kom tilbake hit, denne byen er en sykdom, det er idiotisk å flytte tilbake hit for det går bare en vei og det er den feile og det vet du jo, so frankly, my dear, jeg driter i om du er rastløs, du kommer ikke tilbake hit, det er for ditt eget beste, capishe? love & kisses.”

og jeg griper meg selv i å tenke at jeg er sen for visningen til leiligheten jeg vil se på men ikke flytte inn i, men at det gjør ingenting, jeg kommer ikke til å slå meg til ro i akkurat den gaten uansett, men jeg liker loftsleiligheter, så lenge bygningene ikke er for høye og det er masse, masse lys (jeg har aldri vært i en slik en om vinteren)

så oppfører linux seg dårlig, linux crasher, gjør det jeg må, jeg trykker på knappene til skjermen er tilbake, dokumentet her spretter opp med “rescued” i tittelen og jeg tenker ok da, whatever, it is what it is og er her vi.

Be Sociable, Share!

•